Luuk L. Westerhof, M. Sc
All underliggende dysfunksjon, inkludert sykdom og avhengighet, medfører en fremmedgjøring og separasjon fra oss selv -vårt autentiske selv[1]- og som oftest forårsaket av en eller flere traumatiske hendelser. Det er stor fare for at begrepet rammes av inflasjon på grunn av overforbruk. Mange håndterer en bred definisjon, mens andre en mer smalere. Det man dog må se på er hva begrepet traume betyr på sitt opprinnelige greske språk. Traume betyr sår. Og det spiller ingen rolle hvor såret er lokalisert, det dannes uansett et arrvev som alltid er hardere, mindre fleksibel, mindre følsom, og mindre motstandsdyktig enn det opprinnelige vevet.
Når psykologiske traumer oppstår, blir psykene våre mer rigid og mindre fleksible (Levine, 2017; Maté, 2003; Maté & Professional Education Systems, 2020; Simon & Porges, 2012). Opprinnelsen til denne herdingen er en adskillelse fra det autentiske selvet som traumer påfører oss og fremfor å være fleksible og responsive, blir vi mer rigid i våre måter å møte livet på, til både oss selv, til relasjoner, til stimuli og så videre. Det er denne rigiditeten som ligger til grunn for psykiske problemer og fysisk patologi (Maté, 2003).
Leseren legger kanskje merke til at jeg ikke benytter meg av begrepet psykiske lidelser. Det er helt bevisst. Når vi snakker om en lidelse kan det forstås som noe som er medfødt, en iboende skavank, mangeltilstand eller feil i individet. Når vi derimot bruker begrepet problem forteller det noe om det relasjonelle og sosial konstruerte, noe som ikke ligger i individet, men imellom individene – i det relasjonelle og samhandlende rom. Mennesker har sin livshistorie. De kan være rammet av traumatiske hendelser i form av mobbing i oppveksten, seksuelle overgrep, vold, emosjonell forsømmelse, mangel på trygghet og adekvat tilknytting og så videre. Det er effektene av disse traumatiske hendelser som fester seg i vår kropp og nervesystem (Van der Kolk, 2015) og de resulterer i en psykologisk rigiditet. Fra dette perspektiv vil det bli feil å si at individet er opphavet til problemet, og mer riktig, at problemet har sin opprinnelse i det relasjonelle og kontekstuelle (Andersen, 2013; Anderson, 1997; H. Anderson & Gehart, 2007).
Traumer handler ikke først og fremst om hva som hender med deg, men hva som skjer inn i deg som et resultat av hva som har rammet deg (Mate, 2019a, 2019b). Spørsmålet bør ikke være «hva er galt med deg, men, hvor kommer smertene ifra». Fra dette perspektiv deduserer jeg metaforen «på grunn av …». Når et menneske blir rammet av en traumatisk hendelse og vedkommende etter det føler seg utrygg og frakoblet sitt autentiske-selvet vil den ikke være i stand til å oppføre seg slik det kan forventes, prososial og engasjert … og dette er … ‘på grunn av.’
Hva skjer for eksempel når et spedbarn ikke blir plukket opp og trøstet når den gråter. Når barnet ikke blir møtt i sitt behov for trygghet og tilknytting vil et sår dannes med en medfølgende innsnevring i psyken og i selvet. Gjennom årene har det vært, og fortsatt er, fagfolk som råder foreldre til å ikke plukke opp sitt barn når det gråter. Men, barnet gråter av en grunn. Det kan være et den ikke føler seg trygg eller føler distansen til foreldrene (spesielt, mor) som for stor og dermed farlig. Et småbarn trenger å vite at den har tilgang til mor og far når som helst den trenger det. Reduseres tilgjengeligheten og blir avstanden for stor øker proporsjonal opplevelse av utrygghet - dette er traumatisk for et lite barn å oppleve der den er fullstendig avhengig av relasjonen med foreldrene. Resultatet blir at barnet internaliserer en grunnleggende opplevelse av utrygghet og kan utvikle tilknyttings forstyrrelser. Fra tilknyttingsteori har vi lært at mens den nonverbale høyre hjernehalvdel utvikler seg, så er det ytterst viktighet at foreldrene er tonet inn til barnets behov og kontinuerlig møter disse behov ved å skape trygge rammer hvori barnet kan utvikle seg. Ved en optimal høyre-hjernedel utvikling, vil de nevrale nettverkene produsere en indre følelse av trygghet og kjærlighet hvorfra barnet kan utvikle en opplevelse av tillit og tilknytting. Med andre ord, relasjonen med omsorgspersonen spiller en meget stor rolle i formingen av de emosjonelle og sosiale forbindelser som varer livet ut. Når barnet gjentagende ganger opplever et mangel på "god nok opplevelse av ubetinget kjærlighet og aksept, vil dets indre kompass av trygghet og tilknytting bli alvorlig forstyrret. Dette kan føre til langvarig skam som igjen påvirker utviklingen av nevrale nettverk som er relatert til emosjonsregulering og opplevelse av trygghet i den sosiale hjernen.
Når barnets behov for nærhet og trygghet ikke møtes dannes det et sår og barnet utvikler en psykologisk nevroseptisk konsept som forteller at det er for utrygt å være til, noe som medfører at barnet utvikler tilknyttings vansker: "Jeg ropte ut til deg når jeg trengte trøst, nærhet og trygghet, men du avviste meg – jeg tør ikke på nytt å knytte meg til deg, fare er for stor til å bli avvist igjen og jeg vil ikke ta sjanse på å bli avvist på nytt, det medfører for store smerter."
Hos urbefolkning i for eksempel afrikanske land bærer de alltid barnet med seg når de driver med jordbruk, passer på feet eller går på jakt. Enten bærer de barnet på ryggen, bryst, eller på armene, uansett så har har de barnet alltid i sin umiddelbare nærhet - de er 24/7 tilgjengelig for barnet. Når barnet gråter blir den trøstet av alle. Og hos masaiene finnes det verken DPS, diagnosemanual ICD-11, eller psykiatrisk sykehus. De har simpelthen ikke behov for det. Deres barn er kontinuerlig ivaretatt og begrep som traumer og depresjon er «ukjent» for dem.
Når et barn blir traumatisert vil den utvikle kompenserende mekanismer for å forhindre at den kan bli påført smerter igjen. Disse mekanismene kan bestå av å være hyggelige og hyggelige mot andre mens den ignorerer ens egne følelser, eller den kan prøve å berolige seg selv gjennom ulike atferder. Når et barn ikke blir møtt i sitt primære behov for tilknytting og trygghet, kan den rocke seg selv i søvn, eller suge på tommelen eller onanere eller overspise, for så å begynne med narkotika. Med disse kompensasjonene prøver barnet enten å gjøre seg mer akseptabel for andre ved å begrense sitt eget selvuttrykk eller prøver å berolige smerten når det blir for mye.
Sinnet og kroppen kan ikke skilles. Det er ikke slik at det er en psyke atskilt fra fysiologien vår. Det er at både psyken og fysiologien er en del av organismen vår og er designet for å overleve. De er uatskillelige, så det som skjer psykisk berører også fysiologien. Dersom du ut av det blå hører et skrik, vil det medføre en akutt endring i din fysiologiske tilstand: du skvetter og stivner til. Og alt dette skjer i et brøkdels av en sekund. Dine følelser vil påvirke og medføre endringer i ditt autonome nervesystem, ditt kardiovaskulære system, din tarm, ditt immunsystem, i blodårene, i musklene dine. Med andre ord, i hele din viscera. Når opplevelsen av trussel er borte vil fysiologien gradvis regulere seg, avhengig av din motstandskraft tilbake til normalen.
Så, hva med et barn som lever i en kronisk situasjon hvor den ikke blir gitt tilstrekkelig oppmerksomhet, nærhet, og trygghet? Hva med et barn som gråter og gråter og søker seg hver kveld etter kveld etter trøst, trygghet, og nærhet? Mange leger og såkalte eksperter råder foreldrene - la barnet gråte seg i søvn. Men hvordan er det for et barn som gråter og skriker for å bli møtt i sine behov, men opplever at dets primære omsorgspersoner ikke er tilgjengelige? Hvordan er det for et lite barn å bli kjeftet på av en voksen som skal være dets beskytter? Når psykene er under kronisk stress, setter det også vårt immunforsvar og fysiologiske system under stress. Når et barn ikke får dekket sine biopsykofysiologiske behov av sine foreldre så vil barnet tilpasse seg foreldrenes forventninger fordi han må opprettholde relasjonen.
Hvordan kan en følelsesmessig skade føre til en fysisk patologi? Hva er mekanismene bak dette? En måte å opprettholde dette forholdet på er å være kompatibel. Dette betinger en undertrykkelse av ens egne følelser fordi man ikke føler seg tilstrekkelig, ivaretatt og trygg. Så den eneste måten å overleve på når du føler deg utrygg er å ikke gi uttrykk for ditt sinne og følelser. Undertrykkelse av sinne kan medføre en deaktivering eller i det minste forstyrret immunforsvaret.
Mange mennesker som undertrykker sitt sunne sinne, ender opp med auto immune sykdommer som forresten kan forklare det faktum at 80% av personer med auto immune sykdommer er kvinner. Kulturelt sett har kvinner alltid vært belastet med å dra omsorg for familien og være "flink pike." Som små jenter har de allerede blitt opplært til å hjelpe i huset, dra omsorg for andre, gjøre huset ryddig, hjelpe å lage mat, vaske klær men uten å bli spurt hva de egentlig selv er i behov av noe som har tilrettelagt for dannelse av et ubevisst psykologisk konsept om å alltid måtte strekke til for andre, uansett hva de egentlig selv føler og er i behov av. Å ta hensyn til sine egne behov oppleves som farlig. Dette kan ha medført at mange kviner suksessiv har blitt frakoblet sitt autentiske-selvet, de lever med en internalisert stress om å strekke til i frykt for å ikke være tilstrekkelig.
Vi vet at tidlig stress og tidlige traumer også utløser betennelse i kroppen (Levine, 2017; Maté, 2003; Rothschild, 2000; Van der Kolk, 2015; van der Kolk & McFarlane, 2012). Det utløser inflammatoriske prosesser som er målbare i voksen alder. Betennelse predisponerer folk for maligneste og auto immune sykdommer.
Hva med helbredelsesprosessen?
Det er flere veier til helbredelse, men det første steget består i en erkjennelse av at helbredelsesprosessen er nødvendig og mulig. Gode helbredelsesprosesser har til felles, en påkobling til det autentiske-selvet igjen, både følelsesmessig og fysiologisk. Dans, EMDR, og Internal Family Systems (IFS) er eksempler på hva som kan hjelpe med oppnå en re-tilknytting til dine autentiske følelser.
Hvem er selvet som vi finner i disse helbredelsesprosessene? Hva er vårt autentiske selv?
Tenk på graviditeten. Når den går bra, blir vi født uten påførte belastninger. Vi har ingen bevisst bevissthet om dette, og det er det hvem vi er. Ubelastet. Når vi begynner å leve våre liv begynner byrdene å hope seg opp, og vi kan så å si oppleve å bli født på nytt, men hva betyr det? Det betyr at man igjen befinner seg på det prefødte stadiet uten belastningens implikasjonene; Du er deg selv igjen, uten alle disse belastende implikasjonene. En av disse implikasjonene kan være avhengighet.
Hva er avhengighet?
Avhengighet er en kompleks psykofysiologis prosess. Det manifesteres i enhver oppførsel som en person finner midlertidig glede eller lettelse i, og derfor krever, men at de ikke kan gi opp til tross for de negative konsekvensene for seg selv eller de rundt dem. Det er en trang etter glede, lindring, og lettelse på kort sikt til tross for skaden på lang sikt (Maté, 2003; Maté & Professional Education Systems, 2020). Det kan dreie seg om en hvilken som helst atferd og avhengighet fra stoff, alkohol, seks, gambling, internett, videospill, spising, pornografi, arbeid og ekstremsport – hva som helst.
En forståelse om hvordan traumer kan ha forårsaket avhengighet fører ikke nødvendigvis til helbredelse. Intellektuell forståelse i seg selv fører ikke til transformasjon. Effektene av traumatiske hendelser ligger et sted i psyken som intellekt ikke har tilgang til. For å være i stand til å artikulere det dissosierte kan fokuset ikke være på kognisjon. Traumets effekter befinner seg i de mest primitive deler av nevrologien og kropp og kognisjon har ingen tilgang der. Å kunne oppleve helbredelse betinger dialogiske trygge kontekster hvori individet føler seg trygg og ivaretatt: Da kan bearbeidings prosessen og helbredelse bli til.
Ordet helbredelse kommer fra et angelsaksisk ord for helhet. Dersom traumer representerer en frakobling fra helheten, er helbredelse gjenforening eller oppdagelsen og gjenopprettelse av denne forbindelsen. Det blir helt igjen hvor du ikke er delt inn i alle disse defensive delene av deg som styrer livet ditt. Det betyr at du ikke går rundt og prøver å berolige smerten hele tiden ved hjelp av narkotika eller sex eller gambling eller hva det måtte være; Du løper ikke bort fra deg selv hele tiden ved alltid å behage folk slik at de vil like deg. I stedet vurderer du hva du vil, hva du foretrekker, hva du føler - ikke på en egoistisk måte å ignorere andre, men heller ikke på en måte som ignorerer deg selv heller.
[1] Det autentiske selv – hva føler jeg: hva trenger jeg: hva er det jeg virkelig mener: hva er det jeg egentlig er i behov av: hva er det jeg drømmer om osv. [1] Det autentiske selv – hva føler jeg: hva trenger jeg: hva er det jeg virkelig mener: hva er det jeg egentlig er i behov av: hva er det jeg drømmer om osv.
Referanser
Andersen, T. (2013). Reflekterende processer : samtaler og samtaler om samtalerne. Kbh.: Nota.
Anderson. (1997). Conversation, language, and possibilities : a postmodern approach to therapy. New York: Basic Books.
Anderson, H., & Gehart, D. R. (2007). Collaborative therapy : relationships and conversations that make a difference. New York ; London: Routledge.
Levine, P. A. (2017). Traume og hukommelse : hjerne og krop i en søgen efter den levende fortid : en praktisk vejledning i at forstå og arbejde med traumatiske erindringer (1. udgave. ed.). Kbh.: Hans Reitzel.
Maté, G. (2003). When the body says no : understanding the stress-disease connection. Hoboken, N.J.: J. Wiley.
Maté, G., & Professional Education Systems. (2020). The seven myths of addiction [two-dimensional moving image]. Eau Claire, WI: PESI Inc.,.
Rothschild, B. (2000). The body remembers : the psychophysiology of trauma and trauma treatment. New York: Norton.
Simon, R., & Porges, S. W. (2012). Understanding polyvagal theory : emotion, attachment and self-regulation. Washington, DC: Psychotherapy Networker.
Van der Kolk, B. A. (2015). The body keeps the score : mind, brain and body in the transformation of trauma. Uk: Penguin Books.
van der Kolk, B. A., & McFarlane, A. C. (2012). Traumatic Stress : The Effects of Overwhelming Experience on Mind, Body, and Society. New York: Guilford Publications.