«I begynnelsen er relasjonen» - Forutsetninger for å kunne skape gode relasjoner med barn
Oppdatert: 13. mai 2022
Luuk L. Westerhof, M. Sc
Klinisk spesialist i familieterapi & Master in Health Promotion
I første mosebok, kapitel 1: I begynnelsen var Ordet … og Ordet var hos Gud … Den tyske filosofen Marin Buber (Buber & Kaufmann, 1970, p. 19) skriver i sin bok Jeg og Du: «I begynnelsen er relasjonen». Buber viser til at det er i relasjonen med den andre at vi blir mennesket.
Vår eksistens er ikke og kan ikke betraktes som isolert, men alltid i relasjon med den andre. Vi fødes i og er av den grunn medlem av sosiale nettverk -kontekster- og hvor det handler om et du og et jeg. Vi er ikke predestinerte (forutbestemt) skapninger, men blir til … kontinuerlig i samspill, språk og relasjon med den andre. Det betyr at vi «ikke er» - et ferdig menneske tvert imot, vi fremstår til enhver tid som (…) og er dermed dynamiske skapninger som alltid utvikler seg innenfor det relasjonelle. Dette betyr at vi lever våre liv i relasjoner.
Evne til å skape psykososiale og emosjonelle bånd og tilknytning til andre mennesker, står i direkte relasjon til vår overlevelsesevne som menneske, et unikt individ. Det å kunne forstå den andre, handler om det dialektiske i et relasjonsforhold, dvs. at vi lærer av hverandre, lærer å stole på hverandre, egenskaper som er avgjørende for personlig utvikling og livskvalitet: Vi er hverandres kontekst.
Vi er til enhver tid våre relasjoner! Fra dette perspektiv kan vi spørre, «hva skjer med et barn når evne til tilknytning blir forstyrret?» Hva når disse forstyrrelser ikke er essensialistisk, det vil si, inn i barnet, men har kommet i skjølvann av forstyrrede og skadelige relasjonsforhold? Altså, at disse relasjonelle tilknytningsforstyrrelser har oppstått «imellom» hodene, ikke «i» hodet (Anderson, 1997; H. Anderson & Gehart, 2007). Vi kan stille spørsmålet om, hva som kan skje nevrologisk når et barns autonome nervesystem (ANS) jevnlig utsettes for skadelige samhandlingsmønstre og relasjoner? (Porges, 2011; Simon & Porges, 2012). Hvordan kan voksne bistå barn i å begynne å snakke om det vanskelige og det det vonde? Hva må være på plass for at et barn kan begynne å snakke om det vanskelige og det vonde?
Det snakkes rett som det er om vanskelige barn, men slik jeg ser det finnes de ikke. Derimot finnes barn som fremstår som annerledes fordi de opplever livet som (…) på grunn av …?
Det er det på grunn av som vi må sette søkelyset på, og lære oss å snakke sammen om (…?) og dette på barnets egne premisser. Det er når vår nevrologi opplever eksistensen som utrygg, at den blir ut av stand til å knytte seg til andre mennesker og være sosial konnektert, den vil ha redusert evne til å snakke om … det vonde og det vanskelige. Opplevelse av trygghet må være på plass for at et barn kan begynne å snakke om (…). Nevrosepsjon er begrepet som brukes for å beskrive prosessen som hjernen gjennomgår for umiddelbart å gjenkjenne fare og holde oss trygge.
Hvorfor nevrosepsjon gjør oss trygg
Til enhver tid foretar hjernen vår beslutninger bak kulissene som er designet for å beskytte oss mot farer og trusler. Når vi møter et nytt menneske, skanner vi personens ansikt automatisk for å oppdage tegn på det som kan gjøre oss utrygg eller trygg. Vi har også den utrolige evnen til å oppdage fare på avstand, ved å bruke sansene våre til å finne ut om et møte med den andre er trygt farlig eller livstruende. Avgjørelser som hvem man skal si hei til i et overfylt rom og i hvilket øyeblikk man skal krysse en bygate, tas på et underbevisst nivå, basert på eldgamle overlevelsesmekanismer som påvirker hele kroppen.
Tenk på det - tilbake i antikken var mennesker konstant truet av fare, for eksempel tilstedeværelsen av ville dyr som jaktet dem. Hvis vi utviklet oss med behovet for hele tiden å være klar over muligheten for at en løve kan snike seg inn på oss til enhver tid, ville vi ha trengt å være i høyberedskap til enhver tid, og derfor utviklet vi et automatisk responssystem som evaluerer risiko og holder øret ute for signaler om sikkerhet så vel som trusler.
Evnen til å gjenkjenne fare er til stede fra fødselen. Mororefleksen, eller skremselsrefleksen, er allerede til stede hos spedbarn og kan aktiveres av seg selv en tilsynelatende ubetydelig trigger. Hvis en baby er i armene til en betrodd omsorgsperson, men gråter uventet, kan det være at skremselsrefleksen ble aktivert av en uventet lyd eller bevegelse, for eksempel lyden av deres eget gråt.
Hvordan sosiale signaler påvirker nevrosepsjonen vår
Mennesker er sosiale skapninger, og vi har utviklet oss med overlevelsesmekanismer som er solid forankret i sosiale situasjoner. Nevrale kretsløp skiller mellom signaler om sikkerhet og farlige eller livstruende mennesker eller situasjoner på et brøkdel av et sekund, så snart hjernen vår fanger opp en stemme eller ser et ansiktsuttrykk. Evnen til å skjelne hva som er en trygg eller truende person eller situasjon læres gjennom barndommen når nevrale kretsløp dannes mens man opplever livet og observerer.
I tidlig barndom dannes babyens hjerne raskt og bruker sosiale signaler for å lette nevral vekst. Et kjærlig miljø med oppmerksomme omsorgspersoner er avgjørende for en sunn vekst til et barn. Når kroppen kommuniserer med hjernen, skiller nevrale kretser om situasjoner og mennesker er trygge, farlige eller livstruende. Mens nevrale kretsløp dannes i den voksende hjernen, forårsaker følelsesmessig omsorgssvikt fysisk skade fordi det hindrer dannelsen av nevrale kretser som reagerer på ting som ansiktsuttrykk. Forskningen til Stephen Porges (Porges, 2011) viser at en kjærlig berøring er nødvendig for sunn vekst av nevroner i et barns hjerne, så vel som for generell helse gjennom hele livet.
Nervesystemet til mennesker fungerer i koordinasjon og er sterkt påvirket av sosiale signaler som indikerer om vi skal føle oss trygge eller redde. Vagusnerven er en kabellignende nerve som går fra hjernen til bunnen av ryggraden, og er koblet til alle indre organer og det autonome nervesystemet (ANS). Vagusnerven går gjennom livlinen fra hjernen til kroppen, og informasjon hentes fra nevrale kretsløp så snart de mottar informasjon ved nevrosepsjon og sensoriske input.
Informasjon vi mottar gjennom berøring og syn sammen med våre andre sanser påvirker umiddelbart hele kroppen. På grunn av det intime forholdet mellom nervene på huden vår og den indre funksjonen til hjernen vår, forklarer den polyvagale teorien at menneskelig forbindelse i form av fysisk berøring er en viktig faktor i mange prosesser som fører til generell helse.
Tre nivåer av utviklingsresponser
Vår nevrologi fungerer fylogenetisk dvs., hierarkisk. Det er et samspill mellom det sympatiske og parasympatiske nervesystemet og handler ikke bare om balanse. Et hierarki av responser er en del av det autonome nervesystemet og responsene skjer i tre steg:
Immobilisering: Dette er det mest grunnleggende trinnet. Immobiliseringsresponsen responderer på tegn på fare og aktiverer vagusnerven. Ryggdelen til vagusnerven reagerer på tegn på ekstrem fare og immobiliserer deg fullstendig. Det er som om det parasympatiske nervesystemet ditt aktiveres i full fart og kroppens respons gjør at du fryser fast. Du blir nummen og ofte handlingslammet.
Mobilisering: Denne responsen kommer fra det sympatiske nervesystemet, som er det som hjelper deg under farlige situasjoner. Det er en måte å slå tilbake mot en trussel på.
Sosialt tilknytting: Dette er det siste trinnet og den siste responsen som mennesker utviklet i hierarkiet. Det reagerer på den ventrale siden av den nedre nerven som er en del av nerven som responderer på trygghet- og tilknytningsfølelser. Sosialt engasjement er en prosess som lar deg føle forankret i trygghet- og fredsfølelser.
Opplevelsen av utrygghet fører til mobilisering. Dette kan blant annet bli synlig ved at barnet ikke evner å konsentrere seg, den er kun opptatt av hvordan den kan komme seg bort. Den skanner kontinuerlig omgivelse for fare eller trusler, og søker etter rømningsveier. Finnes det ingen mulighet til å rømme inntrer fight/flight-responsen.
Når nevrologien føler seg utrygg, men ikke kommer seg bort fra personen eller situasjonen, vil den gå i en immobiliserings tilstand og det er her et menneske går i en shutdown tilstand. I en slik tilstand blir barn som regel taus, nummen og handlingslammet. Når et barn og mennesker for øvrig befinner seg i en slik tilstand nytter det ikke å si, «nå må du ta deg sammen!» Man befinner seg i den tilstand på grunn av … og uten samregulering vil man forbli utilgjengelig. Det som barnet trenger i en slik situasjon, er samregulering som oppleves som trygt.
Det er opplevelse av trygghet som frigjør og fasiliterer barnets evne til sosial interaksjon og tilknytting. Det er når et barn opplever trygghet at den kan oppleve velvære og fred. Med andre ord, barnets evne til å kunne være sosial og velfungerende betinger opplevelse av trygghet i de møtene og relasjoner med andre mennesker.
Det dialektiske aspektet
Et dialektisk relasjonsforhold handler om gjensidighet og likeverdighet hvor vi kan forstå den andre, lære av den andre og stole på den andre. Dette er avgjørende for utvikling av opplevelse av trygghet og livskvalitet.
Vi er skapt i et nettverk av relasjoner og er dermed våre relasjoner. Mennesket er skapt for å stå i relasjon med andre mennesker. Reptiler for eksempel blir født alene og går alene gjennom livet med unntak av de møtene i parings sesongen. Mennesker og pattedyr er født i relasjoner. I reptilverden blir ungen etter fødsel overlatt til seg selv. Spørsmålet kan dermed anses å være berettiget; siden vi er skapt som relasjonelle skapninger, hva skjer når barnets tilknyttingsevne og relasjonskompetansen blir forstyrret? Hvordan jeg oppfører meg som forelder eller lærer har en direkte innvirkning og påvirkning på barnets oppførsel. Det er på denne måten vi skaper gjensidige forutsetninger for hverandre. Vi er hverandres kontekst og der ligger det dialektiske.
Vi kan vanskelig forstå våre opplevelser, handlinger, atferd og følelser uavhengig av de mellommenneskelige og relasjonelle kontekster som vi befinner oss i og tilhører. Nevrologisk forskning bekrefter viktigheten av det relasjonelle. Dermed kan nevrologien ikke ses isolert som et fysiologisk objekt. At vår nevrologi er sosialt sier samtidig noe om at den er dynamisk, og at den gjennomgår kontinuerlig utvikling gjennom de sosiale interaksjonene med andre mennesker. Fra dette ståsted kan vi tenke, at barnet ikke er problemet, men speiler problemet.
Vår nevrologi er som nevnt et sosialt organ, og man snakker derfor gjerne om den sosiale hjernen! Dette relasjonelle perspektiv antar enda mer viktighet og mening når vi som foreldre søkker etter å forstå barna våre og deres psykoemosjonelle og sosiale forhold til oss som foreldre. Det er gjennom de tidligere nære relasjoner, barna rustes for tilværelsen. Tidligere relasjonsforhold er med andre ord en indikator for hvordan barnets prospektive relasjonsverden kan utvikle seg.
Det er i de nære relasjoner til de voksne at barnet bygger god selvfølelse og evne til selvhevdelse. God selvfølelse er dermed også koblet til opplevelse av trygghet. Er trygghet fraværende vil barnets nevrologi ikke være i stand til å knytte seg til (…) heller vil barnet ikke kunne utvikle god selvfølelse. Det mellommenneskelige samspill legger forutsetninger for barns opplevelser og handlinger med voksne. Vi trenger relasjonsinnsikt for å komme oss videre i vår forståelse av relasjoner med barn mer konkret. Uten innsikt i relasjonelle dynamikker, kan det bli vanskelig å skape gode og trygge relasjoner.
Betydning av «gjensidighet» i relasjon med våre barn