Luuk L. Westerhof, MSc
Det som opptar og begeistrer meg som terapeut er temaer som traumer, avhengighet, barns utvikling, menneskelig potensial, stress, helse og individets forhold til fellesskapet, det familiære og sosiale miljøet. Jeg ser etter helhet og hvordan helhet i alt viser seg i helse og sykdom.
Min personlige livshistorie for eksempel kan være litt misvisende fordi det er så mye drama i det at folk, når de tenker på traumer, lett kan tro at slike ting må skje for at noe kan kalles for traumer. Men traumer er mye mer subtilt enn som så.
Clyde Hertzman, en banebrytende kjent forsker på barns utvikling, sa at det ikke er de store tingene, men de daglige ulykkene som påvirker barn som har en total innvirkning.
Så, med det i tankene, er traumet mitt noe dramatisk fordi det skjedde fra den dagen jeg ble født. Å bli født som et astmatisk spedbarn skilt fra min mors omsorg umiddelbart etter fødselen forstyrret nødvendig tilknytning og frarøvet meg dekning av de nevrologiske behovene, trygghet. Separasjonen fra mine biologiske omsorgspersoner har undergravd min tilknytningsevner ordentlig i barndommen og livet generelt. Evnen til å føle seg trygg i denne verden har også blitt kompromittert. Jeg har lidd mange følelsesmessige konsekvenser på grunn av min traumatiske separasjonen fra, først og fremst mine biologiske omsorgspersoner.
Separasjonen har hatt en enorm innvirkning på formingen av min personlighet og følelsesmessige tilstander og har påvirket mange aspekter av min oppførsel og følelsesliv senere i livet. Likevel må jeg understreke at du ikke trenger dramaet som mitt for at folk skal bli såret.
Opplevelsene i barndommen former vår utvikling. Og min forståelse er at de erfaringene har lært meg mye om hvordan traumer påvirker barn, og deres utvikling. Et av de sentrale spørsmålene når det gjelder å bli traumatisert i barndommen er, hvordan tilpasser barn seg og kommer seg gjennom disse opplevelsene? Hvordan påvirker det dem når de vokser opp til voksne?
Livet påvirker menneskets utvikling. Uansett hva som skjer i livet vil det påvirke menneskelig utvikling og om disse tingene er gode, om de tingene er skadelige. Alt dette vil ha en effekt fordi vi er skapninger som er dannet i samspill med miljøet og vi er født med visse biologiske og psykologiske behov.
Vi kan ikke skille de to – det biologiske og det psykologiske – fordi de emosjonelle behovene som ikke dekkes har direkte og definerbar og definert fysiologisk effekt på hjernen og på kroppen, og dette begynner allerede i uterus det preverbale stadiet.
Allerede de biopsykososiale påkjenningene på en gravid kvinne vil ha innvirkning på den fysiologiske stressreaktiviteten til spedbarnet. Nyere studier viser at stress på mor i svangerskapet viser dokumenterbare effekter på spedbarnets stressrespons langt opp i voksen alder.
Jo mer stresset en kvinne er, til mer betennelse som kan overføres barnets kropp, og suksessivt jo mer stressreguleringsmekanismer i hjernen kan bli forstyrret. Også metabolismen blir påvirket på grunn av kronisk stress. Kronisk stress – fra mor til barn – går videre til barndommen og forårsaker en kombinasjon av fysiske effekter. Traumer og stress viser seg gjennom forstyrrende viscerale opplevelser.
Når man ser på hvordan den menneskelige hjernen utvikler seg, er den viktigste og mest avgjørende bestemmende innflytelsen på den faktiske utviklingen av hjernen kvaliteten på det emosjonelle forholdet mellom barnet og omsorgsmiljøet til foreldre. Barnets nevrologi er først og fremst formet innenfor foreldreforholdet.
I en artikkel fra Harvard Center on the Developing Child publisert i Journal of Pediatrics i 2012 sier:
"Hjernens arkitektur er konstruert til en pågående prosess som begynner før fødselen, fortsetter inn i voksenlivet, og etablerer enten et solid eller et skjørt grunnlag for all helse, læring og atferd som følger."
Dermed er det ikke noen aspekter ved helse, læring og atferd, men all fortløpende helse, læring og atferd som følger. I en annen setning i samme artikkel,
"Samspillet mellom gener og erfaringer former bokstavelig talt kretsløpet til den utviklende hjernen og er kritisk påvirket av den gjensidige responsen til relasjoner mellom voksne og barn, spesielt i de tidlige barneårene."
Under omstendighetene i mine spedbarns årene da både far og mor var fraværende, kunne de ikke gi meg de lekne, avslappede, stressfrie interaksjonene som jeg -min nevrologi og kropp - krevde for min sunne utvikling. I fravær av de sårt tiltrengte kjærlige og omsorgsfulle signalene, forverret lungetilstanden min seg dramatisk.
I dag er mange foreldre stresset på en slik måte at de ikke kan være lydhøre for barnas behov. Denne manglende evnen til respons har ingenting å gjøre med at foreldrene ikke elsker barnet sitt, men forteller en historie om at for mye stress deaktiverer og kobler en forelder – folk generelt – fra deres evne til å svare tilstrekkelig på barnets og deres egne behov. Stressede foreldre er ofte også deprimerte. De føler ikke at de lykkes «godt nok» i foreldreoppgavene sine og blir motløse. Følelsen av å ikke være "god nok" kan bidra til gjenopplevelse av traumer. Traumer blir en distraksjon som forverrer den biopsykososiale tilstanden til forelderen og fører forelderen i en tilstand av maktesløshet.
Barn er i sin kjerne motstandsdyktige og svært tilpasningsdyktige. I svært stressende miljøer kan denne tilpasningsevnen være en bemerkelsesverdig ferdighet og følsomhet senere i livet, men det kommer med en pris. Spørsmålet er hvordan tilpasning skjer og hvordan noen og noen ikke ender opp med disse eksepsjonelle ferdighetene?
Når vi går tilbake til Harvard Center on the Developing Child, 2012 finner vi følgende sitat,
"Voksende vitenskapelige bevis viser at sosiale og fysiske miljøer som truer menneskelig utvikling på grunn av knapphet, stress eller ustabilitet kan føre til kortsiktige fysiologiske og psykologiske tilpasninger som er nødvendige for umiddelbar overlevelse og tilpasning. Men som kan ha en betydelig kostnad for langsiktige resultater innen læring, atferd, helse og lang levetid.»
Å lese dette sitatet øker bevisstheten om at tilpasninger er nødvendige og hjelper barnet til å tåle det umiddelbare stresset, selv om det i de fleste tilfeller blir en kilde til problemer senere. Tilpasningene i seg selv resulterer ikke i dannelsen av mestringsferdigheter, men i å jobbe seg gjennom dem jevnt og trutt gjennom levetiden som fostrer og resulterer i dannelsen av visse ferdigheter.
Å tuning-out, fravær er en adaptasjon, dissosiasjon er en tilpasning. Når stresset er for mye og man ikke kan endre situasjonen eller flykte fra den, tar man avstand -tuner-out. Vel, det er kanskje ikke en god ting, men det er en god ting på kort sikt fordi ellers kunne ikke et barns hjerne tåle stresset. Den samme dissosiasjonen kan senere resultere i forskjellige sett med mental helse og/eller fysiske utfordringer.
Gitt de første årene av livet mitt, fikk jeg beskjeden om at jeg ikke var ønsket. Vel, det har motivert meg til tilpasningen i form av å jobbe latterlig hardt for å gjøre meg selv ønsket. Nevroseptisk -en bevissthet uten hjelp eller innblanding fra kognisjon og mental kunnskap – bærer disse tilpasninger et håp om at folk vil bekrefte meg som en virkelig god terapeut. Så jeg jobber hardt. Jeg er tilgjengelig for folk. Jeg jobber hardt for å sikre at folk er fornøyde og bekrefter at jeg er "god". Det er ikke noe galt med denne adaptasjon, den har hjulpet meg til å tilpasse meg og overleve. Likevel blir denne adaptive atferden kontraproduktiv når min desperasjon etter å bli ønsket og validert for å rettferdiggjøre min eksistens skiller meg fra mitt "autentiske jeg". Frakoblingen fra det autentiske selvet kompromitterer immunsystemet og åpner dermed opp for auto immune lidelser, visse former for kreft, og visceral uttrykk som hypertensjon og forstoppelse.
Å være en dedikert terapeut eller en annen fagperson er en god ting. Men hvis det er kun drevet av et ubevisst behov, er det ikke en god ting; det gjør deg avhengig av kilder utenfor deg selv for å overleve, og overgir deg selv til andre menneskers nåde. Evnen til å være koblet til det autentiske selvet ligger innenfor trygghet og er nødvendig for å forhindre innlært hjelpeløshet.
Å jobbe gjennom disse tingene vil hjelpe deg med å utvide innsikt og empati og medfølelse. Tilpasningen i seg selv gjør deg medfølende.
Fra tidlig alder er jeg klar over de enorme smertene som finnes i verden. Jeg vet også at det er mennesker som har følt smerte og blitt såret, men som ikke har fortjent det. Dette reiser spørsmålet, hvorfor skader folk, folk? Hvordan kunne dette ha skjedd? Hva fikk mennesker til å oppføre seg slik de gjorde? Og hva gjør at de i dag oppfører seg slik de gjør selv om de vet at de skader og dermed re-traumatiserer mennesker?
Jeg tror at vi kan vurdere en ting som genetisk, nemlig sensitivitet. En av de største feilene, f.eks. klinikere gjør, er å tenke og postulere at sensitivitet er en arvelig psykisk sykdom. Ingen forskning har til dags kommet med vitenskapelige bevis på at sensitivitet er genetisk. Det er ikke noe gen som koder for noen psykisk sykdom også, ikke noe sett med gener som koder for noen psykisk sykdom. Det er ikke noe sett med gener som du kan ekstrahere en psykisk sykdom ifra.
Men med de samme gener gitt gode omstendigheter fører til økt kreativitet, lederskap, spontanitet og liv. Så, hva er genene for? Genene er for sensitivitet. Det betyr at når dårlige ting skjer, føler de at flere og tilpasningene deres blir mer rigide. Samtidig når det skjer gode ting, har det en mer positiv effekt på den sensitive personen. Så, sensitivitet i seg selv er en nøytral kvalitet gitt det rette miljøet, det er svært fordelaktig. Gitt det negative miljøet, fører det til mer smerte og mer lidelse. Men det gir alltid større mulighet for innsikt og empati.
Tilpasning i seg selv består av flere lag og bærer med seg en viss visdom.
Traumer er ikke først og fremst det som skjer med deg, men det som skjer i deg på grunn av det som har skjedd med deg. For å si det med andre ord, du kan bli truffet av en storm, men du er ikke stormen. Biopsykososiale problemer begynner å oppstå når vi går fra å "oppleve et problem" til å bli selve problemet. Ordet traume kommer fra det greske ordet for sår. Med andre ord er traumer et sår som blir påført deg gjennom en uønsket hendelse.
La oss si at du har et tre år gammelt barn som får et raserianfall. Hvis du følger (dessverre, mange gjør) psykologiprofessor Jordan Petersons råd, bør et sint barn få sitte for seg selv og innse at du gir beskjeden om at sinnet ditt ikke er akseptabelt. Nå, hva vil en treåring gjøre hvis han stadig får beskjeden om at sinnet hans ikke er akseptabelt? Hva vil han gjøre med det sinnet? Han vil undertrykke sinnet så langt det kan gå og bli dermed en container for uløst aggresjon. Et raserianfall er et barns tilpasningsevne til å skape mening og mening med den verden han lever i. Når barnets behov ikke blir møtt empatisk, vil barnet undertrykke sitt sinne og følelse av utrygghet. Depresjon blir dermed en adaptiv ferdighet og må ikke forstås som et mal adaptivt og manipulerende atferdsmønster eller sykdom.
Å uttrykke sinne er en adaptasjon til deres forhold til menneskene de er avhengige av. Så, det kommer en visdom med den tilpasningen – tuning-out. Det er visdom i disse adaptive manifestasjonene. Kanskje motstridende, men likevel plausibel, sykdom kan omfavnes som en læringsarena. Gjennom årene har mange mennesker fortalt meg at de ikke ville bytte sykdom til ikke-sykdom på grunn av det de har lært. Jeg fremmer ikke den måten å lære på, men forteller deg hva folk har fortalt meg. Fra et pedagogisk perspektiv inneholder traumer mye visdom og læring, og den visdommen kommer på flere måter.
Det er visdom i tilpasninger – en av-patologisering av hva folk prøver å avverge og hva de går igjennom. For eksempel, når vi tenker på avhengighet, er vi tilbøyelige til å tro at alt om avhengigheten er feil. Men hva om det er noe riktig med avhengigheten. Hva om avhengighet er en adaptiv funksjon som hjelper en person med å oppnå midlertidig smertelindring. Problemet er ikke å formidle en bestemt modell, men å vurdere visdommen i avhengigheten, det vil si hva som egentlig er riktig med det? Hva gjør det for en person som er så meningsfylt at det overstyrer alle negative konsekvenser for seg selv og miljøet.
Hvis vi virkelig ønsker å forstå traumatiserte mennesker og rusavhengighet, må vi gi slipp på visse modeller som den eneste riktige forklaringen og løsningen på for eksempel opioidkrisen. Den medisinske modellen har arvet avhengighet som en sykdom, som er genetisk absurditet. Det er ingen gener som koder for avhengighet. Det er heller ikke gener som gjør at hvis du ikke har dem, kan du ikke bli avhengig. Avhengighet er en adaptiv funksjon som hjelper en person til å oppnå midlertidig smertelindring. Dette betyr ikke at en person ikke kan ha visse følsomheter, noe som har å gjøre med visse genetiske predisposisjoner. En predisposisjon er forskjellig fra determinasjon, de er ikke identiske. For å virkelig forstå hva som skjer i avhengighet, la oss se på hva en avhengighet er.
Avhengighet kan defineres som en kompleks, psykofysiologis prosess – manifestert i enhver atferd som en person finner midlertidig glede eller lettelse i og derfor lengter etter. Likevel lider man av de negative konsekvensene som et resultat av fremmedgjøring til seg selv, familie, venner og så videre, men har problemer med å gi opp avhengigheten til tross for alle de negative konsekvensene. Avhengighet som en adaptiv funksjon er kortsiktig orientert og fokusert på midlertidig lindring, nytelse, trang. Bevisstheten om de langsiktige konsekvensene, f.eks. skade og fremmedgjøring, befinner seg utenfor kognitiv bevissthet; smertelindring er hovedmålet som samtidig fremmer manglende evne til å gi opp avhengigheten.
Tatt i betraktning definisjonen til avhengighet vet vi at avhengighet kan være til stoffer, reseptbelagte legemidler, alkohol, sex og andre ulovlige stoffer og sentralstimulerende midler. Også avhengighet kan være sport, trening, shopping og så videre. Problemet med avhengighet er ikke selve aktiviteten, men hvilket indre forhold en person har til avhengigheten. Hva knytter en person til avhengigheten? Hvilken hensikt tjener avhengigheten? Hva liker du med avhengigheten din?
Avhengighet er en adaptiv funksjon som hjelper en person med å distrahere og dissosiere selv om det bare er midlertidig. Midlertidig smertelindring overstyrer bevisstheten om langsiktige konsekvenser. Avhengighet sørger for en midlertidig mental ferie, en midlertidig avslapning fra lydene i hodet mitt. Selv om mange avhengigheter har blitt kriminalisert i samfunnet vårt, er ikke avhengigheten det primære problemet. Det er ikke en sykdom, det er et forsøk på å redusere følelsesmessig smerte og løse problemer. Spørsmålet må ikke være hvorfor avhengigheten, men heller hvorfor smerten?