Reflekterende Team som hedrende seremoni

Av, Geir Lundby

I denne artikkelen vil jeg presentere hvordan ideen om det reflekterende teamet har blitt plukket opp og utviklet innenfor narrativ praksis. Jeg vil gjøre det ved å drøfte begrepene” hedrende seremoni”,” til-hører refleksjoner” og” erindrings og medlemskapssamtaler”. Jeg vil forsøke å vise hvordan denne narrative praksisen bygger på, men samtidig har utviklet seg forskjellig fra den opprinnelige reflekterende team ideen. Men la meg begynne med en personlig historie.

Dette er bildet eller snarere historien om mitt første møte med en hedrende seremoni i praksis. Dette var i februar 2000 og jeg hadde fått anledning til å delta på et seminar om narrativ terapi med Michael White, ved Dulwich Centre i Adelaide. Vi var 18 deltakere på seminaret fra hele verden, og vi skulle være sammen i fem dager. Som det er vanlig praksis ved slike kurs, begynte vi med en runde der vi presenterte oss selv for resten av gruppa. Hva vi het, hvor vi kom fra, vår erfaring med og interesse for narrativ terapi osv. Det var ikke noe spesielt med det, men opplevelsen var fryktinngytende: alle andre virket utrolig kompetente, sikre og med mange, mange års erfaring.. Jeg kjente meg ikke slik i det hele tatt.

Resten av denne dagen gikk uten alt for store utfordringer. Michael White foreleste om distinksjonen mellom strukturalisme og post-strukturalisme – jeg forsto at her var det mye jeg ikke hadde forstått. Deretter gikk han over til å snakke om” sin helt” sosialantropologen Barbara Meyerhoff og hvordan hun hadde gitt inspirasjon til å bruke begrepene ’Definitional Ceremony’, ’Re-membering Conversations’ og ’Outsider Witnessing’ som sentrale metaforer i narrativ terapi. Dette er interessant stoff og Michael White er en glitrende foreleser, det var likevel ingenting i det han sa som fikk meg til å tenke at dette var noe vesentlig nytt i forhold til hvordan jeg hadde forstått det narrative terapeutiske prosjektet tidligere. Mot slutten av 4-5 timers forelesning kom han inn på at han hadde begynt å ta i bruk det greske begrepet” katarsis” i dets opprinnelige betydning, for å beskrive hvordan folk uvegerlig ble ’berørt’ og ’beveget’ når en arbeidet innenfor den” definerende seremoni metaforen”. Jeg hørte hva han sa, men hadde vanskelig for å forstå betydningen av det …

Mot slutten av dagen ble vi sendt i grupper. Oppgaven vi fikk var å” gjenfortelle” historien om hvordan vi hadde havnet på en workshop om narrative terapi i Adelaide, Australia, men med to viktige forskjeller fra den første presentasjonsrunden: 1. Denne gangen var det ikke den akademiske og profesjonelle siden av historien vi skulle vektlegge, men den personlige.

2. Og vi ble invitert til å strukturere samtalen innenfor den” definerende seremoni metaforen”, dvs. at en skulle være i sentrum og bli intervjuet av en annen. Resten av gruppa skulle bidra som” til-hører gruppe” eller reflekterende team.

Min gruppe slo seg ned på kjøkkenet på senteret og jeg ble spurt om jeg ikke kunne være intervjuer” siden jeg hadde så lang erfaring med narrativ terapi”. Jeg kjente hvordan prestasjonsangsten satte seg som en klump i halsen og at alt jeg hadde visst om narrativ praksis bare rant ut av meg. Samtidig fant jeg det umulig å nekte, jeg hadde tross alt reist halve kloden rundt for å delta på dette seminaret. En kvinnelig kollega fra New Zealand,” Jill”, sa seg villig til å bli intervjuet – og vi satte i gang.

Jill er en vennlig og sjenerøs kvinne og jeg er nesten sikker på at hun merket mitt ubehag og gjorde det hun kunne for å hjelpe meg. Jeg bare spurte om hun ikke kunne begynne å fortelle historien om hvordan hun hadde havnet på dette seminaret, og Jill begynte å fortelle. Jill er utdannet sosialarbeider. Etter at hun ble ferdig utdannet femten år tidligere fikk hun jobb på et senter for kvinner som har vært utsatt for overgrep. Hun arbeidet fortsatt der når vi møttes, men de siste årene hadde hun begynt å føle seg mer og mer sliten, utbrent og lei av hele jobben. Hun merket at hun mistet tålmodigheten med kvinnene som brukte senteret, hun hadde lyst til å skrike mot dem når de vendte tilbake til sine overgripende partnere. Hun følte seg mislykket og hun hadde begynt å tenke på å finne seg noe annet å gjøre. Så, året før, hadde de hatt et seminar på arbeidsplassen hennes med en narrativ terapeut fra New Zealand. Dette seminaret viste seg å bli en viktig begivenhet i Jills liv. Ikke fordi hun ble” frelst” på narrativ terapi, ikke fordi hun fikk ny måter å” håndtere” vanskelige klienter på eller liknende.

Det hun gjenoppdaget var hva som ga henne glede i jobben, og hva hun verdsatte.

- Dette seminaret hjalp meg til knytte ny kontakt med de grunnene jeg hadde for å bli sosialarbeider i begynnelsen. Jeg ønsket å bli sosialarbeider fordi jeg satte pris på vennlighet (kindness). Jeg oppdaget at det var vennligheten som tapte når jeg opplevde meg selv som mer og mer sur og streng med de kvinnene som søkte min hjelp.

På dette tidspunktet hadde noe av min nervøsitet sluppet taket. Jeg ble fanget av historien Jill fortalte, og jeg spurte henne om hun kunne fortelle litt mer om verdien” vennlighet” i livet sitt. Jill begynte da (til min overraskelse) å snakke om opprinnelsesfamilien sin og hvordan hun hadde opplevd å vokse opp i den. Hun var den eneste jenta i familien og hun hadde tre eldre brødre, en stor sterk og dominerende far, og” en liten grå mus” som mor. I denne familien var det mannlige” macho” verdier som dominerte, av typen ”du skal alltid kjempe mot å bli tråkket på”, ”du må aldri la noen dominere deg” osv. Jill og moren ble ikke mishandlet fysisk, men deres synspunkter og verdier fikk liten plass og ingen respekt. På dette tidspunktet merket jeg at jeg ble ordentlig nysgjerrig, for hvordan gikk det an å forstå hvordan verdien vennlighet ikke bare kunne overleve, men vokse og gro hos ei lita jente i et slikt miljø? Når spørsmålet ble reist så Jill overrasket ut og sa: - Det må ha vært tanten min, mors søster!

Det viste seg at denne tanten bodde ganske nær Jills hjem. Hun var i en stor konflikt med Jills far, fordi hun nektet å la seg dominere av hans macho idealer. Jill elsket denne tanten. Hun besøkte henne så ofte hun kunne, og hun følte seg alltid velkommen og trygg der. Hun besøkte tanten nesten hver dag etter skolen, fra hun var fem til hun var nesten tolv. Da hadde tanten fått kreft og døde brått. Da jeg spurte Jill om hvilken forbindelse det var mellom verdien vennlighet og denne tanten, svarte hun:

- Jeg kom til huset hennes etter skolen og når hun åpnet døra lyste ansiktet hennes opp i et smil som var fylt av glede og kjærlighet, og jeg bare visste at hun virkelig satte pris på at jeg kom på besøk. Det var mye mer enn det selvsagt, vi lekte sammen og vi kunne sitte ved kjøkkenbordet og snakke om alt mulig, vi hadde til og med noen gullfisker og en fugl som var våre kjæledyr. Men jeg tror det er det ansiktet hennes i døråpningen jeg husker aller best i dag.

For Jill var” vennlighet” som et ansikt som møter deg med et varmt smil, et smil som fortalte henne at hun var akseptert, velkommen og elsket uansett hva som skjedde.” Vennlighet” er å vise at du er interessert i hva den andre personen føler og tenker, og at du anerkjenner den personen som den er, ikke som den du ønsker den skal være, forklarte hun. Likevel kom det som et sjokk for Jill å knytte forbindelsen mellom hennes vokse verdi” vennlighet” og forholdet hennes til tanten når hun var ei lita jente. Hun hadde selvsagt ikke tanten, hun hadde sørget over henne i mange år etter at hun døde. Men det var først når hun begynte å fortelle historien om” vennlighet” på denne måten at erindringen om tantens betydning for formingen av denne verdien ble tydelig. Først da kunne tantens bidrag til Jills voksne liv anerkjennes og rikt beskrives.

På dette tidspunktet i samtalen satt både Jill, tilhørerne og jeg med tårer i øynene og smil rundt munnen. Til-hører gruppa slapp til med sine refleksjoner. De var alle fire sterkt beveget av Jills historie. Verdien vennlighet hadde en stor og viktig plass i deres liv også, selv om de aldri hadde hørt den så vakkert beskrevet som når Jill fortalte om tanten i døråpningen. I tillegg hadde Jills fortelling om tanten vekket til live minnene om viktige personer i deres egne liv, personer som hadde hatt en stor betydning for formingen av deres egne verdier, men som de ikke hadde tenkt på den måten før Jill fortalte om sin tante og” vennlighet”.

Jill ble sterkt berørt og beveget av de andres refleksjoner. Hun opplevde refleksjonene Som hedrende og anerkjennende, ikke bare av henne selv, men i like stor grad av tantens minne. Hun fortalte at fortellingen om tanten og vennligheten, og gruppas refleksjoner, hadde forandret på hvordan hun følte i forhold til denne viktige personen i sitt liv. Det som mest hadde vært et sårt og sorgfylt minne, framsto nå som noe veldig vemodig, men likevel godt. Tantens plass i hennes personlige historie var blitt større, viktigere og rikere beskrevet gjennom fortellingen og gjenfortellingene.

Opplevelsen min var at jeg nesten ved en tilfeldighet hadde fått det privilegium å være med på en helt unik hendelse, som kom til å få varig betydning for mitt videre liv. Jeg skal ikke gå mer detaljert inn på det som skjedde her, men det hører med til historien at da vår gruppe lettere rystet samlet oss i plenum igjen, viste det seg at de andre gruppene hadde hatt liknende erfaringer som vår.

Men hva var det som hadde skjedd? Samtalen vi hadde hatt var i hvert fall ikke styrt av gode ’narrative spørsmål’ eller av teknikk eller metode. Vi hadde gått inn i en struktur som MW hadde beskrevet, men var det nok til å utløse den opplevelsen vi alle hadde hatt? Hvordan kunne dette i tilfelle forstås?

Gjennom å beskrive hva som ligger i metaforene ’Definerende seremoni’, ’Samtaler om erindring og medlemskap’ og ’Til-hører responser’ – og hvordan disse metaforene kan brukes i terapi og i veiledning, håper jeg å nærme meg noen svar på disse spørsmålene.

Fra reflekterende team til hedrende seremoni

Michael White henviser alltid til Tom Andersen med takknemmelighet og respekt når han beskriver sitt eget forhold til det reflekterende team og hvordan reflekterende prosesser har utviklet seg innenfor det vi kan kalle narrativ praksis (Andersen 1991, 1994, 2003, White 1995, 1997, 2000). Han ser det som svært betydningsfullt at det reflekterende teamet bidro til at de familieterapeutiske teamenes arbeid og drøftinger ble gjort synlig eller transparente for de familiene vi møter. Det var en utvikling som bidro avgjørende til at det ble mindre spekulasjoner (ofte kalt hypoteser) om hva som egentlig feilte de familiene vi traff. Det var en utvikling som bidro til å redusere produksjonen av patologiserende historier og forståelsesmåter om disse familiene, og til å begrense iveren hos terapeuter til å konstruere” lure” strategiske intervensjoner. Når familiene kunne høre alt vi terapeuter sa om dem, fikk det oss til å snakke og tenke på en annen og mer respektfull måte i møte med dem.

White oppdaget tidlig den store positive betydningen ideen om det reflekterende teamet hadde for familieterapeutisk praksis over hele verden. Han begynte allerede på slutten av 1980-tallet å utvikle sin egen praksis inspirert av denne ideen. Men selv om han fant ideen både viktig og inspirerende, så han noen problemer og potensielle farer ved den praksisen som utviklet seg. Det kom på denne tiden en lang rekke artikler i den familieterapeutiske fagpressen om måter å bruke det reflekterende teamet på. Noen av disse så ut til å tolke refleksjon synonymt med applaus. Applaus i denne sammenhengen dreier seg om den kulturelt velkjente praksisen med å gi såkalt positiv feedback, gi bekreftelser, påpeke det positive, gratulere, rose, skryte osv. Med støtte i Michel Foucaults analyse av moderne makt, en makt som bygger på normaliserende bedømmelse, viser White hvordan alle former for” modern practices of applaus” alltid gis ut fra en maktposisjon. Den som beskriver noe en annen har gjort som flott, imponerende, fantastisk, etc. gjør dette ut fra en” one up” posisjon som impliserer budskapet” jeg kan bedømme hva som er bra ved det du gjør og dermed hva som er bra for deg”. Denne formen for maktutøvelse innebærer ikke bare muligheten for å ta helt feil, det vil si at den som får applausen har en helt annen vurdering av sine egne handlinger og intensjoner, den åpner også for å skape et maktfylt forventningspress på den som mottar” refleksjonen”. Denne praksisen fra terapeuter og teammedlemmer innebærer faren for å” sentrere” dem som de primære fortolkerne av begivenheter og fortellinger fra folks liv, og dermed oppstår det en fare for at folk selv mister mulighetene til å innta senterposisjonen i sitt eget liv, at deres mulighet til å oppleve seg som agent i sitt eget liv reduseres.

Denne praksisen med applaus som teamrespons springer ikke ut av Tom Andersens arbeid med det reflekterende team og reflekterende prosesser. Man kan trygt si at normaliserende bedømmelse er svært langt fra Andersens intensjoner og” ånd”. Men problemene og de mulige faremomentene ved å innta en applauderende holdning i et reflekterende team drøftes ikke hos Andersen. Når denne mangelen på oppmerksomhet knyttet til slike farer ble kombinert med moderne familieterapeuters store ønske om å være positive og fokusere på det som fungerer i en familie, heller enn det som ikke fungerer, var veien kort til å utvikle en slik” reflekterende” praksis som White advarer mot.

Michael White ga seg selv utfordringen å utvikle en reflekterende team praksis som unngikk farene ved applausen som teamrespons, men som kunne bidra til at de som mottok en refleksjon fra et team kunne erfare dette som anerkjennende og hedrende i sine liv. Som et ledd i å utvikle en slik praksis, eller i det minste som et forsøk på å gjøre den forståelig for andre, hentet White inspirasjon fra sosialantropologen Barbara Myerhoff (1982, 1984). La meg derfor bruke noen setninger på å gi et bilde av Myerhoff og de begrepene hun utviklet og som White senere lånte.

Barbara Myerhoff

Myerhoff arbeidet som professor i antropologi ved et av de store universitetene i Los Angeles. Hun gjorde sitt doktorarbeid gjennom å studere kulturen til noen indianerstammer i det sørlige Mexico. Hun levde blant disse menneskene i lengre perioder og lærte seg språket og skikkene deres. Hun forteller (Myerhoff 1982) at et spørsmål hun stadig ble stilt, og som forstyrret henne mer og mer var:” Hvorfor er du her og studerer oss, hvorfor er du ikke hjemme og studerer dine egne?” For Myerhoff reiste dette to nye og vanskelige spørsmål: For det første, hvem er” mine egne”? For det andre, kan det i det hele tatt kalles antropologi å studere sine egne, eller blir det mer en personlig oppdagelsesreise? Myerhoff som selv var jøde, fant representanter for” sine egne” i en forstad til Los Angeles som heter Venice. Her eksisterte det et helt samfunn av gamle, enslige og fattige jødiske immigranter på 1970-tallet. De fleste av disse var første generasjons innvandrere fra Øst-Europa. Mange av dem hadde overlevd sine egne familier og hadde på sine eldre dager flyttet til Venice, der prisene fortsatt var relativt lave og klimaet godt. To tema var alltid til stede i disse eldre menneskenes liv; det ene var døden og det andre var usynlighet. Døden var der som en følgesvenn og en alltid nærværende bakgrunn. Død rammet dette samfunnet ofte, og var alltid tilstedeværende som en nært forestående mulighet for dem alle. Usynlighet, det å ikke bli sett og anerkjent som betydningsfull av noen, er en fare ved høy alder i mange kulturer. Blant de eldre jødene i Venice ble dette forsterket av at de fleste var enslige, og manglet familie og ven