Traumer og Legedom - Del I

Av, Luuk L. Westerhof, M. Sc


Alle mennesker har et medfødt behov for å «høre til». Barn utvikler seg nevrologisk i nært samspill med omsorgspersonen. Fravær av fysiologisk og psykologisk nærvær og emosjonell stimuli fremmer traumatisk hukommelse og en (Dana & Porges; S. W. Porges, 2003; Stephen W. Porges, 2011) internalisert idé om, at man ikke er verdt noe i kraft av det man er, og at verden er et utrygt sted å være.



Traumatisk hukommelse kan aktiveres nevroseptisk. Begrepet "nevrosepsjon" beskriver hvordan nevrale kretser skiller om situasjoner eller mennesker er trygge, farlige eller livstruende. Nevrosepsjon forklarer hvorfor en baby kurrer til en omsorgsperson, men gråter av en fremmed, eller hvorfor en pjokk liker en foreldres omfavnelse, men ser på en klem fra en fremmed som et overgrep.


Det understimulerte «autentiske selvet» kan føre til ikke a-typisk atferd. Det var i 1889 at den franske psykologen Pierre Janet (P. Janet, 1975; Pierre Janet & Collège de France., 1929) knyttet traumatisk hukommelse til noe som manifesterte seg gjennom «automatiske handlinger og reaksjoner, og holdninger» --- som gjentar seg og spiller seg av gjennom viscerale følelser. Viscera er en betegnelse som brukes i medisinen for innvoller og omfatter både brystkassens og bukhulens indre organer:


· hjertet

· lungene

· spiserøret

· magesekken

· tarmen

· leveren

· galleblæren

· milten

· bukspyttkjertelen

· nyrene

· urinlederen

· urinblæren

· de indre kjønnsorganene


Psykologen Peter Levine, en av verdens mest anerkjente eksperter på traumer skriver, “certain shocks to the organism «can alter a person’s biological, psychological, and social equilibrium to such a degree that the memory of one particular event comes to taint, and dominate, all other experiences, spoiling an appreciation of the present moment.” (Levine, 2017). Levine kaller dette for “The tyranny of the past.”


Ordet “trauma” på opprinnelig Gresk betyr, «sår.» Om vi er oss bevisst det eller ei, det er når vi er såret, som bestemmer vår atferd som skaper de sosiale vaner, og bestemmer i stor grad våre tanker om denne verden. Etter fødsel, ble jeg adskilt fra både far og mor og plassert på sykehus på grunn av medfødt lungesykdom (astma). Jeg kom aldri hjem til «the Tribe» igjen og ble flyttet fra barnehjem til barnehjem. Jeg vokste dermed opp i kontekster med fravær av kjærlighet, varme, ansikt-til-ansikt, kropp-til-kropp, og nærhet-til-nærhet. Å vokse opp i slike giftige og emosjonell kjølige kontekster frarøver et barn fra opplevelse av å være elsket, ønsket, og høre til.


Primære psykologiske behov som ikke blir tilfredsstilt kan føre til manglende tilknytningsevne. Opplevelse av trygghet undergraves i kontekster hvor varme og omsorgsfulle omsorgspersoner er absent. I slike kontekster danner det seg en manglende evne til emosjonell og sosial binding, samt manglende evne til å stå i nære relasjoner.


Jeg er 65-år gammel og har overlevd, blant annet takket være et nettverk som kom på plass i skjølvann av mitt valg om å bli kristen. Å overgi seg til Gud gav (i mitt tilfelle) meg et nettverk av mennesker som brydde seg, tok meg til seg, og som pragmatisk var til stedet i mitt liv. Retrospektiv ser jeg, at jeg nok kunne oppleves som påtrengende, slitsomt, og intensivt, aktivert av min nevroseptisk aktiverte angst om å bli forlatt og avvist igjen. Jeg hadde åpenbare vansker med å knytte sunne relasjonelle bånd, uansett hvor mye jeg prøvde.


At jeg ikke lyktes så godt var ikke et tegn på at noe var galt -medfødt- i meg, men at noe galt hadde rammet mitt liv i barndommen: jeg hadde blitt forlatt og vært blottet for trygghet, emosjonell stimuli, nærhet, varme, og kjærlighet. Jeg sier ofte når folk spør om min livshistorie, at jeg vokste opp innenfor regimer. I regimer finnes det ikke kjærlighet og emosjonell stimuli, men et styresett som skal adlydes for å unngå å bli straffet, den styres av angst.


Den britiske psykiateren John Bowlby (Bowlby; Bowlby; Bowlby & Ainsworth) var kjent med den slags form for atferd og kalte det for detachment (frakobling). Bowlby studerte blant annet barnets tilknytningsevne etter å ha vært utsatt for langvarig fravær av en omsorgsperson på grunn av ukontrollerbare omstendigheter. På et seminar observerte Bowlby, at små barn som ble utsatt for langvarig separasjon fra foreldrene på grunn av ukontrollerte omstendigheter fikk vansker med prososial kontakt; «Etter å møte mor for første gang etter mange dager eller uker av fravær viste barnet former av frakobling.» Bowlby observerte også at flere barn ikke gjenkjente sin mor og at de løp vekk/snudde seg bort fra henne. De fleste av dem gråt eller var på randen til å gråte; deres ansiktsuttrykk var tårefullt og uttrykksløs og tomt.


Slikt atferd kan oppleves som kontraintuitivt, men denne refleksive avvisningen av mor må ses i lys av adaptasjon (tilpasning): det barnet prøver å fortelle er, «jeg ble så såret og redd når du forlot meg,» og, «derfor tør jeg ikke å knytte meg til deg igjen; jeg tør ikke å utsette meg på nytt på grunn av de smertene som kommer med å bli forlatt og avvist, igjen.» Hos mange barn som har opplevd å bli forlatt av sine primære omsorgspersoner -og jeg er som nevnt iblant dem- danner det seg en inngrodd responsrepertoar i nervesystemet, sinn, og kropp, og legger til rette for utradisjonelle og ofte ikke allmenn aksepterte ytringer i nåværende og prospektive relasjoner.


Disse kaotiske følelser viser seg gjennom individets levetid i form av responser til enhver situasjon som nevroseptisk og vagt minner om de opprinnelige traumatiske hendelser – man er seg ikke bevisst hvilke spesifikke hendelser det dreier seg om.


En gang skulle jeg besøke min søster i Nederland. Hun hadde lovet å hente meg på flyplassen. Ved ankomst på Schiphol flyplass i Amsterdam var det ingen som sto å vente på meg. Jeg kjente at jeg ble irritert, såret, og sint. Jeg prøvde å ringe henne for å sjekke hvor det ble av henne, men fikk ikke kontakt; jeg ble mer og mer sint, såret, og veldig skuffet. Men hva var det som egentlig skjedde? Min respons var begrunnet i den nevroseptiske aktiverte opplevelse av å bli forlatt på nytt.


Angsten om å bli forlatt på nytt ligger dypt begravet i nevrologiens emosjonelle kretser, programmert gjennom barndomsopplevelser. Det var det uregulerte og engstelige barnet i meg, som hadde tatt over den rasjonelle, rolige, og regulerte del av min nevrologi og jeg gikk bokstavelig «offline.» Defensive responser er som regel koblet til traumatiske opplevelser og angsten om å bli forlatt.


Psykiater, Bessel van der Kolk (van der Kolk, 1997; Van der Kolk, 2015; van der Kolk & Fisler, 1994; Van der Kolk, McFarlane, & Weisæth, 2007) skriver at «all trauma is preverbal.» Hva betyr dette? For det første, psykologiske sår blir oss ofte påført før hjernen er i stand til å formulere og gjengi en hvilken som helst verbal narrativ. For det andre, selv når vi blir språkmektige og mer modne, så ligger noen sår innrisset i deler av vårt nervesystem, og de har ingen tilknytning til verbal språk; dette omfatter også kroppen. Med andre ord, disse sår ligger lagret i deler av vår nevrologi og kropp som språk ikke har direkte tilgang til.


Psykologen Peter Levine (Levine, 1997, 2017) forklarer; «Conscious, explicit memory is only the proverbial tip of a very deep and mighty iceberg. It barely hints at the submerged strata of primal implicit experience that moves us in ways the conscious mind can only begin to imagine.”


Hva er et traume?

Traumas avtrykk er mer endemisk enn vi er klar over. I vår tid har traumer blitt noe av et moteord og ligger med det i umiddelbar nærhet av inflasjon -begrepet mister sin styrke på grunn av dets overforbruk. I tillegg har traumebegrepet antatt forskjellige slags tolkninger som tilslører dets virkelige betydning. Det vi derfor trenger er en tydelig beskrivelse av hva et traume er, spesielt i fagfelt som mental helse – rett og slett fordi alt er knyttet og interagerer sammen innenfor sosiale arenaer.


Den vanlige oppfatning av traume er, at det henger sammen med alvorlige store katastrofale hendelser: misbruk, overgrep, flystyrt, oversvømmelse, hungersnød, forsømmelse og krig. Å definere traumer koblet til katastrofer medfører at de blir koblet til uintendert anormalitet, det uvanlige og det eksepsjonelle. Dette er en uheldig tilnærming, der dette klassifisere noen mennesker som «traumatisert» mens andre er «normal» ikke traumatisert.


Traumer gjennomsyrer vår kultur, fra sosiale relasjoner til individuell fungering. Spørsmålet blir, hvor befinner den enkelte seg på traumekontinuumet? Og et mer grunnleggende spørsmål: Hva er trauma? Trauma er som nevnt et sår, et innvendig vedvarende skade, eller ruptur eller en splittelse i selvet på grunn av vanskelige eller smertefulle hendelser.


Å anvende denne definisjonen, gjør at vi kan forstå trauma som noe som hender i personen som et resultat av hva som har hent med en person; det er dermed ikke hendelse(ne) i seg selv. «Trauma er ikke hva som hender mot deg, men hva som skjer inn i deg.» Tenk på et uhell, som selve hendelse mens det er såret som varer. Trauma er en psykologisk skade, som ligger gjemt i vårt nervesystem, sinn, og kropp og kan ligge der uoppdaget inntil den blir triggered. Vi blir aktivert når nervesystemet og kroppen nevroseptisk detekterer farer, trussel, eller utrygghet.


De ubearbeidede emosjoner legger seg som fragmenter i vårt kropp og sjel. Ved aktivering blir mestringsrepertoaret synlig, og det kan blant annet vise seg gjennom melodramatiske og neurotiske skripter som har en betydelig effekt på kroppen.

Når et sår ikke leges av seg selv, er det to ting som kan skje: enten så forblir den åpen og rå eller, så blir det erstattet av et tykt lag av arr vev. Lik et åpent sår, så handler dette om en pågående smertefull prosess som oppleves på gang etter gang, ved den minste aktivering.


Å være såret medfører som regel at individet begrenses i sin fleksibilitet og evne til å opptre med myndighet. Såret blir en slags beskyttelsesfaktor som holder følelser innenfor kontrollerbar nærhet, men dette har sine ulemper. Såret blir hård, tett, ut av stand til å vokse, og blir en kilde til nummenhet. Kroppen restitueres ikke til sin opprinnelige sunne tilstand.


Et hård sår, ubearbeidet trauma fungerer som en tilstramming av selvet, både fysisk og psykisk. Det strammer inn våre medfødte kapasiteter og genererer en varig forvrenging av vårt syn på verden og mennesker. Trauma, holder oss fanget i fortiden, og robber oss av å kunne glede oss i nuet. Traumer begrenser den vi kunne ha vært. Ved at ubearbeidede traumer undertrykker de uønskede deler av vårt psyke, fragmenterer det det «autentiske selvet.» Inn til traumet blir bearbeidet, blir det også en barriere til personlig utvikling.


I mange tilfeller, slik det var i mitt tilfelle farger og reduserer det en persons opplevelse av selvverd, det forsøpler interpersonelle relasjoner, og undergraver evne til å verdsette livet i seg selv. Tidlig i barndommen forstyrrer det også sunn utvikling av hjernen. Ubearbeidede traumer blir selve opptrappingen til helsesvikt gjennom personens levetid.


Referanser

Bowlby, J. Attachment and loss.


Bowlby, J. A secure base : parent-child attachment and healthy human development.


Bowlby, J., & Ainsworth, M. D. S. Maternal care and mental health : a report on behalf of the World Health Organization as a contribution to the United Nations programme for the welfare of homeless children / Deprivation of maternal care : a reassessment of its effects (1st Schocken paperback ed.).


Dana, D., & Porges, S. W. Polyvagal exercises for safety and connection : 50 client-centered practices (First edition. ed.).


Janet, P. (1975). [Neuroses. (Conclusion)]. Actas Luso Esp Neurol Psiquiatr Cienc Afines, 3(1), 71-76 concl. Retrieved from https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/1172668


Janet, P., & Collège de France. (1929). L'évolution psychologique de la personnalité. Paris: Éditions A. Chahine.


Levine, P. A. (1997). Waking the tiger : healing trauma through the body. Berkeley, Calif.: North Atlantic Books.


Levine, P. A. (2017). Traume og hukommelse : hjerne og krop i en søgen efter den levende fortid : en praktisk vejledning i at forstå og arbejde med traumatiske erindringer (1. udgave. ed.). Kbh.: Hans Reitzel.


Porges, S. W. (2003). The Polyvagal Theory: phylogenetic contributions to social behavior. Physiol Behav, 79(3), 503-513. doi:10.1016/s0031-9384(03)00156-2


Porges, S. W. (2011). The polyvagal theory : neurophysiological foundations of emotions, attachment, communication, and self-regulation (1st ed.). New York: W.W. Norton.


van der Kolk, B. A. (1997). The psychobiology of posttraumatic stress disorder. J Clin Psychiatry, 58 Suppl 9, 16-24. Retrieved from https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/9329447


Van der Kolk, B. A. (2015). The body keeps the score : mind, brain and body in the transformation of trauma. Uk: Penguin Books.


van der Kolk, B. A., & Fisler, R. E. (1994). Childhood abuse and neglect and loss of self-regulation. Bull Menninger Clin, 58(2), 145-168. Retrieved from https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/7519094


Van der Kolk, B. A., McFarlane, A. C., & Weisæth, L. (2007). Traumatic stress : the effects of overwhelming experience on mind, body, and society (Pbk. ed.). New York: Guilford Press.


1 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle