Luuk L. Westerhof, M. Sc
Det emosjonelle og det fysiologiske
I The Stress of Life (Selye, 1976) skriver Hans Selye «En årviss gjentakende syklus med å gi og ta har pågått mellom levende materie og dets livløse omgivelser, og mellom et levende vesen og et annet, helt siden livet i prehistoriske havenes og tidens morgen.»
Emosjonell kommunikasjon og samhandling for øvrig med andre mennesker, påvirker våre biologiske funksjoner, på mange sett og vis, til et hvert øyeblikk i våre liv. Vår allmenne helse blir sterkt influert av disse bestemmende faktorer. Det er derfor vi må forstå balansen og dynamikken mellom psyken og vår fysiologi. De emosjonelle settinger vi til enhver tid befinner oss i, har stor innvirkning på vår psyke og fysiologi. Selye (1976) skriver «Du ser kanskje ikke en opplagt relasjon mellom cellenes atferd, som for eksempel ved en betennelse, og vår daglige gjøren og laden. Der er jeg uenig.» Dessverre er det fortsatt i en hvis grad slik, at ikke alle anerkjenner det faktum at det emosjonelle har stor påvirkning på det fysiologiske.
Antonio Damasio (Damasio, 2000, 2002) påpeker at René Descartes har gått seg vill når han påstår at kropp og sinn og individ og samfunn er adskilte størrelser. Dessverre tar den medisinske tilnærmingen fortsatt utgangspunkt i denne forståelse. En slik vrangforestilling gir med det også en forenklet definisjon på stress.
Den medisinske forståelse av stress
Den medisinske forståelse av stress er at det foregår belastende, men isolerte hendelser, for eksempel plutselig dødsfall, uventet arbeidsløshet og samlivsbrudd. Disse uventede og kraftfulle hendelsene er potensielle kilder til stress. Det finnes dog typer stress som daglig og kronisk stress som har meget skadelig innvirkning på biologien på lang sikt.
Kroppen betaler en høy pris for indre og vedvarende stress. Paradoksalt nok, mange av de som er vant med høy grad av stress i barndommen, blir urolig når det er et fravær av det i voksen alder-tilværelse blir lett uten mening og kjedelig. Selye (1976) skriver at et menneske kan få et avhengighetsforhold til sine egne stresshormoner, adrenalin og kortisol. Med det i tanken blir stress noe som er verdt å ettertrakte, man vil unngå fravær av disse hormonene.
Stress
Generelt sett tolker folk flest stress som en opplevelse eller tilværelse av nervøs oppjagethet og overdrevent krav fra omgivelsene, jobb, økonomi, relasjoner, venner og familien. Ingen av disse definerer fullt ut hva stress er. Stress handler ikke per sè om subjektiv opplevelse.
Stress er også målbart fysiologisk i kroppen og dermed også nevrologien (hjernen), hormonsystemet, organer og immunsystemet. Dette betyr at et menneske (men også dyr) kan være stresset uten selv å være seg bevisst på det.
Hans Selye (1976) skriver at stress ikke kun handler om nervøs spenning: «Stress reaksjoner forekommer i lavtstående organismer, selv i planter som ikke har et nervesystem … Stress kan til og med oppstå hos bevisstløse pasienter i dyp narkose, selv i cellekulturer som dyrkes utenfor kroppen.»
Stress kan manifestere seg hos mennesker som er lysvåken, men som har et dissosiert forhold til sine følelser eller som er avskåret fra somatiske reaksjoner. Stress kan utløses (trigges) uten observerbar effekt på atferd og subjektiv bevissthet. Spørsmålet reiser seg – Hva er stress?
Hva er stress?
Hans Selye oppfant begrepet stress slik det brukes i dag. Han betraktet stress som en biologisk prosess, et omfattende sett hendelser i kroppen, uavhengig av årsak og subjektiv bevissthet. Stress består av de indre endringene -synlige eller ikke- som oppstår når en organisme opplever en trussel mot sin eksistens eller eget velvære.
Selv om nervøse spenninger kan være en stressfaktor, kan man være stresset uten å kjenne spenninger. Og det er fullt mulig å føle spenninger uten at de fysiologiske mekanismene ved stress utløses (Mate, 2019, p. 49).
Stress handler blant annet om den effekten en kraft har når den virker på motstand. For eksempel en gummistrikk som strekkes under press og etter hvert rykker. At strikken etter hvert rykker på grunn av stress den blir utsatt for er en visuell observerbar prosess. Men indre stress er ikke observerbar. Man kan ikke fysisk observere økt stress når kravene som stilles til et individ, overgår individets tåleevne og igangsetter fysiologisk, nevrologisk og emosjonell skade. For eksempel kan indre stress medføre nedsatt immunforsvar og føre til infeksjon eller skade.
Økt indre stress kan utløses av emosjonelt traume. Fysiologisk stressrespons igangsettes når trusselen og fare er utenfor bevissthet, selv når individet tenker å være stresset på en «hensiktsmessig måte.» Stress fører blant annet til overprodusering av magesyre -og dermed halsbrann- og forstyrret nevrologisk påvirkning fra det autonome nervesystemet (ANS) på refluks. ANS er den delen vi ikke har bevisst kontroll over, og den står for mange automatiske kroppsfunksjoner som pust, hjerterytme og muskulær kontraksjon i indre organer (Mate, 2019, p. 51).
Opplevelsen av stress
Det første komponent er selve hendelsen, det heter seg fysisk, eller emosjonelt, men som organismen erfarer som farefullt eller truende. Dette forbindes med det man kaller for en stressor-en stress-stimulus.
Det andre komponent består av systemet som analyserer og bearbeider en spesifikk opplevelse og tolker stressorens betydning -vår hjerne og nervesystemet.
Den tredje komponent er stressrespons, den varierende fysiologiske og atferdsmessige korreksjoner som finner sted som en reaksjon på opplevd fare og trussel. Med det forstår vi at definisjonen på en stressor avhenger av systemet som tillegger den betydning.
For mange organismer er en tsunami ikke truende og oppleves ikke som et traume, for mennesker er dette annerledes. Å oppleve et uventet dødsfall av en signifikant person i livet medfører en akutt belastning for de etterlate, mens å miste jobben kan for noen oppleves som en velsignelse der de får med seg en lukrativ sluttpakke.
Personligheten spiller også en rolle av betydning – den psykologiske tilstanden en person befinner seg i og som stressoren virker på. Selv om en person økonomisk kan profitere på å miste jobben med en «feit» avslutnings pakke, kan han allikevel oppleve å bli aktivert når hans jobb i høy grad har vært knyttet til hans identitet, og opplevelse av mening og selvtillit blir borte. Da blir tap av jobb på tross av økonomisk trygghet, en belastning og som kan aktivere (triggere) stress. Eksemplet viser også at, det ikke finnes noe enhetlig og universelt forhold mellom stressor og stressresponser.
Hver belastning -traume- er unik på sin måte, og erfares fysiologisk og emosjonelt i nået, selv om hendelsen har en referanseramme til fortiden -det opplevde. Intensiteten i opplevelsen av stress og dets prospektive konsekvenser avhenger av mange faktorer som er unike for hvert menneske. Hva som defineres som stress handler i høy grad om personlig sårbarhet og personlig livserfaring.
Stress kan ifølge Selye (1976) oppleves i kroppens hormonsystem og endringer i binyrene, i immunsystemet påvirket av stress milten, thymus og lymfekjertlene, og i fordøyelsesapparatet fordi tarmveggen er påvirket (Mate, 2019, p. 51). Alle de nevnte reaksjonene oppstår i sentralnervesystemet og hormonene. Mange hormoner påvirker vevet i organene og cellenes funksjoner (ibid). De kjemiske stoffene som skilles ut av ett organ for å påvirke funksjonen til et annet, heter endokrint hormon.
Når nevrologien detekterer fare eller trussel frigjøres kortikotropin (CRH) fra hypotalamus i hjernestammen. CRH strømmer fra hypofysen, som er en kjertel som er lokalisert imellom beinstrukturen ved bunnen av kraniet. Ved stimulering av CRH, skiller hypofysen ut adrenokortikotropt hormon (ACTH). Dette hormonet blir i sin tur fraktet via blodet til binyrene, små organer som befinner seg på fettvevet på nyrene. Her virker ACTH på binyrebarken, en endokrin kjertel.
Ved påvirkning av ACTH skiller så denne kjertelen ut kortikoide hormoner, blant annet kortisol. Kortisol har en virkning på vevet i kroppen til immunsystemet, fra skjelettet til tarmene. Det er en del av den fysiologiske fordelingen som tilsvar på trusler eller farer. Kortisolens kortsiktige effekt er å dempe stressreaksjonen, å redusere immun aktiviteten og holde den innenfor trygge rammer. I denne sammenhengen refererer man til den funksjonelle koblingen mellom hypotalamus, hypofysen og binyrene som HPA-aksen. HPA-aksen er benevnelse for kroppens stressmekanismer. HPA-aksen er delaktig i mange av de somatiske lidelsene et menneske kan oppleve. Hypotalamus har en forbindelse til hjernesentrene som håndterer følelser, og det er via HPA-aksen at emosjoner utøver effekten på immunsystemet og andre organer.
Effekten av kortisol på tarmene er sårdannende. Blødninger kan derfor oppstå ved preparatbruk som inneholder kortisol (for eksempel astma, kreft og kolittmedisin.) En slik effekt forklarer hvorfor kronisk stress gjør oss mer mottakelig for å utviklingen av sår i fordøyelsessystemet. Kortisol virker også kraftig inn på utviklingen av osteoporose (beinskjørhet). Individer som opplever seg deprimert, utskiller store mengder kortisol. Og dette er grunnen til at stressende mennesker og deprimerte kvinner i overgangsalderen har større risiko for å utvikle osteoporose og lårbeinsbrudd.
Det er viktig å holde i tankene at stress påvirker og involverer tilnærmet all vev i kroppen. Hjertet, lunger, skjelettmuskulatur og de emosjonelle sentrene i hjernen er også involvert i den umiddelbare alarmresponsen. Som mennesker er vi avhengige av å etablere en stressrespons for å bevare en indre homeostase. En stressrespons er ikke spesifikk og kan dermed utløses som reaksjon på hvilket som helst angrep, det heter seg fysisk, biologisk, psykologisk - men også som en respons på en hvilken som helst opplevelse av angrep, trussel eller fare, bevisst og ubevisst. Kjernen i en trussel handler om en destabilisering av homeostase. For å gi støtte til fight-eller-flight responsen må blod omdirigeres fra indre organer til muskulaturen, og hjertet må slå raskere. Hjernen må fokuserer på trusselen eller fare og glemme sult eller seksualdrift. Disse funksjonene må holdes innenfor trygge rammer: For mye sukker i blodet vil føre til koma. Et immunsystem i kronisk overdrive vil produsere giftige stoffer.
Det som stressorer har til felles, er fraværet av noe som organismen opplever som essensielt for å overleve. Trusselen om tap av matforsyninger representerer en kraftig stressor. Trussel om tap av kjærlighet en annen: fare for tap av emosjonell omsorg er den viktigste stressor, skriver Selye (1976).
Det er primært tre determinanter som fører til stress: utrygghet, mangel på informasjon og tap av kontroll (Levine & Ursin, 1991). Disse tre determinanter finnes hos ethvert menneske som strever med kroniske lidelser. Mange mennesker gjør «som om» de har kontroll, og oppdager senere at ukjente krefter og følelser melder seg og at disse har influert deres atferd og beslutninger. Mangel på informasjon er mangel på forutsigbarhet. For mange mennesker representerer uforutsigbarhet et manglende grunnlag for kontroll. De trenger derfor, i detalj, å oppleve en forutsigbarhet for så å oppleve en viss grad av kontroll. Forutsigbarhet og opplevelse av kontroll reduserer angst og uro, mens lav opplevelse av forutsigbarhet og kontroll øker angst og uro og dermed stress. Sykdom knuser manges illusjonen om kontroll.
Komplikasjoner til stress
Kroppens fysiologiske reaksjonsmønster på stress er ikke ferdig utviklet ved fødselen. Både hjernestrukturer som hypothalamus (sentral for regulering av fysiologiske reaksjoner ved følelser) og amygdala (sentral for følelser) utvikles fortløpende til puberteten er avsluttet.
Fysiologiske stressresponser varer lenger hos barn under pubertetsalder enn hos voksne personer. Store belastninger i barnealder (for eksempel alvorlig fysisk eller psykisk mishandling; atskillelse fra omsorgspersoner) kan hos barn medføre varige endringer i de fysiologiske reaksjoner på stress.
I voksen alder vil slike personer under stress utsondre større mengder stresshormoner som kortisol, adrenalin og noradrenalin enn personer som ikke har hatt samme alvorlige belastninger i barndommen. Økt prevalens av sykdommer forbundet med stress i voksen alder kan forekomme, som for eksempel metabolsk syndrom, overvekt, hjerte-karsykdommer, diabetes type 2 og fibromyalgi. Eksempler på psykiske lidelser som kan være knyttet til alvorlig fysiologisk stress i barnealder er dissosiative lidelser, angstlidelser og kroniske depresjoner.
Uavhengig av barndomsopplevelser kan fysiologiske stressreaksjoner også utløse sykdom i voksen alder. Det mest forekommende er utløsning av hjerte-karsykdom hos sårbare personer. Det er foreløpig ikke entydige forskningsmessige holdepunkter for at fysiologisk stress i voksen alder kan utløse kreft. Derimot er det gode holdepunkter for at fysiologisk stress kan utløse endringer i funksjonene til flere organer.
Somatiske sykdommer hvor stress tolkes å være den viktigste enkeltfaktoren for symptomer og funksjonsforandringer og hvor det ikke er påviselig vevsskade, kalles funksjonelle lidelser. Psykiske lidelser hvor stress antas å være den viktigste enkeltfaktor for symptomer og funksjonsforandringer, kalles akutte belastningslidelser eller post-traumatisk stresslidelse.
Emosjonell kompetanse
Emosjonell kompetanse krever empati og evnen til å kjenne på følelsene våre, slik at vi er oss bevisst når vi opplever stress.
Akutt stress og kronisk stress: Akutt stress er kroppens øyeblikkelige og kortvarige respons på fare eller trussel. Kronisk stress er en aktivering av stressmekanismer over lang tid når en person er utsatt for stressorer det ikke går an å komme fra, enten fordi vedkommende ikke innser fare eller trussel, eller fordi hun ikke rår over den (Mate, 2019, p. 56).
En fight eller flight responsen hjelper et menneske til å overleve umiddelbar trussel eller fare og består av hormoner som er utskilt fra nervesystemet og medfører endringer i immunsystemet. Disse biologiske reaksjonene er tilpasset de respektive krisene de er laget for å mestre. Problemene oppstår når disse stressresponsene utløses kronisk og uten løsning på krisen, for da kan de ødelegge og forårsake varig skade på blant annet vev. Høye kortisolnivåer ødelegger vev. Kronisk forhøyede adrenalin nivåer øker blodtrykket og medfører skade på hjertet.
Det finnes studier som viser at belastningen av uavbrutt omsorgsansvar svekker immunforsvaret og gjør folk mottakelig for influensa. Forskning viser også forsinkelse i legedom av vev på grunn av stress. Stress svekker immunforsvaret og personen kan lettere bli syk. Hans Selye kalte dette for «tilpasningssykdommer.» Fight og flight responsen setter oss i stand til å overleve.
Overlevelse har blitt vanskelige for folk flest fordi de har mistet kontakt med magefølelsen som skal signal på fare og trussel slik at kroppen kan gi faresignal og utvikle adekvat stressrespons i forhold til den spesifikke trussel eller fare. Selye antydet, at de fleste stressorene i livene til folk flest er av emosjonell karakter. Forsøksdyr som mangler mulighet til å flykte, føler seg fanget, de er fanget i en helseskadelig livs- og følelsesmønstrene, på lik linje med mennesker. Stress herjer med oss, ikke fordi kroppen har utspilt sin rolle, men fordi vi ikke lengre er i stand til å tolke dets signaler.
Psykolog Ross Buck (Buck, 1994, 2014, 2017) skiller mellom tre nivåer av emosjonell respons: Emosjon I, Emosjon II og Emosjon III.
Emosjon I – svekker de fysiologiske endringene som utløses av emosjonelt stimuli som utskillelse fra nervesystemet, hormonell utskillelse og endringer i immunsystemet, det som utgjør fight og flight respons på trussel eller fare. Disse reaksjoner ligger utenfor bevisstheten og kan dermed ikke observeres direkte uten ifra. De bare skjer. De kan oppstå i fra vær av subjektiv bevissthet eller følelsesmessige uttrykk.
Emosjon II – er de emosjoner som påvirker andre mennesker uavhengig av våre intensjoner. Psykolog Ross Buck sier, at et barn som blir straffet for eller hindres i å gi utløp for sine følelser, venner seg til å undertrykke lignende følelser i fremtiden. Å stenge av for egne følelser er en metode for å unngå skamfølelse og avvisning. Under slike forhold svekkes den emosjonelle kompetansen … I fremtiden vil individet ikke være i stand til effektivt å takle: følelser og behov når de melder seg. Resultatet vil bære en form for hjelpeløshet (Seligman, 1972; Seligman & Beagley, 1975; Seligman, Maier, & Geer, 1968; Seligman, Weiss, Weinraub, & Schulman, 1980) Opplevelse av tillært-hjelpeløshet er en potent trigger for biologisk stressrespons. Tillært-hjelpeløshet er en psykologisk tilstand der et subjekt ikke selv frigjør seg fra belastende situasjoner, selv om de fysisk sett har mulighet til å gjøre det.
Emosjon III – er en subjektiv opplevelse fra ens eget indre. Det er slik vi føler oss. Når vi erfarer emosjon III er vi oss bevisst vår egen følelsestilstand.
Emosjonell kompetanse krever en evne til å kjenne på følelsene, slik at vi er oss bevisst dem når vi erfarer stress. Vi trenger å kunne kjenne på følelsene våre, slik at vi effektivt kan gi uttrykk for våre følelser. Vår evne til selvhevdelse står i direkte relasjon med evne til å kunne kjenne på og gi uttrykk for følelsene og hjelper oss til å ivareta vår integritet og emosjonelle grenser. Å kunne kjenne på følelser og gi uttrykk for dem skal hjelpe oss til å kunne skille mellom de psykologiske reaksjoner som er relevante for den gjeldende situasjonen og dem som representerer rester fra vår livshistorie. Til slutt, vi trenger emosjonell kompetanse for ha en bevissthet om at våre genuine behov trenger å bli mætt, snarere enn å fortrenges.
Referanser
Buck, R. (1994). Social and emotional functions in facial expression and communication: the readout hypothesis. Biol Psychol, 38(2-3), 95-115. doi:10.1016/0301-0511(94)90032-9
Buck, R. (2014). Emotional attachment security as the origin of liberal-conservative differences in vigilance to negative features of the environment. Behav Brain Sci, 37(3), 308-309. doi:10.1017/S0140525X13002525
Buck, R. (2017). Spontaneous communication and infant imitation. Behav Brain Sci, 40, e385. doi:10.1017/S0140525X16001850
Damasio, A. R. (2000). Descartes' error : emotion, reason, and the human brain (Reprinted. ed.). New York: Quill.
Damasio, A. R. (2002). Descartes' fejltagelse : følelse, fornuft og den menneskelige hjerne. Kbh.: Danmarks Blindebibliotek.
Mate, G. (2019). When the body says no : the cost of hidden stress. London: Ebury Digital.
Seligman, M. E. (1972). Learned helplessness. Annu Rev Med, 23, 407-412. doi:10.1146/annurev.me.23.020172.002203
Seligman, M. E., & Beagley, G. (1975). Learned helplessness in the rat. J Comp Physiol Psychol, 88(2), 534-541. Retrieved from https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/1150935
Seligman, M. E., Maier, S. F., & Geer, J. H. (1968). Alleviation of learned helplessness in the dog. J Abnorm Psychol, 73(3), 256-262. Retrieved from https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/5658526
Seligman, M. E., Weiss, J., Weinraub, M., & Schulman, A. (1980). Coping behavior: learned helplessness, physiological change and learned inactivity. Behav Res Ther, 18(5), 459-512. Retrieved from https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/7436992
Selye, H. (1976). The stress of life (Rev. ed.). New York: McGraw-Hill.
Ursin, H., Baade, E., & Levine, S. (1978). Psychobiology of stress : a study of coping men. New York: Academic Press.