kontakt@sponte.no
- 7. jul. 2021
- 37 min lesing

Reflekterende Team som hedrende seremoni

Av, Geir Lundby

I denne artikkelen vil jeg presentere hvordan ideen om det reflekterende teamet har blitt plukket opp og utviklet innenfor narrativ praksis. Jeg vil gjøre det ved å drøfte begrepene” hedrende seremoni”,” til-hører refleksjoner” og” erindrings og medlemskapssamtaler”. Jeg vil forsøke å vise hvordan denne narrative praksisen bygger på, men samtidig har utviklet seg forskjellig fra den opprinnelige reflekterende team ideen. Men la meg begynne med en personlig historie.

Dette er bildet eller snarere historien om mitt første møte med en hedrende seremoni i praksis. Dette var i februar 2000 og jeg hadde fått anledning til å delta på et seminar om narrativ terapi med Michael White, ved Dulwich Centre i Adelaide. Vi var 18 deltakere på seminaret fra hele verden, og vi skulle være sammen i fem dager. Som det er vanlig praksis ved slike kurs, begynte vi med en runde der vi presenterte oss selv for resten av gruppa. Hva vi het, hvor vi kom fra, vår erfaring med og interesse for narrativ terapi osv. Det var ikke noe spesielt med det, men opplevelsen var fryktinngytende: alle andre virket utrolig kompetente, sikre og med mange, mange års erfaring.. Jeg kjente meg ikke slik i det hele tatt.

Resten av denne dagen gikk uten alt for store utfordringer. Michael White foreleste om distinksjonen mellom strukturalisme og post-strukturalisme – jeg forsto at her var det mye jeg ikke hadde forstått. Deretter gikk han over til å snakke om” sin helt” sosialantropologen Barbara Meyerhoff og hvordan hun hadde gitt inspirasjon til å bruke begrepene ’Definitional Ceremony’, ’Re-membering Conversations’ og ’Outsider Witnessing’ som sentrale metaforer i narrativ terapi. Dette er interessant stoff og Michael White er en glitrende foreleser, det var likevel ingenting i det han sa som fikk meg til å tenke at dette var noe vesentlig nytt i forhold til hvordan jeg hadde forstått det narrative terapeutiske prosjektet tidligere. Mot slutten av 4-5 timers forelesning kom han inn på at han hadde begynt å ta i bruk det greske begrepet” katarsis” i dets opprinnelige betydning, for å beskrive hvordan folk uvegerlig ble ’berørt’ og ’beveget’ når en arbeidet innenfor den” definerende seremoni metaforen”. Jeg hørte hva han sa, men hadde vanskelig for å forstå betydningen av det …

Mot slutten av dagen ble vi sendt i grupper. Oppgaven vi fikk var å” gjenfortelle” historien om hvordan vi hadde havnet på en workshop om narrative terapi i Adelaide, Australia, men med to viktige forskjeller fra den første presentasjonsrunden: 1. Denne gangen var det ikke den akademiske og profesjonelle siden av historien vi skulle vektlegge, men den personlige.

2. Og vi ble invitert til å strukturere samtalen innenfor den” definerende seremoni metaforen”, dvs. at en skulle være i sentrum og bli intervjuet av en annen. Resten av gruppa skulle bidra som” til-hører gruppe” eller reflekterende team.

Min gruppe slo seg ned på kjøkkenet på senteret og jeg ble spurt om jeg ikke kunne være intervjuer” siden jeg hadde så lang erfaring med narrativ terapi”. Jeg kjente hvordan prestasjonsangsten satte seg som en klump i halsen og at alt jeg hadde visst om narrativ praksis bare rant ut av meg. Samtidig fant jeg det umulig å nekte, jeg hadde tross alt reist halve kloden rundt for å delta på dette seminaret. En kvinnelig kollega fra New Zealand,” Jill”, sa seg villig til å bli intervjuet – og vi satte i gang.

Jill er en vennlig og sjenerøs kvinne og jeg er nesten sikker på at hun merket mitt ubehag og gjorde det hun kunne for å hjelpe meg. Jeg bare spurte om hun ikke kunne begynne å fortelle historien om hvordan hun hadde havnet på dette seminaret, og Jill begynte å fortelle. Jill er utdannet sosialarbeider. Etter at hun ble ferdig utdannet femten år tidligere fikk hun jobb på et senter for kvinner som har vært utsatt for overgrep. Hun arbeidet fortsatt der når vi møttes, men de siste årene hadde hun begynt å føle seg mer og mer sliten, utbrent og lei av hele jobben. Hun merket at hun mistet tålmodigheten med kvinnene som brukte senteret, hun hadde lyst til å skrike mot dem når de vendte tilbake til sine overgripende partnere. Hun følte seg mislykket og hun hadde begynt å tenke på å finne seg noe annet å gjøre. Så, året før, hadde de hatt et seminar på arbeidsplassen hennes med en narrativ terapeut fra New Zealand. Dette seminaret viste seg å bli en viktig begivenhet i Jills liv. Ikke fordi hun ble” frelst” på narrativ terapi, ikke fordi hun fikk ny måter å” håndtere” vanskelige klienter på eller liknende.

Det hun gjenoppdaget var hva som ga henne glede i jobben, og hva hun verdsatte.

- Dette seminaret hjalp meg til knytte ny kontakt med de grunnene jeg hadde for å bli sosialarbeider i begynnelsen. Jeg ønsket å bli sosialarbeider fordi jeg satte pris på vennlighet (kindness). Jeg oppdaget at det var vennligheten som tapte når jeg opplevde meg selv som mer og mer sur og streng med de kvinnene som søkte min hjelp.

På dette tidspunktet hadde noe av min nervøsitet sluppet taket. Jeg ble fanget av historien Jill fortalte, og jeg spurte henne om hun kunne fortelle litt mer om verdien” vennlighet” i livet sitt. Jill begynte da (til min overraskelse) å snakke om opprinnelsesfamilien sin og hvordan hun hadde opplevd å vokse opp i den. Hun var den eneste jenta i familien og hun hadde tre eldre brødre, en stor sterk og dominerende far, og” en liten grå mus” som mor. I denne familien var det mannlige” macho” verdier som dominerte, av typen ”du skal alltid kjempe mot å bli tråkket på”, ”du må aldri la noen dominere deg” osv. Jill og moren ble ikke mishandlet fysisk, men deres synspunkter og verdier fikk liten plass og ingen respekt. På dette tidspunktet merket jeg at jeg ble ordentlig nysgjerrig, for hvordan gikk det an å forstå hvordan verdien vennlighet ikke bare kunne overleve, men vokse og gro hos ei lita jente i et slikt miljø? Når spørsmålet ble reist så Jill overrasket ut og sa: - Det må ha vært tanten min, mors søster!

Det viste seg at denne tanten bodde ganske nær Jills hjem. Hun var i en stor konflikt med Jills far, fordi hun nektet å la seg dominere av hans macho idealer. Jill elsket denne tanten. Hun besøkte henne så ofte hun kunne, og hun følte seg alltid velkommen og trygg der. Hun besøkte tanten nesten hver dag etter skolen, fra hun var fem til hun var nesten tolv. Da hadde tanten fått kreft og døde brått. Da jeg spurte Jill om hvilken forbindelse det var mellom verdien vennlighet og denne tanten, svarte hun:

- Jeg kom til huset hennes etter skolen og når hun åpnet døra lyste ansiktet hennes opp i et smil som var fylt av glede og kjærlighet, og jeg bare visste at hun virkelig satte pris på at jeg kom på besøk. Det var mye mer enn det selvsagt, vi lekte sammen og vi kunne sitte ved kjøkkenbordet og snakke om alt mulig, vi hadde til og med noen gullfisker og en fugl som var våre kjæledyr. Men jeg tror det er det ansiktet hennes i døråpningen jeg husker aller best i dag.

For Jill var” vennlighet” som et ansikt som møter deg med et varmt smil, et smil som fortalte henne at hun var akseptert, velkommen og elsket uansett hva som skjedde.” Vennlighet” er å vise at du er interessert i hva den andre personen føler og tenker, og at du anerkjenner den personen som den er, ikke som den du ønsker den skal være, forklarte hun. Likevel kom det som et sjokk for Jill å knytte forbindelsen mellom hennes vokse verdi” vennlighet” og forholdet hennes til tanten når hun var ei lita jente. Hun hadde selvsagt ikke tanten, hun hadde sørget over henne i mange år etter at hun døde. Men det var først når hun begynte å fortelle historien om” vennlighet” på denne måten at erindringen om tantens betydning for formingen av denne verdien ble tydelig. Først da kunne tantens bidrag til Jills voksne liv anerkjennes og rikt beskrives.

På dette tidspunktet i samtalen satt både Jill, tilhørerne og jeg med tårer i øynene og smil rundt munnen. Til-hører gruppa slapp til med sine refleksjoner. De var alle fire sterkt beveget av Jills historie. Verdien vennlighet hadde en stor og viktig plass i deres liv også, selv om de aldri hadde hørt den så vakkert beskrevet som når Jill fortalte om tanten i døråpningen. I tillegg hadde Jills fortelling om tanten vekket til live minnene om viktige personer i deres egne liv, personer som hadde hatt en stor betydning for formingen av deres egne verdier, men som de ikke hadde tenkt på den måten før Jill fortalte om sin tante og” vennlighet”.

Jill ble sterkt berørt og beveget av de andres refleksjoner. Hun opplevde refleksjonene Som hedrende og anerkjennende, ikke bare av henne selv, men i like stor grad av tantens minne. Hun fortalte at fortellingen om tanten og vennligheten, og gruppas refleksjoner, hadde forandret på hvordan hun følte i forhold til denne viktige personen i sitt liv. Det som mest hadde vært et sårt og sorgfylt minne, framsto nå som noe veldig vemodig, men likevel godt. Tantens plass i hennes personlige historie var blitt større, viktigere og rikere beskrevet gjennom fortellingen og gjenfortellingene.

Opplevelsen min var at jeg nesten ved en tilfeldighet hadde fått det privilegium å være med på en helt unik hendelse, som kom til å få varig betydning for mitt videre liv. Jeg skal ikke gå mer detaljert inn på det som skjedde her, men det hører med til historien at da vår gruppe lettere rystet samlet oss i plenum igjen, viste det seg at de andre gruppene hadde hatt liknende erfaringer som vår.

Men hva var det som hadde skjedd? Samtalen vi hadde hatt var i hvert fall ikke styrt av gode ’narrative spørsmål’ eller av teknikk eller metode. Vi hadde gått inn i en struktur som MW hadde beskrevet, men var det nok til å utløse den opplevelsen vi alle hadde hatt? Hvordan kunne dette i tilfelle forstås?

Gjennom å beskrive hva som ligger i metaforene ’Definerende seremoni’, ’Samtaler om erindring og medlemskap’ og ’Til-hører responser’ – og hvordan disse metaforene kan brukes i terapi og i veiledning, håper jeg å nærme meg noen svar på disse spørsmålene.

Fra reflekterende team til hedrende seremoni

Michael White henviser alltid til Tom Andersen med takknemmelighet og respekt når han beskriver sitt eget forhold til det reflekterende team og hvordan reflekterende prosesser har utviklet seg innenfor det vi kan kalle narrativ praksis (Andersen 1991, 1994, 2003, White 1995, 1997, 2000). Han ser det som svært betydningsfullt at det reflekterende teamet bidro til at de familieterapeutiske teamenes arbeid og drøftinger ble gjort synlig eller transparente for de familiene vi møter. Det var en utvikling som bidro avgjørende til at det ble mindre spekulasjoner (ofte kalt hypoteser) om hva som egentlig feilte de familiene vi traff. Det var en utvikling som bidro til å redusere produksjonen av patologiserende historier og forståelsesmåter om disse familiene, og til å begrense iveren hos terapeuter til å konstruere” lure” strategiske intervensjoner. Når familiene kunne høre alt vi terapeuter sa om dem, fikk det oss til å snakke og tenke på en annen og mer respektfull måte i møte med dem.

White oppdaget tidlig den store positive betydningen ideen om det reflekterende teamet hadde for familieterapeutisk praksis over hele verden. Han begynte allerede på slutten av 1980-tallet å utvikle sin egen praksis inspirert av denne ideen. Men selv om han fant ideen både viktig og inspirerende, så han noen problemer og potensielle farer ved den praksisen som utviklet seg. Det kom på denne tiden en lang rekke artikler i den familieterapeutiske fagpressen om måter å bruke det reflekterende teamet på. Noen av disse så ut til å tolke refleksjon synonymt med applaus. Applaus i denne sammenhengen dreier seg om den kulturelt velkjente praksisen med å gi såkalt positiv feedback, gi bekreftelser, påpeke det positive, gratulere, rose, skryte osv. Med støtte i Michel Foucaults analyse av moderne makt, en makt som bygger på normaliserende bedømmelse, viser White hvordan alle former for” modern practices of applaus” alltid gis ut fra en maktposisjon. Den som beskriver noe en annen har gjort som flott, imponerende, fantastisk, etc. gjør dette ut fra en” one up” posisjon som impliserer budskapet” jeg kan bedømme hva som er bra ved det du gjør og dermed hva som er bra for deg”. Denne formen for maktutøvelse innebærer ikke bare muligheten for å ta helt feil, det vil si at den som får applausen har en helt annen vurdering av sine egne handlinger og intensjoner, den åpner også for å skape et maktfylt forventningspress på den som mottar” refleksjonen”. Denne praksisen fra terapeuter og teammedlemmer innebærer faren for å” sentrere” dem som de primære fortolkerne av begivenheter og fortellinger fra folks liv, og dermed oppstår det en fare for at folk selv mister mulighetene til å innta senterposisjonen i sitt eget liv, at deres mulighet til å oppleve seg som agent i sitt eget liv reduseres.

Denne praksisen med applaus som teamrespons springer ikke ut av Tom Andersens arbeid med det reflekterende team og reflekterende prosesser. Man kan trygt si at normaliserende bedømmelse er svært langt fra Andersens intensjoner og” ånd”. Men problemene og de mulige faremomentene ved å innta en applauderende holdning i et reflekterende team drøftes ikke hos Andersen. Når denne mangelen på oppmerksomhet knyttet til slike farer ble kombinert med moderne familieterapeuters store ønske om å være positive og fokusere på det som fungerer i en familie, heller enn det som ikke fungerer, var veien kort til å utvikle en slik” reflekterende” praksis som White advarer mot.

Michael White ga seg selv utfordringen å utvikle en reflekterende team praksis som unngikk farene ved applausen som teamrespons, men som kunne bidra til at de som mottok en refleksjon fra et team kunne erfare dette som anerkjennende og hedrende i sine liv. Som et ledd i å utvikle en slik praksis, eller i det minste som et forsøk på å gjøre den forståelig for andre, hentet White inspirasjon fra sosialantropologen Barbara Myerhoff (1982, 1984). La meg derfor bruke noen setninger på å gi et bilde av Myerhoff og de begrepene hun utviklet og som White senere lånte.

Barbara Myerhoff

Myerhoff arbeidet som professor i antropologi ved et av de store universitetene i Los Angeles. Hun gjorde sitt doktorarbeid gjennom å studere kulturen til noen indianerstammer i det sørlige Mexico. Hun levde blant disse menneskene i lengre perioder og lærte seg språket og skikkene deres. Hun forteller (Myerhoff 1982) at et spørsmål hun stadig ble stilt, og som forstyrret henne mer og mer var:” Hvorfor er du her og studerer oss, hvorfor er du ikke hjemme og studerer dine egne?” For Myerhoff reiste dette to nye og vanskelige spørsmål: For det første, hvem er” mine egne”? For det andre, kan det i det hele tatt kalles antropologi å studere sine egne, eller blir det mer en personlig oppdagelsesreise? Myerhoff som selv var jøde, fant representanter for” sine egne” i en forstad til Los Angeles som heter Venice. Her eksisterte det et helt samfunn av gamle, enslige og fattige jødiske immigranter på 1970-tallet. De fleste av disse var første generasjons innvandrere fra Øst-Europa. Mange av dem hadde overlevd sine egne familier og hadde på sine eldre dager flyttet til Venice, der prisene fortsatt var relativt lave og klimaet godt. To tema var alltid til stede i disse eldre menneskenes liv; det ene var døden og det andre var usynlighet. Døden var der som en følgesvenn og en alltid nærværende bakgrunn. Død rammet dette samfunnet ofte, og var alltid tilstedeværende som en nært forestående mulighet for dem alle. Usynlighet, det å ikke bli sett og anerkjent som betydningsfull av noen, er en fare ved høy alder i mange kulturer. Blant de eldre jødene i Venice ble dette forsterket av at de fleste var enslige, og manglet familie og vennenettverk. Det de hadde var et eldresenter, Israel Levi’s Community Centre. Mange av disse eldre menneskene møttes daglig på dette senteret. Her feiret de sine religiøse og andre høytider, her utvekslet de historier og minner, her ble de sett og hørt. Det var når Myerhoff studerte dette senterets betydning i disse eldre menneskenes liv at hun utviklet begrepene Hedrende seremoni (Definitional Ceremony), Til-hører respons (Outsider Witnessing) og Samtaler om erindring og medlemskap (Re-membering Conversations).

Noe av det mest slående for en utenforstående som leser Myerhoffs arbeid er hvor alminnelig det hun beskriver virker. Vi har alle erfaringer i våre liv der vi får anerkjennelse og bekreftelse fra viktige andre mennesker. Det skjer på utallige små og store måter, alt fra det vennlige smilet vi får når vi kommer på jobben en dag, til den gode vennen som har tid og lyst til å snakke med oss i timevis når det er noe alvorlig som bekymrer oss. Vi har alle erfaringer med ritualer og seremonier som feirer og bekrefter vår tilhørighet og identitet. Vi knyttes sammen med vår familie, vår vennekrets, vår religion (eller mangel på en) og vår nasjon, gjennom et uttal av slike ritualer og seremonier. Det er nok å nevne fødselsdagsselskaper, konfirmasjoner, bryllup, begravelser, eksamensfeiringer, jul og 17. mai, for å få et bilde av hvor mange og viktige slike ritualer og seremonier er i våre liv. Det er i stor grad gjennom slike ritualer og seremonier vår individuelle og kollektive identitet dannes og bekreftes. Ritualene og seremoniene inkluderer ofte taler (fortellinger) som sier noe om hvem vi er for andre, som forteller oss hvem vi er for oss selv, og som knytter oss sammen med viktige andre.

For de eldre jødene Myerhoff studerte i Venice hadde nesten alt det de fleste av oss tar for gitt av bekreftelse, anerkjennelse, ritualer og seremonier, blitt borte. De hadde ikke lenger noen” naturlige” arenaer der de kunne bli sett, hørt og verdsatt. Betydningen av Israel Levi Community Centre, slik Myerhoff så det, var at det her ble skapt en” kunstig” arena for hedrende seremonier.

Hedrende seremoni

Når kulturer er fragmenterte og i alvorlig uorden, kan det være vanskelig å finne et bra publikum. Naturlige anledninger finnes ikke og de må kunstig opprettes. Jeg har kalt slike forestillinger for” Hedrende seremonier”, og tenker på dem som kollektive selv-definisjoner som er spesielt opprettet for å annonsere en fortolkning foran et publikum som ellers ikke er tilgjengelig. (Myerhoff 1982, s. 105)

Michael White beskriver slike seremonier som et forum for anerkjennelse. Det er et forum der folks kunnskap om sine egne liv kan framføres og det kan bidra til å gjøre folks kunnskapskrav om sine liv og forhold autentiske. Ved at disse forumene er kontekst for fortellinger og gjenfortellinger, er de også kontekster som kan bidra til tykke eller rike beskrivelser av folks liv. Det er et sentralt poeng for White at vi lever befolkede liv. Vår identitet dannes ikke som et ensomt prosjekt gjennom introspeksjon, men som et resultat av sosiale, historiske og kulturelle krefter. Vi evalueres og bedømmes av viktige andre gjennom hele livsløpet, på godt og ondt. Slike eksterne bedømmelser og evalueringer danner grunnlaget for hvordan vi evaluerer og bedømmer oss selv. Vårt internaliserte selv, vårt” selvbilde” eller våre selv narrativer er et produkt av viktige andres stemmer i våre liv, og slik sett en sosial konstruksjon. Basert på et slikt resonnement følger det logisk at det er et sentralt poeng for White også å befolke det terapeutiske rommet. Skal en ny fortelling om en mer foretrukket identitet bli resultatet av et terapeutisk samarbeid, må en slik foretrukket identitetsbeskrivelse anerkjennes, bevitnes og bekreftes av viktige andre. Vi trenger til-hørere som bidra med en slik anerkjennelse, bevitnelse og bekreftelse.

” Men i psykoterapikulturen er det sterke prosesser som bidrar til av-befolkning av folks liv. Det dreier seg blant annet om hva som ansees som passende forum for å framføre kunnskap, og om reguleringen og eksklusiviteten til disse forumene. Dette kan ha en så fragmenterende virkning på folks nettverk at et” naturlig publikum” kan være vanskelig å finne.” (White, 1997 s. 93)

Det er når et” naturlig publikum” eller en” naturlig arena” er vanskelig å finne, at det kan være nyttig å se på muligheten for å etablere alternative og” kunstige” sosiale arenaer der folk kan få fortalt sine foretrukne historier om identitet, og der disse historiene kan bevitnes og bekreftes.

” Arenaer kan etableres med den spesielle hensikt å skape et publikum for framføringen av spesielle kunnskapskrav. Dette vil være arenaer hvor publikum er bevisst på det ansvar de har for å bidra til at andres liv blir rikere beskrevet. Under slike forhold bidrar publikum betydelig til anerkjennelsen og til å gjøre folks kunnskapskrav mer autentisk. Disse spesielt innkalte” kunstige” arenaene bidrar til en kontekst for det Barbara Myerhoff (1982, 1986) kaller” hedrende seremonier”.” (ibid, s. 94)

White understreker at når Myerhoff bruker av termen” kunstig” er ikke det synonymt med uærlig eller ikke genuint. Ideen om å samle en kunstig hedrende seremoni er ikke et forslag om å lage en dårlig kopi av noe annet. Kunstige arenaer er ikke ’nest best’. Som nevnt kan slike arenaer bidra til en kraftig autentifisering av folks kunnskapskrav og kan på en betydningsfull måte bidra til rike beskrivelser av historiene om deres liv. I mange tilfeller kan” kunstigheten” ved disse hedrende seremoniene gi en bonus ved at spesiell oppmerksomhet kan bli gitt til noen spesielle sider av fortellingen, og i tillegg gi spesiell oppmerksomhet til den formen for anerkjennende praksis som til-hører gruppa engasjerer seg i.

Når den hedrende seremoni metaforen brukes for å strukturere den terapeutiske arenaen, skjer det alltid etter en forhandling og en invitasjon. Folk blir fortalt hva strukturen innebærer og blir bedt om å ta stilling til om dette høres ut som en ok måte å strukturere samtalen på. Selve strukturen er svært enkel, og består av tre trinn:

1. En fortelling. Personen (personene) i sentrum for seremonien blir bedt om å fortelle noe fra sin personlige historie de er spesielt opptatt av. Denne historien kommer oftest fram gjennom et intervju.

2. En gjenfortelling av fortellingen. En til-hører gruppe blir invitert til å komme med sine refleksjoner over det de har hørt og som har gjort spesielt inntrykk på dem i den første fortellingen. Dette kan skje ved en” fri” refleksjon eller ved at tilhørerne intervjues.

3. En gjenfortelling av gjenfortellingen. Personen (personene) i sentrum blir invitert til å reflektere over refleksjonene; hva vedkommende har hørt tilhørerne si som har gjort spesielt inntrykk. Dette skjer oftest ved et nytt lite intervju.

Noen ganger føyes det til et fjerde trinn i seremonien, der alle deltakerne kan utveksle erfaringer og spørsmål rundt det de har vært med på.

Hensikten med denne strukturen er å avbryte dialogen. Under den første fortellingen, når personen(e) i sentrum blir intervjuet, er de i en ren tale posisjon, mens til-hørerne er i en ren lytterposisjon. I andre trinn byttes disse rollene, til-hørerne er i en ren taleposisjon, mens personen(e) i sentrum for seremonien er i en ren lytterposisjon. Osv. Ideen med dette er at vi lytter annerledes når vi er i dialog enn når vi bare skal lytte. Vi blir i stand til å høre noe annet og noe mer når vi forbereder oss på å gi en til-hører respons, enn hvis vi blir engasjert i en dialog.

” Dette er strukturerte forum som gir rom for folk til å sette ord på historier om sine liv - dette kan være historier om deres personlige prosjekter, om deres arbeid, om deres identitet og så videre – og for å sette ord på sine kunnskaper og ferdigheter om livet som assosieres med disse historiene. Dette er fortellinger om en foretrukket identitet som blir framført ved at personen i sentrum blir intervjuet av en terapeut. Disse fortellingene blir bevitnet av et publikum som er spesielt samlet for dette formålet. Etter fortellingen blir vitnene eller tilhører gruppen invitert til å gi en respons ved å gjenfortelle historiene som er fortalt og de kunnskapene og ferdighetene som har kommet til uttrykk. På dette tidspunkt (trinn to) vil de personene som er i sentrum for seremonien delta som publikum til disse gjenfortellingene. Gjenfortellingene til til-hører gruppa har den virkning at det redder det sagte fra at det blir sagt (Geertz 1973), og det fortalte fra fortellingen.” (ibid, s. 94)

I disse gjenfortellingene kan mange av de viktige livsuttrykkene som ellers ville passere som blink over en persons bevissthets skjerm, og forsvinne over kanten inn i et vakuum, bli trukket inn i historiene om deres liv. Men det er mer enn dette, for gjenfortellingene til til-hører gruppa rommer den første fortellingen, men går ut over dens grenser. På denne måten bidrar disse gjenfortellingene på en viktig måte til å utvikle rike beskrivelser av de historiene som blir fortalt, og de kunnskapene og ferdighetene det blir gitt uttrykk for.

Så, på tredje trinn av den hedrende seremonien, får de som er i sentrum mulighet til å reflektere over det de har hørt i gjenfortellingene til til-hører gruppa. Dette er en utvidet refleksjon, en som begynner i nærvær av til-hører gruppa og så blir tatt tilbake av folk til det intime nettverket i deres eget liv. Denne andre gjenfortellingen – en gjenfortelling av gjenfortellingen – omfatter alltid den første gjenfortellingen på en betydningsfull måte, men denne andre gjenfortellingen går også ut over grensene for den første gjenfortellingen. Den bidrar ytterligere til at historiene, kunnskapene og ferdighetene i folks liv blir rikt beskrevet.

White understreker at framføringsaspektene eller” forestillingen” ved disse fortellingene og gjenfortellingene er viktige. Når Myerhoff skriver om den hedrende seremonien er det ikke at

” livet som tekst” som er ideen, men” livet som en framføring” av tekst. Denne understrekingen av livet som framføring av tekst er den som former uttrykket for praksisen med fortelling og gjenfortelling. For å understreke ytterligere la meg sitere Edward Bruner (1986) om dette temaet:

Et ritual må gjennomføres, en myte gjengis, en historie fortelles, en roman leses, et drama spilles, for det er disse gjennomføringene, gjengivelsene, fortellingene, lesingene og forestillingene som gjør teksten omformende (transformative) og gjør oss i stand til å gjenoppleve vår kulturarv. Uttrykk er konstituerende og formende, ikke som abstrakte tekster, men i aktiviteten som aktualiserer teksten. Det er i denne forstand at tekster må framføres for å erfares, og det som er konstituerende er i denne produksjonen. (s. 7)

Refleksjoner som til-hører respons

Refleksjoner som til-hører respons er ikke en praksis som er atskilt fra den hedrende seremonien, men en integrert del av denne praksisen. Eller sagt på en annen måte, den hedrende seremoni metaforen inviterer oss til å strukturere den terapeutiske arenaen på en spesiell måte. Til-hører responsen (outsider witnessing) utgjør en del av denne strukturen.

Som vi allerede har vært inne på er Michael White (og jeg) kritisk til at refleksjoner fra en tilhører gruppe skal gi uttrykk for applaus, ros eller skryt. En slik respons vil alltid være basert på en normaliserende bedømmelse, uansett hvor velment den måtte være. Samtidig er det en eksplisitt intensjon ved en til-hører respons at den skal bidra til anerkjennelse, og en fortykkelse, av en foretrukket framføring av en persons identitetshistorie. Så spørsmålet blir hvordan kan vi bidra til en hedrende og anerkjennende respons uten at den blir applauderende eller rosende?

Svaret White har gitt på dette spørsmålet har utviklet seg og forandret seg over tid (White 1995, 1997, 2000). Hans første forsøk på å konkretisere sine ideer om hva han inviterte tilhører gruppene til å lytte etter, og reflektere over, var svært omfattende og komplisert. Etter hvert har disse ideene blitt sammenfattet og redusert til fire relativt oversiktlige punkter. Jeg har bearbeidet disse punktene videre og forsøkt å tilpasse dem en mer norsk språkdrakt. Til hvert av punktene er det knyttet noen selvreflekterende spørsmål. Disse spørsmålene er tatt med for å hjelpe til-hører gruppene til å konkretisere sine refleksjoner mest mulig, og for at de seg imellom kan stille hverandre spørsmål for å fortykke refleksjonene. Samtidig er det viktig å understreke at disse punktene ikke representerer den” riktige” måten å gi en til-hører respons på. Dette er ikke den” endelige sannheten” om” god refleksjon”. Anerkjennende og hedrende responser kan uttrykkes på uendelig mange måter. Dette er bare et, av mange mulige forslag som kan være til hjelp for folk som har lyst til å trene på å utvikle sine ferdigheter i personlige og anerkjennende refleksjoner. Disse retningslinjene kan også være nyttige for terapeuter som ønsker å intervjue fram refleksjoner fra til-hører grupper som er utrenet i denne praksisen.

De fire retningslinjene for til-hører gruppene er:

1. Hvilket uttrykk gjorde inntrykk. Når du lyttet til hva personen(e) i sentrum for den hedrende seremonien sa, hvilke uttrykk eller utsagn fanget din oppmerksomhet eller pirret din fantasi? Hvilke uttrykk gjorde spesielt inntrykk på deg? Hvilke uttrykk slo an en streng hos deg?

2. Beskrive bildet det skapte. Hvilket bilde om personens liv og identitet vakte disse uttrykkene til live hos deg? Hva antydet disse uttrykkene for deg om personen(es) hensikter, håp, tro, verdier, drømmer og/eller forpliktelser?

3. Resonans til eget liv. Hvilken erfaring har du fra eget liv som kan forklare at akkurat disse uttrykkene fanget din oppmerksomhet? Har du en Opplevelse av eigen

livserfaring som ga resonans til akkurat disse uttrykkene? Eller til de bildene disse uttrykkene vakte til live?

4. Anerkjenne bevegelse. På hvilken måte har du blitt (eller kan bli) beveget (forflyttet) i eget liv fordi du har hørt disse uttrykkene? Hvor har du (kan du) bevege deg som hadde vært umulig uten å være til-hører til denne samtalen?

Strukturerer team deltakerne sine responser ut fra disse eller liknende retningslinjer, kan en være rimelig sikker på to ting: 1. Refleksjonene vil aldri bli en normativ vurdering av personen(e) i sentrum for seremonien, verken applauderende eller kritisk. 2. Refleksjonene vil alltid bli personlige fra team medlemmene, ikke profesjonelle eller akademiske vurderinger. Det personlig bevegende for alle deltakerne i slike seremonier, er noe av det som gir responsene sin kraft og styrke.

Begge disse punktene er nært knyttet til verdigrunnlaget denne formen for narrativ praksis bygger på. De sentrerer kunnskapen og sannhetskravene folk har om sine egne liv, framfor kunnskapen og sannhetskravene terapeutene har om deres liv. De synliggjør at et terapeutisk møte er et gjensidig bevegende møte, ikke en ensidig påvirkning eller forandring av” klienten”.

Samtaler om erindring og medlemskap

Erindring og medlemskaps metaforen inviterer oss til å se livet vårt som at vi alle er medlem i en klubb/forening. Medlemmene i vår” livsklubb” (inkludert oss selv) har formet vår identitet. Dette er et syn på identitet som bestående av mange stemmer. Vi kan få en fornemmelse av hva som ligger i denne ideen hvis stopper opp og tenker etter hva far sa den gangen vi kom hjem med en god karakter på siste prøve i matte, hvordan bestemor reagerte da hun oppdaget at vi ikke likte maten hun serverte, hva klasseforstanderen fortalte oss da vi hadde blitt tatt for å slåss i skolegården, hva storesøster karakteriserte oss som da vi kranglet som verst – og hva vi fortalte oss selv da vi ikke turte invitere den jenta vi var interessert i med på kino. Medlemmene og stemmene i vår” livsklubb” er mange, og de har alle vært med på å forme hvem vi er, vår identitet og vår selv-narrativ. Men alle stemmene har ikke like stor vekt og autoritet. Noen” sannheter” om oss framstår som sannere og mer innflytelsesrike enn andre. Noen stemmer har gått i” glemmeboken”’ eller” hus forbi”. Erindring og medlemskaps metaforen åpner opp for å utforske medlemskapene i et menneskes livsklubb, hvordan livsklubben er konstituert gjennom sine medlemskap og hvordan medlemskapene er rangert i forhold til status og makt. Samtaler om erindring og medlemskap åpner opp for en ’spesiell type hukommelse’. Myerhoff (1982) sier om dette:

For å karakterisere denne spesielle formen for hukommelse kan en bruke termen ’erindring og medlemskap’ (Re-membering). Den retter oppmerksomheten mot å gjenoppvekke medlemmer, de figurene som tilhører ens livshistorie, ens egne tidligere selv så vel som betydningsfulle andre som er del av historien. Erindring og medlemskap er dermed hensiktsfull og betydningsfull gjenforening, helt forskjellig fra den passive, kontinuerlig fragmentariske blinkene av bilder og følelser som følger andre aktiviteter i den normale flommen av bevissthet. (s.111)

Ideen om erindring og medlemskap og klubbmetaforen, gir mulighet for folk til å engasjere se i en revidering av medlemskapene i sin livsklubb. Det gir folk mulighet for å ha en større innflytelse på hvilken status hvert medlem i deres klubb skal ha. Gjennom erindring og medlemskaps samtaler kan folk suspendere eller opphøye, trekke tilbake privilegier, oppgradere eller nedgradere spesielle medlemskap i sine liv. Forskjellige grupper av æresmedlemskap kan etableres, inkludert livs medlemskap. Det er på denne måten, gjennom erindring og medlemskaps samtaler, at folk kan få mer innflytelse på hvilke stemmer som skal gis anerkjennelse i spørsmålet om deres identitet, og om hvem som skal ha autoritet til å uttale seg i slike spørsmål. Erindring og medlemskaps samtaler kan også bidra til nye muligheter til å velge nye medlemskap blant personer og grupper av folk som kan være tilgjengelige og villige til å bli med, blant folk som kan inviteres til å ta et foretrukket medlemskap i en livsklubb.

Ideen om erindring og medlemskap gir også muligheter for at folk mer direkte kan anerkjenne viktige og verdifulle bidrag som andre har hatt i deres liv. Når disse mulighetene blir brukt i erindring og medlemskaps samtaler, opplever disse andre det vanligvis som hedrende og ærende for seg. I tillegg erfares en slik anerkjennelse av andres bidrag til ens liv som at ens eget liv blir rikere beskrevet. Slik anerkjennelse fører ofte til at glemte medlemskap reaktiveres ved at en kommer på viktige personer i ens historie, som en tidligere ikke tenkt på i en slik sammenheng. På denne måten opplever folk at historiene om deres liv knyttes til andres livshistorier rundt spesielle tema og delte verdier og forpliktelser. Det gjør det ofte også lettere for folk i sine daglige liv å holde kontakt med og ’ha med seg’ disse viktige andre i sin livsklubb, selv om de ikke er til stede i en materiell forstand (for eksempel hvis noen har dødd eller har flyttet et annet sted). Opplevelsen av gjenforening på denne måten og erfare at ens liv blir rikere beskrevet, bidrar til nye muligheter for å handle i verden. Det gjør også folk mindre sårbare for opplevelsen for å stå alene når ting butter imot – det gir en motgift mot opplevelsen av isolasjon.

Gjennom erindring og medlemskaps samtaler, i revideringen av medlemskap i ens livsklubb, kan de medlemskapene som hedres eller høynes i status betraktes som de som har bidratt til utviklingen av ens foretrukne identitetsbeskrivelse og kunnskaper om livet. Dette er ofte historiske erindringer som har vært betydningsfulle i personens foretrukne framstilling av sin identitet. Ved å gjenoppvekke disse erindringene kan kunnskaper, ferdigheter og framstilling av identitet utforskes i detalj. De betydningsfulle oppdagelsene, erkjennelsene, konklusjonene, læringen, problemløsingsferdighetene osv. kan rikere beskrives. Dette bidrar på en betydningsfull måte til en persons opplevelse av å” ha det som skal til” og det bidrar til å kunne se nye muligheter og handlingsalternativer i livet.

Samtaler om erindring og medlemskap kan starte på utall forskjellige måter, men det er særlig tre” åpninger” det kan være nyttig å lytte etter. Den første er når noen nevner en viktig annen person fra livet sitt på en positiv måte. I et slikt tilfelle kan vi introdusere spørsmål som:” Hvis bestemor hadde vært her nå og jeg hadde spurt henne om en ting som hun satte pris på hos deg, hva tror du hun ville ha svart?” eller ”Hva tror du bestemor hadde ønsket eller håpet på for deg i forhold til det du nå sliter med?” Slike spørsmål kan bidra til å øke betydningen av bestemors medlemskap i ens liv.

Et annet tilfelle der erindring og medlemskap spørsmål kan være nyttige er når folk nevner en ferdighet eller en interesse de har som de setter pris på. Siden ferdigheter og interesser ikke oppstår i et vakuum, eller er noe folk suger av eget bryst, kan det være nyttig å introdusere spørsmål som:” Hvordan oppsto interessen din for akkurat dette? Hva kan du fortelle meg om historien bak denne ferdigheten? Var det noen spesielle personer som introduserte deg for denne interessen/lærte deg denne ferdigheten?” Slike spørsmål knyttet kontakten mellom viktige andre og personen vi snakker med rundt spesielle delte verdier, interesser og forståelser.

Det tredje tilfelle der det kan være nyttig å introdusere erindring og medlemskap spørsmål er når personen vi snakker med karakteriserer seg selv og sin identitet på en negativ måte, at de er håpløse, uten verdi, dumme eller liknende. Det er meget sannsynlig at slike negative identitets beskrivelser er” befolket”, i den forstand at det er andre i ens personlige historie som har tildelt en slike karakteristikker. En erindring av hvem denne/disse andre er kan skje gjennom spørsmål som:” Er det noen andre som har beskrevet deg på den måten du nettopp beskrev deg selv? Er det noen andre du kan huske som har delt denne oppfatningen av deg?” En slik erindring av en slik person kan åpne opp for en re-evaluering av hvilken vekt den personen oppfatning skal i ens” livsklubb”. På den andre siden er det sannsynlig at den negativ identitetsbeskrivelsen ikke deles av alle andre. Spørsmål som kan få tak i kunnskap om dette er for eksempel:” Er det noen som kjenner deg som ville ha beskrevet deg på en annen måte? Hvis den personen hadde vært her nå, hva ville han/hun ha sagt om deg, tror du? Hvis du hadde kunnet se deg selv gjennom denne personens øyne, hvilken forskjell hadde det gjort for din oppfatning av deg selv?”

Sissel ville ikke være” trist og lei meg”

Sissel (14) kom til meg sammen med sin mamma og pappa. Med i samtalene var også Sissels individualterapeut, Anne Grethe og terapeuten som hadde hatt samtale med foreldrene, Synne. Bakgrunnshistorien jeg var blitt fortalt før vårt første møte, var at Sissel hadde vært en populær, aktiv og ressurssterk jente. Hun var flink på skolen, aktiv i idrett og hadde masse venner, helt til familien flyttet til et nytt sted for et drøyt år siden. På den nye skolen ble det vanskelig for Sissel å bli godtatt av de andre jentene. Hun ble oppfattet som” annerledes”, og fikk etter hvert en hel jentegjeng mot seg. Mobbingen kulminerte i at Sissel ble stengt inne på et rom av denne gjengen, og der ble hun slått og mishandlet før de slapp henne. Denne episoden omtales bare som Angrepet.

Foreldrene valgte å overføre Sissel til en annen skole etter Angrepet, men det viste seg å bli svært vanskelig for henne å komme i gang der. En av foreldrene kjørte henne til skolen de fleste dager, men etter kort tid ble Sissel overveldet av tunge og triste tanker og orket ikke være der. Hun ringte da en av foreldrene og de måtte hente henne. De tunge og triste tankene vokste i omfang og styrke sammen med Sissels sosiale isolasjon, og etter hvert utviklet de seg til overveldende og skremmende tanker om selvmord og selvskading. Hele familien befant seg i en fortvilet og desperat situasjon, og alle forsøk på hjelp, inkludert et par innleggelser på en akuttinstitusjon for ungdom, så ikke ut til å hjelpe.

Da familien kom til vårt første møte inviterte jeg dem inn i en løs hedrende seremoni struktur. Jeg foreslo at jeg kunne intervjue Sissel med foreldrene og mine kollegaer som til-hørere. Når

Sissel og jeg hadde snakket sammen en stund, ville jeg hører med til-hørerne hva de hadde hørt Sissel fortelle som hadde gjort spesielt inntrykk på dem osv. Til slutt ville jeg høre med Sissel om hva hun hadde hørt de andre hadde sagt som berørte henne. Familien ga uttrykk for at de syntes det var en ok måte å snakke sammen på.

Vi gjennomførte to slike samtaler med en ukes mellomrom. Etter andre samtale fikk jeg anledning til å skrive dette brevet til Sissel. Brevet er i hovedsak en gjenfortelling av hva Sissel har fortalt at hun setter pris på i livet, hvilken stilling hun har tatt til problemet Trist og Lei meg, og hva hun ønsker og håper på i livet sitt.

Kjære Sissel.

Som jeg nevnte sist vi møtte hverandre, har jeg hatt lyst til å skrive til deg helt siden vi møttes første gang. Jeg vil prøve å gi en gjenfortelling av det du fortalte om deg selv, for at jeg ikke skal glemme det og for at du skal kunne se på om jeg har forstått deg riktig. Om du har lyst til å dele dette brevet med mamma og pappa, eller beholde det for deg selv er helt opp til deg.

Som du kanskje husker, begynte vi å snakke om hva du likte å drive med og hva du satte pris på i livet ditt. Grunnen til det var at jeg synes at jeg allerede visste litt om problemene du sleit med, men nesten ingenting om resten av deg og ditt liv.

Du fortalte først om de fire Whippet hundene dine, som du var glad i å være sammen med, leke med og gå på tur med. Du trodde at du forsto språket deres og du visste at de forsto deg. En av tingene som fortalte deg om det var at når du bare lot som at du var lei deg og gråt brydde de seg ikke om det, men når du var ordentlig fortvilet og gråt på ordentlig kom de alltid bort til deg for å trøste.

Du fortalte om turene du likte å gå sammen med hundene og med mamma, og noen ganger med Eirik. Det er deilig å komme ut i frisk luft og kunne slippe hundene fri og se på dem leke, fortalte du. Du likte også å ta med hundene på utstilling og presentere dem i ringen.

Det neste du nevnte at du satte pris på var kunstmaling. Jeg forsto at dette var en ganske ny interesse for deg som du hadde begynt med første gang du var på UK. Men du sa du syntes det var veldig gøy, og dere nå hadde kjøpt inn lerret og maling hjemme. Pappa fortalte at du var veldig flink med farger og fargesammensetninger. Hva tenker du selv, er maling noe du har talent for i tillegg til glede av?

Du fortalte også om at du liker å bake, særlig kaker og boller. Du mente du hadde fått denne interessen gjennom heimkunnskapen på skolen, for det var ingen av de andre hjemme som hadde like mye glede av det som du hadde.

Du fortalte også litt om den gleden du har av å danse. Du liker all slags dans og har gått og lært det. Nå om dagen danser du mest hjemme, alene eller med pappa. Hva med Eirik, er han også glad i å danse?

Vi snakket litt om skolen, og jeg forsto at du ikke hadde det så lett på skolen for tiden på grunn av problemet Trist og Lei meg. Pappa bekreftet at problemene på skolen ikke hadde noe med evnene dine å gjøre. Han sa:” Sissel har veldig gode evner og store faglige ressurser”.

Jeg forsto det som at du hadde et sterkt ønske om å legge problemene bak deg blant annet fordi du ønsket å gjøre det bra på skolen og få gode karakterer. Det hang sammen med at du ønsket å stå så fritt som mulig når du en gang skulle velge yrkesvei, enten du skulle jobbe med TV eller med ungdom eller bli stylist.

Problemet Trist og Lei meg hindrer deg å få til skolen slik du ønsker, og vil kunne bli en trussel mot valg av yrke på lang sikt, hvis det ikke blir svekket.

Problemet Trist og Lei meg får deg til å tenke vonde tanker, ja, det går så langt at det forsøker å få deg til å gi helt opp og ta ditt eget liv.

Det som har gjort at du har klart å holde fast i et lite håp og vært med på å holde deg oppe er forholdet ditt til mamma og pappa og til Eirik. Det at du vet at du har dem og at du er glad i dem har stor betydning, fortalte du. Du forteller dem det ofte og prøver også å vise det bl.a. ved å gi dem klemmer. Det at du vet at de er glade i deg og ikke har tenkt å gi deg opp for noen pris, er også viktig, selv om det kan være vanskelig å forstå noen ganger.

Det som også gir deg spor av håp er forholdet til hundene. Du vet at de er glade i deg og at de er avhengig av deg. Du vet også at du er glad i dem.

Da du var på UK første gangen forsto du at de som jobbet der så noe positivt i alle mennesker, selv i de som hadde gjort dumme ting. Det at det gikk an å møte folk på en slik måte gjorde et stort inntrykk på deg forsto jeg. Det fikk deg til og med til å tenke at du selv en dag kunne tenke deg en jobb der du kunne møte folk ut fra et slikt menneskesyn. De gjorde et stort inntrykk på meg når du fortalte om dette, og det fikk meg til å tenke at det her lå et håp om en fremtid uten problemet Trist og Lei meg. Hva tror du?

Dette brevet vil bli alt for langt hvis jeg skulle ta med alle de temaene vi var inne på i vår siste samtale også, Sissel. Jeg vil bare du skal vite at jeg ikke har glemt eller oversett noen av de skrittene du allerede har tatt vekk fra at problemet Trist og Lei meg skal få råde grunnen alene.

– Besøket hos Healeren som hjalp til å rydde i hodet og som gjorde det lettere å tenke.

– At du sovnet alene i egen seng for første gang på flere måneder.

– At du har hatt en bedre tid sett med mammas, pappas og Eiriks øyne enn på lenge, med godt humør, masse energi, snill og vennlig. (Selv om det ikke alltid har vært slik du har følt deg inni)

– At du gikk tur med hundene alene i mørket uten å være redd, etter å ha sett

Ulvesommer.

Det er enda mer, men det får holde så lenge. Det jeg må få plass til hvordan jeg hørte at dine ønsker, håp og drømmer for ditt liv er:

- Det du ønsker og håper på er at du skal klare å få et normalt liv. Et normalt liv er et liv som er fylt av aktivitet og glede. Det er et liv som er fylt av venner og hyggelige folk som du liker å være sammen med og som liker å være sammen med deg.

- Det du ønsker er å få en god utdannelse og en god jobb.

- Det du ønsker er å bygge ditt liv på et verdigrunnlag som gjør deg i stand til å se at det er noe godt i alle mennesker, uansett hva de har gjort. Ut fra dette ønsker du å være til hjelp for folk, ikke til belastning for noen.

- Det du ønsker å få til å sove i din egen seng uten å bli overveldet av Trist og Lei meg eller engstelse.

- Det du ønsker er å få til å gå på skolen hver dag uten at Trist og Lei meg kommer på besøk.

- Det du ønsker er å oppleve like mye humør og glede inne i deg som mange ser på utsiden av deg.

Jeg kan ikke love deg at veien til å få oppfylt disse ønskene, håpene, drømmene og verdiene verken er kort eller enkel. Det jeg tror du kan stole på er at vi på BUP gjerne vil gå den sammen med deg hvis du vil ha oss med. Det vil også helt sikkert mamma, pappa, Eirik, hundene og alle andre som er glad i deg veldig, veldig gjerne.

Vennlig hilsen Geir

Responsen fra mamma, pappa, Synne og Anne Grete, på det Sissel fortalte i disse to timene er ikke inkludert i brevet. Det betyr ikke at deres respons som til-hørere til samtalene mellom Sissel og meg, ikke var betydningsfull. Alle ble de sterkt berørt og beveget av det Sissel fortalte. Det som sto fram som særlig betydningsfullt og håpefullt for mamma og pappa var det Sissel sa om sine verdier, og sine håp, drømmer og ønsker for livet sitt. De sa at dette var akkurat slik de hadde kjent jenta si før Angrepet. Sissel hadde alltid vært ei jente med sterke verdier, fortalte de, ei jente som så etter det gode i alle mennesker og som ønsket det beste for alle. Når de nå så hvordan hun begynte å ta tilbake livet sitt på flere områder, ga det dem som foreldre nytt håp om at hun likevel ikke var ødelagt av det som hadde skjedd.

Sissel ønsket ikke å si så mye til det mamma og pappa fortalte. Hun nøyde seg med å gi begge en stor klem og et stort smil.

Fire uker senere hadde vi en ny samtale. Juleferien var avviklet, skolen hadde begynt igjen, og Sissel hadde mye å fortelle om hva som hadde skjedd siden vi snakket sammen sist. Jeg skrev et nytt brev etter denne samtalen.

Kjære Sissel.

Det var en stor opplevelse for meg, og for Synne og Anne Grete, å få møte dere i går, og for oss å få del i alle de initiativene og skrittene du har tatt på den ganske korte tiden som har gått siden vi så hverandre sist. Det var også sterkt å få høre om hvordan mamma og pappa verdsatte disse skrittene, og litt om hvordan dere alle tre har samarbeidet for at de skulle bli mulig å gjennomføre.

La meg først oppsummere de viktigste tingene dere fortalte om:

Det første du nevnte Sissel, var at du hadde begynt å sove alene om nettene, og at dette var noe du var veldig fornøyd med fordi du ikke lenger føler deg avhengig av mamma og pappa for å føle deg trygg. Du likte det også fordi det er koselig og fordi du merker at du sover godt og føler deg utvilt. Selv om dette var en utvikling du var veldig fornøyd med, var det ikke noe du hadde måttet slite for å få til. Det hadde bare blitt sånn fortalte du.

Det andre du fortalte om var at du hadde gjort det slutt mellom deg og Eirik. Jeg forsto det som at dette var noe du hadde tenkt på lenge fordi du ikke var forelsket i han, men så han mer som en god venn. Du vil fortsatt ha Eirik som venn, men nå er det deg og Ove som er kjærester. Jeg forsto det som at du og Ove har hatt et godt øye til hverandre ganske lenge, og at når dere møttes på Sats fikk dere til å møtes på halvveien. Siden har dere vært sammen nesten hver kveld, inkludert den store festen på nyttårsaften. Det var ikke vanskelig å forstå at dy synes det var deilig å være forelsket.

Det neste store initiativet du fortalte om var at du hadde tatt opp igjen håndballtreninga, som du ikke har drevet med på de siste to årene. Du tok selv kontakt med en av lederne, han snakket med treneren og begge ønsket deg veldig velkommen tilbake. Minst like viktig for deg var det at de andre jentene på laget kom løpende og viste at de også var veldig glade for at du var kommet tilbake. Det du sa dette fortalte om var at du hadde fått igjen initiativet og gnisten i livet ditt. Du fortalte også at du hadde fått mer styring med tankene dine, mer rom til å tenke det du har lyst til. Dette får du til nå, selv når de vonde tankene prøver å presse seg på. I motsetning til forrige gang vi snakket sammen, opplevde du nå at når du var blid og hyggelig overfor andre, stemte det mer med hvordan du hadde det inne i deg. ” Det har blitt mer samsvar mellom det indre og det ytre”, fortalte du.

I tillegg til å ha fått ny kjæreste, har du tatt flere andre viktige sosiale initiativ. Du har fått to nye venninner på skolen, Inger og Liv. På grunn av vennskapet med dem har det blitt litt lettere for deg å komme på skolen hver dag enn det var før. Du har blitt invitert i bursdagsselskap neste fredag, og Inger og Liv har planlagt å bli med deg hjem etter skolen en dag. Du har også tatt initiativ til å gjenoppta kontakten med Helle som du gikk i klasse med før, noe både du og hun satte pris på.

I tillegg til alt dette har du vært på skolen hver dag, selv om det fortsatt ikke er lett. Du har tatt bussen alene mange ganger, noe du aldri hadde gjort før. Du har fått til å begynne å lese bøker igjen, og raste gjennom de tre Marte-bøkene du fikk til jul på noen få dager. Det er ikke rart at mamma og pappa har hatt vansker med å henge med på denne utviklingen som har skjedd på så kort tid.

Mamma fortalte at det som hadde gjort aller størst inntrykk på henne var at du hadde begynt å få tilbake livsgnisten og livsgleden. Det var flere ting som fortalte henne om det: Det at du får til å ligge i og sove i din egen seng, og liker det. Det at du tør å føle forelskelse. Hun synes det er godt å se på, sa hun. Mamma er også glad for at dere to har et slikt mor – datter forhold at du kan dele dine tanker og følelser med henne.” Det er det som gleder meg aller mest som mamma”, sa hun.

Det var mange ting som hadde gjort et stort inntrykk på pappa også.” Det at Sissel legger seg og sovner alene. Det at det ser ut som hun koser seg, med levende lys, og ser ut til å føle seg helt trygg.” Pappa trodde du måtte sove godt også, fordi du virker så opplagt og fornøyd om morgenen. Han hadde også lagt merke til at du til og med kunne våkne midt på natten, og sovne igjen helt på egen hånd. Han gledet seg også over at han hadde fått det han kalte” en ordentlig tenåring i huset”, det var ei jente som ikke bare var blid hele tiden, men som kunne være uenig med han og til og med kunne bli sinna på han. Når han hadde sett deg lese de Marte-bøkene i jula, hadde pappa nesten fått tårer i øynene av glede. Det som likevel hadde gjort det aller største inntrykket på pappa, var når du og han kom til den første håndballtreningen, og han så hvordan du ble ønsket velkommen av de andre jentene. Pappa skulle egentlig vært på et viktig møte den kvelden, men han synes dette var så stort og viktig at han ble og så på hele treningen.

Jeg vet godt at ikke alt er rosenrødt Sissel, og at det særlig i forhold skolen er en stor jobb igjen å gjøre. Det er desto mer viktig, slik jeg ser det, at du allerede nå kan begynne å se at det du har vært igjennom, ikke har vært for ingenting. Du sier at det er en erfaring som har mulighet for å gjøre deg sterkere og bedre rustet når du støter på vansker senere i livet. Du sier at det er en erfaring som vil gjøre det lettere for deg å se hva som er virkelig verdifullt i livet, og hva som er mindre viktig. Du sier det er en erfaring som har gjort det mulig for deg å oppdage at det er noe positivt ved alle mennesker, uansett hva de har gjort av dumme ting.

I tillegg fortalte du at denne smertefulle erfaringen ikke har svekket forholdet mellom deg og mamma og pappa, men at den tvert imot har styrket forholdet mellom dere. Du fortalte at uten mammas og pappas hjelp hadde vært umulig for deg å komme gjennom den vanskeligste tiden. Kanskje det til og med er slik at vanskene dere har vært gjennom sammen, har vært med på å gjøre det enda tydeligere også for mamma og pappa hva som er de virkelige verdiene i livet? Hva tror du?

Jeg gleder meg til å treffe dere alle igjen.

Mange gode hilsener fra

Geir

I dette brevet blir det gjort mer synlig hvilken betydning responsen fra mamma og pappa har for å gjøre Sissels historie om sin foretrukne utvikling og identitet tykkere og rikere fortalt. Det de gir uttrykk for er ikke bare glede og lettelse over at det nå begynner å” gå bra”, selv om en slik glede og lettelse absolutt er sterkt til stede. De bevitner og gir en sterk anerkjennelse av at historiene om Sissels mange initiativ og skritt i livet, og ikke minst det som har skjedd de siste ukene, forteller noe viktig og sant om hvem Sissel” egentlig” er og hva hun står for. De forteller også om hvor betydningsfullt og bevegende dette er for deres egne liv.

Avslutning

Reflekterende team praksis slik den er utviklet innfor narrativ terapi og narrativ praksis, står i stor gjeld til Tom Andersens ideer om det reflekterende team og reflekterende prosesser. Men dette er en praksis som har hentet ideer, metaforer og inspirasjon fra flere kilder, særlig arbeidene til Barbara Myerhoff og Michel Foucault. Hos Myerhoff har Michael White lånt metaforene” hedrende seremonier”,” til-hører respons” og ”erindring og medlemskap”. Disse metaforene har vært helt avgjørende for å utvikle denne strukturen for anerkjennende eller” oppgraderende” samtaler som er beskrevet i denne artikkelen. De har også vært helt avgjørende for Whites forståelse for betydningen av å” befolke” det terapeutiske rommet, både gjennom til-høreres refleksjoner og gjennom samtaler om erindring medlemskap.

Hos Foucault har White hentet sin forståelse av moderne makt, en type makt som konstitueres gjennom normativ bedømmelse og evaluering av alle mennesker. En type makt som eksisterer i alle relasjoner. Når White er kritisk til applaus eller for den saks skyld kritikk, som respons fra et reflekterende team, skyldes det at han ikke vil stå for en praksis som reproduserer slike normative bedømmelser om folks liv og relasjoner. Han vil alltid være på jakt etter måter å forhold seg til folk på som kan bidra til anerkjennelse og rike fortellinger om foretrukne identitetsbeskrivelser i folks liv. Dette er en jakt jeg ønsker å delta i.

Referanser:

Andersen, T. 1991, 1994, 2003: Reflekterande processer. Samtal och samtal om samtalen. Mareld, Stockholm.

Bruner, E. 1986: ”Ethnography as narrative.” In Turner, V & Bruner, E. (eds), The

Anthropology of Experience. University of Illinois Press, Chicago.

Foucault, M. 1984: The History of Sexuality, Volume 1. Peregrine Books, Great Britain. Lundby, G. 1998: Historier og terapi: Om narrativer, konstruksjonisme og nyskriving av historier. Tano-Aschehoug, Oslo.

Myerhoff, B. 1980: Number Our Days. Simon & Schuster, New York.

Myerhoff, B. 1982: “Life history among the elderly: Performance, visibility and re

membering.” In J. Ruby (ed.), A Crack in the Mirror: Reflexive perspectives in anthropology. University of Pennsylvania Press, Philadelphia.

Myerhoff, B. 1986: “Life not death in Venice: Its second life.” In Turner, V & Bruner, E

(eds), The Anthropology of Experience. University of Illinois Press, Chicago.

White, M. 1995: Re-authoring Lives: Interviews and essays. Dulwich Centre Publications, Adelaide.

White, M. 1997: Narratives of Therapists’ Lives. Dulwich Centre Publications, Adelaide.

White, M. 2000: Reflections on Narrative Practice: Essays & Interviews. Dulwich Centre

Publications, Adelaide.