Traumer og Skam

Skammens nevrofysiologiske utvikling

Luuk L. Westerhof, M. Sc

SKAMMENS NEVROFYSIOLOGISKE UTVIKLING

Det sympatiske systemet (fight or flight) og det parasympatiske systemet (hvile og fordøye) er de to grenene av det autonome nervesystemet (Davis, Eshelman, & McKay, 2000). Sammen er disse grenene ansvarlige for kroppens følelsesmessige opplevelser som stress, frykt, avslapning, mod og panikk (Davis et al., 2000). Dr. Stephen Porges (2001) grunnleggeren av Polyvagal Theory, skriver at kroppens følelsesmessige erfaringer og responsene i det autonome nervesystemet (ANS) skjer i en hierarkisk rekkefølge basert på pattedyrs evolusjon. Hensikten med ANS er å beskytte, og bruker det Porges (2011) kaller Nevrosepsjon for kontinuerlig å evaluere risiko. Nevrosepsjon er en prosess der nevrale kretser søker etter og registrerer trygghet, fare og livs trussel basert på hva som skjer i og rundt kroppen, og deretter utløser en respons som optimaliserer overlevelse. Dette skjer automatisk uten bevisst bevissthet eller bruk av den kognitive delen av hjernen (Perez & Sundheim, 2018: Porges, 2011).

Når pattedyr føler seg trygge, skifter fysiologien deres til en tilstand som nedregulerer deres forsvar slik at de kan fungere ut i fra deres sosiale engasjementsystem (SES), via den øvre delen av vagusnerven, den ventrale vagusnerven (Geller &Porges, 2014). Den ventrale vagusnerven er ansvarlig for nevrologiens evne til tilknytning, prososial engasjement, muskelbevegelse av øyelokk og munn, mellom øremuskler og hode svingende muskler (Shahri, 2013). Metaforisk kan nevrologien forstås som en stige – det finnes en kontinuerlig mulighet for å gå opp og for å gå (ramle) ned (se figur 1).

Figur 1: Det autonome nervesystem

Dersom nevrologien nevroseptisk oppfatter trussel eller fare medfører dette at SES slås av, og forbereder seg til en kamp eller flukt respons som aktiveres i den sympatiske grenen av ANS (Porges, 2011). Når trusselen nevroseptisk erfares som for overveldende for enten en kamp eller fly respons for å sikre trygghet og sikkerhet, engasjeres den mest primitive delen av det parasympatiske systemet via dorsal vagusnerven (Shahri, 2013: Porges, 2011). Den dorsale vagusnerven utløser en immobiliserings respons på nevroseptisk opplevd trussel gjennom redusert aktivitet, for eksempel å late som død og dissosiere (ibid.). Under en traumatisk hendelse, for eksempel seksuelle overgrep vil offeret beveger seg ned i den svært primitive delen av sin nevrologi, den dorsal vagal pathway og fryse til- eller føler de seg lammet; dette er også kjent som frykt indusert tonisk immobilitet (Möller, Söndergaard & Helström, 2017).

Vi som mennesker har et naturlig "behov om å gi mening til våre umiddelbare opplevelser, vårt liv og vår verden" (Chater & Loewenstein, 2016) det som var en "ordløs" nevrosepsjon, ender opp som en historie eller en fortelling for å forklare hvorfor en traumatisk hendelse skjedde (Dana, 2018). Egen oppfatning som et offer har og fortellinger hun skaper om hendelsen, kan bli sammenflettet med smerten av den traumatiske hendelsen selv (Rothschild, 2000). Peter Levine (2012, s.60) sier at "selvbebreidelse og selvhat er vanlig blant overgreps- og voldtektsoverlevende, som tenderer å dømme seg selv nådeløs for ikke å "slåss", selv om kamp ikke var et realistisk overlevelsesalternativ".

Skam og Traumer

Skam og traumer henger tett sammen. Rothschild (2000) antyder at det er en sterk sammenheng mellom traumer og tendensen til å internalisere skamfølelser. I tillegg har en rekke studier funnet at strategier for regulering av skam og mistilpassed skam kan spille en viktig rolle i opprettholdelse eller forverring av symptomer på traumer (Møller et al., 2017). Dette skyldes delvis at skam hindrer individet i å søke den behandlingen den trenger, fordi hun føler et nevroseptisk styrt behov for å gjemme seg, å tie, å holde hemmeligheter, i stedet for å søke den støtten hun trenger (Bennett, Sullivan &Lewis, 2010).

Tenk for eksempel på seksuelle overgrep i barndommen eller utviklingstraumer; forholdet mellom barndoms forsømmelse, forlatelse og emosjonell mishandling koblet til høye nivåer av skam (Bennett et al., 2010). Når et barn blir utsatt for overgrep, tar den vanligvis på seg den voksnes skyld og skam, og dette blir ofte båret inn i voksen alder (Deblinger &Runyon, 2005).

Barn som er fysisk skadet av sine omsorgspersoner, konkluderer ofte at de forårsaket overgrepet og mishandling fordi de har oppført seg dårlig eller er "dårlig" (Celani, 1999).

Herman (1992) postulerer at tendensen til selvbebreidelse i disse situasjonene kan ha en beskyttende funksjon ved at det gir barnet en følelse av kontroll over overgrepene. Imidlertid er denne strategien ikke veldig effektiv, da foreldre som engasjerer seg i fysisk krenkende atferd har en tendens til å være inkonsekvente og uforutsigbare (Carlson, 1998), derfor kan barnets endring i atferd ikke beskytte dem. Ettersom barnet fortsetter å bli fysisk straffet til tross for at hun har endret atferd, tror hun at de blir straffet fordi det er noe fundamentalt galt med henne (Deblinger &Runyon, 2005). Barnet opplever skam enten på grunn av hennes oppførsel eller som et resultat av responsen fra en signifikant annen person i hennes liv (ibid.). Skam "har en tendens til å skape en åpning for å tro at man er en dårlig person eller tar alvorlig feil" (Robertson, 2019, s. 1).

Forskning viser at skam opplevelsen skyldes aktiveringen av nedstengningstilstanden etter aktiveringen av SES (Shahri, 2013). For eksempel, dersom en lite jente "oppfører seg annerledes" ved ved at hun ved et uhell søler maten sin, og hennes overveldede mor roper på henne og kaller henne en slem jente, og hennes respons er å gråte, er dette hennes SES som får henne til å reengasjere seg med sin mor ved å lokke henne til å beskytte henne (Porges &Furman, 2011). Hvis morens svar er enda mer sinne, vil jenta bevege seg fra SES og ned i den sympatiske kamp- eller flukt modus, spesielt hvis dette blir et mønster på mors respons (ibid). I dette tilfellet utvikler den lille jente en uorganisert tilknytning til sin mor, og verken hennes SES eller kamp eller flukt vil gjenopprette en trygg forbindelse med henne. Jenta vil da oppleve frykt indusert tonisk immobilitet (Porges, 2011) hvor hun vil tilpasse "shaming stimuli" dvs. morens respons og hennes raske hjerterytme (Porges & Furman, 2011).

På dette tidspunktet har barnet opplevd en dorsal vagal "dråpe" fra sympatisk hyperaktivering til parasympatisk hypoaktivering (Porges, 2011). Barnet har nå kommet i en skamtilstand, som har store fellestrekk med det man forbinder med depresjon – det er en markert livløshet, en «indre tristhet» (Shahri, 2013, s. 59). Den skamfulle jentens livløshet samsvarer med hennes uintenderte og nevroseptisk internaliserte historie om at hun er "dårlig", dvs. skam tilstanden samsvarer med de budskap hun hører, slik at hun ikke bare "føler seg verdiløs og objektivert", men tror hun er et verdiløst objekt (van der Kolk, 2015).

Når barnet engasjerer seg med selvbebreidelse, forsterker dette skam tilstanden som forsterker tilstanden til ANS-systemet i denne frakobling modusen (Deblinger & Runyon, 2005). Frysingen og skam har en overlevelses verdi for jenta, i og med at hun kan komme seg gjennom denne utålelige situasjonen. Men selv når den traumatiske hendelsen er forbi, er effektene av dette traumet og den tilhørende skam festet til nervesystem og kroppen, og etterlater den lille jenta hyperaktivert og redd, og undergraver dermed hennes opplevelse av trygghet noe som resulterer i en svekket nevrosepsjon (van der Kolk, 2015; Porges, 2011).

Skam er indusert offeret, det kommer utenfra og inn; det er som et virus overført fra et annet fremmed legeme som har hel eller delvis makt 'over' offeret (Roberston, 2019). Skam og frykt indusert tonisk immobilitet er nokså sammenfallende; begge utløser ubehagelige følelser i kroppen, inkludert en trang til å løpe, gjemme seg eller slå av, følelser av avvisning, skam og selvforakt (Moller et al, 2017). Skam blir en måte å være på, og kan ofte bli fysisk lagt merke til gjennom fravær av selvhevdelse (Roberston, 2019). Ifølge Levine og Frederick (1997) er avsky et naturlig biologisk signal som kroppen avgir og har som formål å starte helbredelsesprosessen ved å prøve å kvitte seg med skam. Stephen Porges (2011) postulerer at dette innebærer å bevege seg opp igjen mot det aktiverte sympatiske nervesystemet, og at ubehagelige følelsene som kommer i kjølvann av sympatisk opphisselse, som for eksempel angst, kan være for overveldende og personen kan bli sittende fast i en tilstand av skam og paralysering.

Referanser og anbefalt litteratur

Baldwin, E. N. (2014). Erkjennelsen av skyld og skam: Terapeutiske brudd med foreldre til barn i psykoterapi. Psykoanalytisk sosialt arbeid, 21(1/2), 2.

Baumann, E. C., & Hill, C. E. (2016). Klient skjuling og avsløring av hemmeligheter i poliklinisk psykoterapi. Rådgivningspsykologi Kvartalsvis, 29(1), 53-53-75. https://doi.org/10.1080/09515070.2015.1023698

Bennett, D, S., Sullivan, M, W., & Lewis, M. (2010). Forsømte barn, skambevisning og depressive symptomer. Hentet April 28, 2020, fra https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3771652/

Bernardi, R., & Eidlin, M. (2018). Tynnhudet eller sårbar narsissisme og tykkhudet eller grandios narsissisme: Likheter og forskjeller†. Internasjonalt tidsskrift for psykoanalyse, 99(2), 291.

Bromberg, P. M. (2001). Behandling av pasienter med symptomer - og symptomer med tålmodighet. Psykoanalytiske dialoger, 11(6), 891. https://doi.org/10.1080/10481881109348650

Broucek, F. J. (1982). Skam og dens forhold til tidlig narsissistisk utvikling. Internasjonalt tidsskrift for psykoanalyse, 65(2), 369-378.

Brown, M. Z., Comtois, K., Linehan, M., Murray, A., & Chapman, A. (2009). Skam som en potensiell prediktor for selvpåført skade i borderline personlighetsforstyrrelse: En multimodal analyse? Atferdsforskningsmetoder, 47, 815–822.

Cândea, D., & Szentagotai-Tatar, A. (2013). Skam og psykopatologi: Fra forskning til klinisk praksis. Tidsskrift for kognitive og atferdsmessige psykoterapier, 13, 101. 21