Skammens nevrofysiologiske utvikling
Luuk L. Westerhof, M. Sc
SKAMMENS NEVROFYSIOLOGISKE UTVIKLING
Det sympatiske systemet (fight or flight) og det parasympatiske systemet (hvile og fordøye) er de to grenene av det autonome nervesystemet (Davis, Eshelman, & McKay, 2000). Sammen er disse grenene ansvarlige for kroppens følelsesmessige opplevelser som stress, frykt, avslapning, mod og panikk (Davis et al., 2000). Dr. Stephen Porges (2001) grunnleggeren av Polyvagal Theory, skriver at kroppens følelsesmessige erfaringer og responsene i det autonome nervesystemet (ANS) skjer i en hierarkisk rekkefølge basert på pattedyrs evolusjon. Hensikten med ANS er å beskytte, og bruker det Porges (2011) kaller Nevrosepsjon for kontinuerlig å evaluere risiko. Nevrosepsjon er en prosess der nevrale kretser søker etter og registrerer trygghet, fare og livs trussel basert på hva som skjer i og rundt kroppen, og deretter utløser en respons som optimaliserer overlevelse. Dette skjer automatisk uten bevisst bevissthet eller bruk av den kognitive delen av hjernen (Perez & Sundheim, 2018: Porges, 2011).
Når pattedyr føler seg trygge, skifter fysiologien deres til en tilstand som nedregulerer deres forsvar slik at de kan fungere ut i fra deres sosiale engasjementsystem (SES), via den øvre delen av vagusnerven, den ventrale vagusnerven (Geller &Porges, 2014). Den ventrale vagusnerven er ansvarlig for nevrologiens evne til tilknytning, prososial engasjement, muskelbevegelse av øyelokk og munn, mellom øremuskler og hode svingende muskler (Shahri, 2013). Metaforisk kan nevrologien forstås som en stige – det finnes en kontinuerlig mulighet for å gå opp og for å gå (ramle) ned (se figur 1).
Figur 1: Det autonome nervesystem
Dersom nevrologien nevroseptisk oppfatter trussel eller fare medfører dette at SES slås av, og forbereder seg til en kamp eller flukt respons som aktiveres i den sympatiske grenen av ANS (Porges, 2011). Når trusselen nevroseptisk erfares som for overveldende for enten en kamp eller fly respons for å sikre trygghet og sikkerhet, engasjeres den mest primitive delen av det parasympatiske systemet via dorsal vagusnerven (Shahri, 2013: Porges, 2011). Den dorsale vagusnerven utløser en immobiliserings respons på nevroseptisk opplevd trussel gjennom redusert aktivitet, for eksempel å late som død og dissosiere (ibid.). Under en traumatisk hendelse, for eksempel seksuelle overgrep vil offeret beveger seg ned i den svært primitive delen av sin nevrologi, den dorsal vagal pathway og fryse til- eller føler de seg lammet; dette er også kjent som frykt indusert tonisk immobilitet (Möller, Söndergaard & Helström, 2017).
Vi som mennesker har et naturlig "behov om å gi mening til våre umiddelbare opplevelser, vårt liv og vår verden" (Chater & Loewenstein, 2016) det som var en "ordløs" nevrosepsjon, ender opp som en historie eller en fortelling for å forklare hvorfor en traumatisk hendelse skjedde (Dana, 2018). Egen oppfatning som et offer har og fortellinger hun skaper om hendelsen, kan bli sammenflettet med smerten av den traumatiske hendelsen selv (Rothschild, 2000). Peter Levine (2012, s.60) sier at "selvbebreidelse og selvhat er vanlig blant overgreps- og voldtektsoverlevende, som tenderer å dømme seg selv nådeløs for ikke å "slåss", selv om kamp ikke var et realistisk overlevelsesalternativ".
Skam og Traumer
Skam og traumer henger tett sammen. Rothschild (2000) antyder at det er en sterk sammenheng mellom traumer og tendensen til å internalisere skamfølelser. I tillegg har en rekke studier funnet at strategier for regulering av skam og mistilpassed skam kan spille en viktig rolle i opprettholdelse eller forverring av symptomer på traumer (Møller et al., 2017). Dette skyldes delvis at skam hindrer individet i å søke den behandlingen den trenger, fordi hun føler et nevroseptisk styrt behov for å gjemme seg, å tie, å holde hemmeligheter, i stedet for å søke den støtten hun trenger (Bennett, Sullivan &Lewis, 2010).
Tenk for eksempel på seksuelle overgrep i barndommen eller utviklingstraumer; forholdet mellom barndoms forsømmelse, forlatelse og emosjonell mishandling koblet til høye nivåer av skam (Bennett et al., 2010). Når et barn blir utsatt for overgrep, tar den vanligvis på seg den voksnes skyld og skam, og dette blir ofte båret inn i voksen alder (Deblinger &Runyon, 2005).
Barn som er fysisk skadet av sine omsorgspersoner, konkluderer ofte at de forårsaket overgrepet og mishandling fordi de har oppført seg dårlig eller er "dårlig" (Celani, 1999).
Herman (1992) postulerer at tendensen til selvbebreidelse i disse situasjonene kan ha en beskyttende funksjon ved at det gir barnet en følelse av kontroll over overgrepene. Imidlertid er denne strategien ikke veldig effektiv, da foreldre som engasjerer seg i fysisk krenkende atferd har en tendens til å være inkonsekvente og uforutsigbare (Carlson, 1998), derfor kan barnets endring i atferd ikke beskytte dem. Ettersom barnet fortsetter å bli fysisk straffet til tross for at hun har endret atferd, tror hun at de blir straffet fordi det er noe fundamentalt galt med henne (Deblinger &Runyon, 2005). Barnet opplever skam enten på grunn av hennes oppførsel eller som et resultat av responsen fra en signifikant annen person i hennes liv (ibid.). Skam "har en tendens til å skape en åpning for å tro at man er en dårlig person eller tar alvorlig feil" (Robertson, 2019, s. 1).
Forskning viser at skam opplevelsen skyldes aktiveringen av nedstengningstilstanden etter aktiveringen av SES (Shahri, 2013). For eksempel, dersom en lite jente "oppfører seg annerledes" ved ved at hun ved et uhell søler maten sin, og hennes overveldede mor roper på henne og kaller henne en slem jente, og hennes respons er å gråte, er dette hennes SES som får henne til å reengasjere seg med sin mor ved å lokke henne til å beskytte henne (Porges &Furman, 2011). Hvis morens svar er enda mer sinne, vil jenta bevege seg fra SES og ned i den sympatiske kamp- eller flukt modus, spesielt hvis dette blir et mønster på mors respons (ibid). I dette tilfellet utvikler den lille jente en uorganisert tilknytning til sin mor, og verken hennes SES eller kamp eller flukt vil gjenopprette en trygg forbindelse med henne. Jenta vil da oppleve frykt indusert tonisk immobilitet (Porges, 2011) hvor hun vil tilpasse "shaming stimuli" dvs. morens respons og hennes raske hjerterytme (Porges & Furman, 2011).
På dette tidspunktet har barnet opplevd en dorsal vagal "dråpe" fra sympatisk hyperaktivering til parasympatisk hypoaktivering (Porges, 2011). Barnet har nå kommet i en skamtilstand, som har store fellestrekk med det man forbinder med depresjon – det er en markert livløshet, en «indre tristhet» (Shahri, 2013, s. 59). Den skamfulle jentens livløshet samsvarer med hennes uintenderte og nevroseptisk internaliserte historie om at hun er "dårlig", dvs. skam tilstanden samsvarer med de budskap hun hører, slik at hun ikke bare "føler seg verdiløs og objektivert", men tror hun er et verdiløst objekt (van der Kolk, 2015).
Når barnet engasjerer seg med selvbebreidelse, forsterker dette skam tilstanden som forsterker tilstanden til ANS-systemet i denne frakobling modusen (Deblinger & Runyon, 2005). Frysingen og skam har en overlevelses verdi for jenta, i og med at hun kan komme seg gjennom denne utålelige situasjonen. Men selv når den traumatiske hendelsen er forbi, er effektene av dette traumet og den tilhørende skam festet til nervesystem og kroppen, og etterlater den lille jenta hyperaktivert og redd, og undergraver dermed hennes opplevelse av trygghet noe som resulterer i en svekket nevrosepsjon (van der Kolk, 2015; Porges, 2011).
Skam er indusert offeret, det kommer utenfra og inn; det er som et virus overført fra et annet fremmed legeme som har hel eller delvis makt 'over' offeret (Roberston, 2019). Skam og frykt indusert tonisk immobilitet er nokså sammenfallende; begge utløser ubehagelige følelser i kroppen, inkludert en trang til å løpe, gjemme seg eller slå av, følelser av avvisning, skam og selvforakt (Moller et al, 2017). Skam blir en måte å være på, og kan ofte bli fysisk lagt merke til gjennom fravær av selvhevdelse (Roberston, 2019). Ifølge Levine og Frederick (1997) er avsky et naturlig biologisk signal som kroppen avgir og har som formål å starte helbredelsesprosessen ved å prøve å kvitte seg med skam. Stephen Porges (2011) postulerer at dette innebærer å bevege seg opp igjen mot det aktiverte sympatiske nervesystemet, og at ubehagelige følelsene som kommer i kjølvann av sympatisk opphisselse, som for eksempel angst, kan være for overveldende og personen kan bli sittende fast i en tilstand av skam og paralysering.
Referanser og anbefalt litteratur
Baldwin, E. N. (2014). Erkjennelsen av skyld og skam: Terapeutiske brudd med foreldre til barn i psykoterapi. Psykoanalytisk sosialt arbeid, 21(1/2), 2.
Baumann, E. C., & Hill, C. E. (2016). Klient skjuling og avsløring av hemmeligheter i poliklinisk psykoterapi. Rådgivningspsykologi Kvartalsvis, 29(1), 53-53-75. https://doi.org/10.1080/09515070.2015.1023698
Bennett, D, S., Sullivan, M, W., & Lewis, M. (2010). Forsømte barn, skambevisning og depressive symptomer. Hentet April 28, 2020, fra https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3771652/
Bernardi, R., & Eidlin, M. (2018). Tynnhudet eller sårbar narsissisme og tykkhudet eller grandios narsissisme: Likheter og forskjeller†. Internasjonalt tidsskrift for psykoanalyse, 99(2), 291.
Bromberg, P. M. (2001). Behandling av pasienter med symptomer - og symptomer med tålmodighet. Psykoanalytiske dialoger, 11(6), 891. https://doi.org/10.1080/10481881109348650
Broucek, F. J. (1982). Skam og dens forhold til tidlig narsissistisk utvikling. Internasjonalt tidsskrift for psykoanalyse, 65(2), 369-378.
Brown, M. Z., Comtois, K., Linehan, M., Murray, A., & Chapman, A. (2009). Skam som en potensiell prediktor for selvpåført skade i borderline personlighetsforstyrrelse: En multimodal analyse? Atferdsforskningsmetoder, 47, 815–822.
Cândea, D., & Szentagotai-Tatar, A. (2013). Skam og psykopatologi: Fra forskning til klinisk praksis. Tidsskrift for kognitive og atferdsmessige psykoterapier, 13, 101. 21
Carlson, E. A. (1998). En prospektiv longitudinell studie av tilknytningsdisorganisering/desorientering. Barns utvikling, 69(4), 1107–1128. https://doi.org/10.1111/j.1467-8624.1998.tb06163.x
Celani, D. P. (1999). Bruk av Fairbairns objektrelasjonsteori på dynamikken til den mishandlede kvinnen(*). Amerikansk tidsskrift for psykoterapi, 53(1), 60. https://doi.org/10.1176/appi.psychotherapy.1999.53.1.60
Chater, N., & Loewenstein, G. (2016). Den undervurderte drivkraften for meningsskaping. Tidsskrift for økonomisk atferd og organisasjon, 126, 137–154. https://doi.org/10.1016/j.jebo.2015.10.016
Crowe, A., Mullen, P. R., & Littlewood, K. (2018). Selvstigma, kunnskap om psykisk helse og helseutfall i integrert omsorg. Tidsskrift for rådgivning og utvikling, 96(3), 267–277. https://doi.org/10.1002/jcad.12201
Dana, D. A. (2018). The Polyvagal Theory in Therapy: Engaging the Rhythm of Regulation (Norton-serien om mellommenneskelig nevrobiologi). W. W. Norton &Selskap.
Danzer, G. (2015). Integrering av objektrelasjoner og anonyme alkoholikere prinsipper i behandlingen av schizoid personlighetsforstyrrelse og samtidig forekommende alkoholavhengighet. Tidsskrift for teorikonstruksjon og testing, 19(2), 55–64.
Davis, M., Eshelman, E. R., & McKay, M. (2000). Den Avslapping &stressreduksjon arbeidsbok. Nye Harbinger Publikasjoner.
Deblinger, E., & Runyon, M. K. (2005). Forstå og behandle skamfølelse hos barn som har opplevd mishandling. Mishandling av barn
Dickerson, S. S., Gruenewald, T. L., & Kemeny, M. E. (2004). Når det sosiale selvet er truet: skam, fysiologi og helse. Tidsskrift for personlighet, 72(6), 1191. 22
Dryden, W. (1997). Overvinne skam. London: Sheldon Press.
Fisher, M. & Exline, J. (2010). Beveger seg mot selvtilgivelse: Fjerne barrierer knyttet til skam, skyld og anger. Sosial- og personlighetspsykologi kompass. 4. 548 - 558. 10.1111/j.1751-9004.2010.00276.x.
Garland, C. (2010). Gruppeboken: Psykoanalytisk gruppeterapi : Prinsipper og praksis. Karnac bøker.
Geller, S. M., & Porges, S. W. (2014). Terapeutisk tilstedeværelse: Nevrofysiologiske mekanismer som medierer det å føle seg trygg i terapeutiske relasjoner. Tidsskrift for psykoterapiintegrasjon, 24(3), 178–192. https://doi.org/10.1037/a0037511
Gilbert, P. (2010). Det medfølende sinnet. London, England: Konstabel.
Gilbert P. (2007). Utviklingen av skam som markør for relasjonssikkerhet: En biopsykososial tilnærming. I J. L. Tracy, R. W. Robins, & J. P. Tangney (2013), The self-conscious emotions: Theory and research, (s. 283-303). New York, NY: Guilford Publikasjoner.
Gilbert, P. (2003). Evolusjon, sosiale roller og forskjeller i skam og skyld. Samfunnsforskning, 70, 1205–1230.
Goldblatt, MJ (2013). Skam i psykodynamisk psykoterapi av posttraumatiske tilstander. Scandinavian Psychoanalytic Review, 36(2), 104-104–111.
Greenberg, L. S., & Iwakabe, S. (2011). Følelsesfokusert terapi og skam. I R. L. Dearing, & J. P. Tangney (red.), Skam i terapitimen (s. 69–90). Washington, DC: Amerikansk psykologisk forening.
Guntrip, H. (2018). Schizoide fenomener, objektrelasjoner og selvet. Routledge.
Gutierrez, D., & Bryce Hagedorn, W. (2013). Giftigheten av skam Søknader om aksept og engasjementsterapi. Tidsskrift for mental helse rådgivning, 35 (1), 43-43-59. https://doi.org/10.17744/mehc.35.1.5n16p4x782601253
Hahn, W. K. (2000). Skam: Motoverføringsidentifikasjoner i individuell psykoterapi. Psykoterapi: Teori, forskning, praksis, trening, 37(1), 10–21. https://doi.org/10.1037/h0087670
Herman, J. (1992). Traumer og gjenoppretting: Ettervirkningene av vold - fra vold i hjemmet til politisk terror. New York, NY: Grunnleggende bøker.
Joireman, J. (2004). Empati og selvabsorpsjonsparadokset II: Selvdrøvtygging og selvrefleksjon som formidlere mellom skam, skyld og empati. Selv & Identitet, 3(3), 225-225-238. https://doi.org/10.1080/13576500444000038
Jordan, J. V., Walker, M., &Hartling, L. M. (Red.). (2004). Kompleksiteten i forbindelsen: Skrifter fra Stone Center's Jean Baker Miller Training Institute (s. x, 308). Guilford Press.
Kaufman. G (2004). Skammens psykologi: Teori og behandling av skambaserte syndromer, andre utgave. Springer Forlag.
Lansky, M.R. (2003) The "Incompatible Idea" Revisited: The Oft-Invisible Ego-Ideal and Shame Dynamics. Amerikansk tidsskrift for psykoanalyse, 63, 365–376. https://doi.org/10.1023/B:TAJP.0000004741.67949.3f
Leeming, D., & Boyle, M. (2013). Å håndtere skam: Et mellommenneskelig perspektiv. Britisk tidsskrift for sosialpsykologi, 1, 140.
Levine, P. (2012). I en uuttalt stemme: Hvordan kroppen frigjør traumer og gjenoppretter godhet. Berkeley, California: Nordatlantiske bøker.
Levine, P. A., & Frederick, A. (1997). Waking the Tiger: Healing Trauma : Den medfødte kapasiteten til å transformere overveldende opplevelser. Berkeley, California: Nordatlantiske bøker.
Lewis, H. B. (1987). Skam og den narsissistiske personligheten. I D. L. Nathanson (red.), Skammens mange ansikter (s. 93-132). NY: Guilford Press.
Lewis, H., B. (1971). Skam og skyld i neurose. Internasjonale universiteter Press.
Marriott, S. (2007). Bruk av en psykodynamisk behandlingsmodell for å støtte en ungdom dømt for drap for å konfrontere og håndtere følelser av skam og anger. Tidsskrift for rettspsykiatri og psykologi, 18(2), 248–260. https://doi.org/10.1080/14789940601116366
Matos, M., Pinto-Gouveia, J., & Duarte, C. (2013). Internalisering av tidlige minner om skam og mangel på trygghet og varme: Skammens formidlende rolle på depresjon. Atferdsmessig og kognitiv psykoterapi, 41(4), 479–493. https://doi.org/10.1017/S1352465812001099
Mitchell, J. (1987). Valgte Melanie Klein. Simon og Schuster. New York: Den frie pressen
Möller, A., Söndergaard, H. P., & Helström, L. (2017). Tonisk immobilitet under seksuelle overgrep – en vanlig reaksjon som forutsier posttraumatisk stresslidelse og alvorlig depresjon. Acta Obstetricia et Gynecologica Scandinavica, 96(8), 932–938. https://doi.org/10.1111/aogs.13174
Mollon, P. (2002). Skam og sjalusi: De skjulte uroene. London: Karnac bøker.
Mollon, P. (1986). Narsissistisk sårbarhet og det skjøre selvet: En svikt i speiling. Britisk tidsskrift for medisinsk psykologi, 59(2), 317-324.
Morrison, A. P. (2014). Skam: Undersiden av narsissisme. Hillsdale, NJ: Routledge. 25
Nathanson, D. L. (1994). Skam og stolthet: Affekt, sex og fødsel av selvet. W. W. Norton &Selskap.
Obholzer, A. &Roberts, V. Z. (2004). Det ubevisste på jobb: Individuelt og organisatorisk stress i de menneskelige tjenestene. London: Taylor og Francis.
Pascual-Leone, A., & Greenberg, L. S. (2007). Emosjonell behandling i erfaringsterapi: Hvorfor "den eneste veien ut er gjennom." Tidsskrift for rådgivning og klinisk psykologi, 6, 875.
Perez, L. M., & Sundheim, C. J. (2018). Mor-barn psykoterapi informert av polyvagal teori. Tidsskrift for spedbarn, barn og ungdomspsykoterapi, 17(3), 145–153. https://doi.org/10.1080/15289168.2018.1482133
Porges, S. (2011). Den polyvagale teorien: Nevrofysiologiske grunnlag for følelser, tilknytningskommunikasjon, selvregulering. New York, NY: Norton.
Porges, S. W. (2001). Den polyvagale teorien: Fylogenetiske substrater i et sosialt nervesystem. Internasjonalt tidsskrift for psykofysiologi, 42(2), 123–146. https://doi.org/10.1016/S0167-8760(01)00162-3
Porges, S. W., & Furman, S. A. (2011). Den tidlige utviklingen av det autonome nervesystemet gir en nevral plattform for sosial atferd: et polyvagalt perspektiv. Spedbarns- og barns utvikling, 20(1), 106–118. https://doi.org/10.1002/icd.688
Robertson, K (2019). Innføre skamløshet for kvinner som sliter med komplekse traumer og rusmisbruk. 159.
Rodogno, R. (2008). Skam og skyld i restorative justice. Psykologi, offentlig politikk og jus, 14(2), 142–176. https://doi.org/10.1037/a0013474 26
Rothschild, B. (2000). Kroppen husker videreutdanningstest: Psykofysiologien til traumer og traumebehandling. W. W. Norton.
Schore, A. (1994). Påvirke regulering og opprinnelsen til selvet. New York, NY: Psykologi Press.
Schore, A. N. (2003). Påvirke regulering og reparasjon av selvet (Norton-serien om mellommenneskelig nevrobiologi). W. W. Norton &Selskap.
Shahri, H. (20113). Mot en integrerende modell for utviklingstraumer. Internasjonalt tidsskrift for kroppspsykoterapi. Hentet 8 April, 2020, fra https://www.ibpj.org/issues/articles/52- 67%20SHAHRI%20IBPJ%20volume%2013,%20no.1%20spring%202014_v3.pdf
Scharff, D., E. (2001). Bruk psykoanalyse til parterapi: Behandling av et par med seksualiserte forfølgende indre objekter som følge av traumer. Tidsskrift for anvendte psykoanalytiske studier, 3(4), 325–351.
Tangney JP, & Dearing R. L. (2011). Jobber med skam i terapitimen: Washington D.C.: American Psychological Association
Tangney, JP, & Dearing, R. L. (2003). Skam og skyldfølelse. Guilford Trykk. Taylor, T. F. (2015). Skammens innflytelse på posttraumaforstyrrelser: Har vi ikke klart å se det åpenbare? Europeisk tidsskrift for psykotraumatologi, 6. https://doi.org/10.3402/ejpt.v6.28847
Teyber, E., McClure, F. H., & Weathers, R. (2011). Skam i familier: Overføring på tvers av generasjoner. https://doi.org/10.1037/12326-006
van der Kolk, B. A. (2015). Kroppen holder poengsummen: Sinn, hjerne og kropp i transformasjonen av traumer. Storbritannia: Penguin Bøker 27
Van Vliet, KJ (2008). Skam og resiliens i voksen alder: En grounded theory study. Tidsskrift for rådgivningspsykologi, 2, 233.
Zaslav, M. R. (1998). Skam-relaterte sinnstilstander i psykoterapi. Tidsskrift for psykoterapipraksis og forskning, 7(2), 154–166. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3330497