"Fawn" er et avmakts begrep når det kommer til traumer.
Luuk L. Westerhof, M. Sc
Reaksjoner på fare og trussel er fysiologiske reaksjoner som tradisjonelt er kjent som kamp, flykt å fryse (noen ganger kalt kollaps) (Cannon, 1932). Traume spesialister definerer disse reaksjonene som nevrobiologiske reaksjoner på trussel. Et allment akseptert konsept er at den tenkende hjernen (neo-cortex/ Ventral vagal pathway) ofte automatisk domineres av midthjernen (spesielt amygdala/ Sympatiske) i øyeblikk av frykt.
Dette betyr at midthjernen går i høy beredskap og signaliserer at det sympatiske nervesystemet frigjører hormoner for å forberede kroppen på kamp eller flukt. Hvis det ikke er mulig å rømme eller kjempe, engasjerer det limbiske systemet det parasympatiske nervesystemet/Dorsal vagal pathway) for å starte en fryse- eller kollapsrespons i kroppen, noe som resulterer i immobilisering, begrenset pust og redusert metabolisme.
Hos mennesker kan frysereaksjoner inkludere psykologisk dissosiasjon. Trussel- og faresignaler kan inkludere reelle trusler som mulige overgrep eller fysisk skade, men de kan også være så enkle som knallede lyder som kommer fra fyrverkeri, som får mange individer til å automatisk føle seg utrygge.
Fawn Responsen
I 2000 (Taylor et al), ble "tend-and-befriend" (pleie og bli venn med) foreslått som en stressrespons hos kvinner. Forskere foreslo at "pleie" relatert til pleie designet for å beskytte seg selv og avkom og bli venn innebar etablering og vedlikehold av sosiale nettverk.
Antakelsen var at kvinner har en større rolle som omsorgspersoner og bruker tend-and-friend for å skape trygghet og redusere stress. Av ulike grunner fant forskerne at flyreaksjonen på stress kan hemmes hos kvinner og at andre reaksjoner og forhold relatert til omsorg og sosial overlevelse kommer til bruk under stressforhold.
Noen år senere dukket det opp en fjerde mulig respons i traumediskusjon: Fawn - responsen. Denne terminologien blir ofte kreditert Walker (2003) som tilskrev det til et «co-dependent forsvar" og fulgte en tradisjon i engelsktalende traume terminologi med å bruke et ord som begynner med bokstaven "f." Walker beskrev Fawn-typer som de som søker trygghet ved blant annet å slå sammen deres behov, ønsker og krav med andre. Disse individene reagerer på nød ved å miste sin kontakt til sine rettigheter og grenser, de blir i stedet medgjørlige og hjelpsomme, litt som barna beskrevet av Alice Millers i, The Drama of the Gifted Child (1979). Ifølge Walker kan denne responsen bli en del av andre traumereaksjoner, kombinert med kamp, flukt eller fryse, avhengig av hva man møter.
Fawn dukker opp allestedsnærværende uten spørsmål og definerer kjernetraumeresponser. Men det er nå på tide å ta et skritt tilbake og se på denne beskrivelsen og konnotasjonene som følger med den. Det er absolutt ikke lenger definert som en "defensiv" strategi som opprinnelig beskrevet av Walker. Spesielt føles bruken av dette begrepet subjektivt rettet mot kvinner, kanskje på grunn av dens opprinnelige definisjon som en kvinnelig "tend-and-friend"-respons for mer enn 20 år siden. Å Fawn beskrives også som å ha en mangel på identitet og grenser og en generell følelse av å være så overveldet at den ikke kan handle på sine vegne.
Fawn er et begrep som blir brukt for å beskrive et menneske som en «people-pleaser/pleasing» eller «passivitet» når de konfronteres med mulige overgrep, terror eller grusomheter, er de negative konnotasjonene av «fawning» en ikke-anerkjennende benevnelse og skambasert og muligens også kulturelt og kjønns orientert.
Fra Fawn to Feign (besvime/leke død)
I arbeid med individer med traumatisk stress i flere år, har jeg hørt mange historier som forklarer imponerende adaptive mestringsevner når folk står overfor trusler eller fare. Disse inkluderer ofte komplekse strategier som forhandling og improvisasjon for bevisst å beskytte seg mot skade. Barn og voksne har fortalt at de "faked" svar med den hensikt å beskytte seg mot truende og farlige situasjoner hvor de var redd for blant annet overgrep, for å føle seg utrygg i øyeblikket.
For eksempel, en overlevende fra en krigssituasjon formidlet til meg at det lå en verdi i å bevisst lure fienden. Han visste at han ikke kunne "kjempe eller flykte", og utviklet i stedet et forhold til en av fangevokterne over tid, ved å bruke svært overbevisende forsoning som strategi. Og som det viste seg, dette var en vellykket strategi for å forhindre fysiske overgrep til han faktisk ble sluppet fri.
I flere år med arbeid med mennesker som strever med effektene av traumatiske hendelser, har jeg brukt det jeg mener er et mindre skambasert begrep – å late som en målrettet handling som er tatt for å unnslippe fare og desarmere trusler.
Som en traumerespons kan et individ simulere å bli venn, utsette, forhandle og/eller forhandle i tjeneste for selvoppholdelse eller redde en annen.
Feigning kan også være en del av de tre andre traumeresponsene (kamp, flukt, fryse). For eksempel forteller noen individer at de bevisst later som de er immobile, slik dyr automatisk gjør for å distrahere rovdyr. I disse tilfellene er det ikke bare kroppens dissosiative respons; for disse personene er det en bevisst og avgjørende handling når de er i fare.
Feigning er en selvsikker handling som støtter overlevelse i øyeblikket. Et resultat av gjentatte falske reaksjoner er imidlertid at disse handlingene kan bli en naturlig del av hvordan vi samhandler med andre og miljøet når vi er stresset. Etter hvert kan man komme til å verdsette andre fremfor seg selv, finner det vanskelig å beskrive følelser eller kommunisere, frykte å bli forlatt eller føle et overdrevet ansvar for andre individer.
Det blir da viktig å gjenkjenne hvordan disse adaptive responsene hjalp i øyeblikket for å overleve, men kanskje ikke lenger hjelper på lang sikt, noe som påvirker mental helse og livskvalitet. Denne anerkjennelsen er spesielt viktig for å eliminere skammen som mange traume overlevende opplever, og klandre seg selv for ikke å kjempe eller flykte fra en overfalls-, fornærmende eller terroriserende situasjon.
Utvide diskusjonen
I traumeinformert praksis tror jeg det er en mer bemyndigende måte å ramme disse responsene inn på, som ikke nødvendigvis bare er domenet til medavhengighet (co-dependency) eller instinktive responser for å glede andre. Å omformulere Fawn til Feigning (besvime/ leke død) er bare en annen måte å utvide denne diskusjonen og avgrense språket og definisjonene våre.
"To Fawn" (besvime/leke død) fortsetter normalisert som en gyldig traumerespons. Jeg tar rett og slett til orde for et kjørefelt skifte til en annen deskripsjon som anerkjenner den handlingsorienterte, selvoppholdelses baserte evnen til individer til å overleve.
Å bruke ordet "fegne" vil ikke på magisk vis å viske ut skammen eller skyldfølelsen man kan føle når man blir tvunget til å late som, selv når man er for å redde sitt eget liv eller en annens liv.
Men det respekterer at individet er i stand til å desarmere trusler gjennom personlige tilpasningsdyktige overlevelsesevner og erkjenner konteksten av fare som eksisterende i øyeblikket. Terapeuter som jobber med traume utsatte mennesker vet at, helbredelse ikke bare kommer fra å erkjenne hva som skjedde med, men også at det vi gjør det som var rett i øyeblikket for å overleve og til slutt trives.
Anbefalt litteratur
Cannon, Walter (1932). Wisdom of the body. New York: W.W. Norton & Company.
Malchiodi, C. A. (2020). Trauma and expressive arts therapy: Brain, body, and imagination in the healing process. New York: Guilford Publications.
Miller, A. (1979). The drama of the gifted child. New York: Basic Books.
Taylor, S. E., Klein, L. C., Lewis, B. P., Gruenewald, T. L., Gurung, R. A. R., & Updegraff, J. A. (2000). Biobehavioral responses to stress in females: Tend-and-befriend, not fight-or-flight. Psychological Review, 107(3), 411–429. https://doi.org/10.1037/0033-295X.107.3.411
Walker, (2003). The 4Fs: A trauma typology in complex PTSD. Retrieved at http://www.pete-walker.com/fourFs_TraumaTypologyComplexPTSD.htm.