Relasjonskompetanse, Språk og Samarbeid

Av, Luuk L. Westerhof, M.Sc

Relasjonskompetansen

En fagpersons rollebevissthet er av stor betydning med tanke på etablering og bygging av gode mellommenneskelige relasjoner og en forutsetning for oppnåelse av ønsket resultat i bistands- og fredsarbeid. I all arbeid med folk kan man innta forskjellige roller, for eksempel en partner- eller ansvarsrolle hvor du blir brobygger, eller en pådriverrolle hvor du blir medvirkende til endring? Fagpersonen er medansvarlig for et godt og utviklende samarbeidsklima. Han eller hun må ikke bare kunne sitt fag, men også ha relasjonskompetansen og refleksjoner om hvordan man bygger relasjoner. Han eller hun må også vite noe hvordan man vedlikeholder disse relasjoner. Det er derfor naturlig å se litt nærmere på begrepet relasjonskompetansen.

Relasjonskompetansen handler om evne til å være og forbli i dialog - «imellom» hodene, ikke «i» hodet. Å søke etter problemet «i» hodet hos den andre betraktes som instrumentell kompetanse. Man leter etter noe galt hos den ander som må fikses. Fagpersonen opptrer i en slik kontekst som eksperten på personens problem, det er han eller hun som skal fikse personens problem.

Relasjonskompetansen og instrumentellkompetanse befinner seg på et kontinuum, og hvor det finnes en kontinuerlig pendlende bevegelse mellom polene. På et kontinuum er ingenting statisk, alt er dynamisk og i bevegelse. Skal en fagperson kunne være til nytte for folk, må han eller hun kontinuerlig søke etter og hvordan å bøye med, med den enkelte, bevegelser som går fra instrumentell mot relasjonskompetansepolen og vise versa.

Relasjonskompetansen er opptatt av medvirkning og gjensidighet, de nødvendige egenskaper ved en demokratisk prosess. Instrumentellkompetanse er mer opptatt av ensidighet og påvirkning. Den første varianten er en multilateral og transdisiplinært grunnlag [1], mens den siste varianten er en ikke-demokratisk, unilateral og ekspert tilnærming som er opptatt av feil og mangler. Denne instrumentelle tilnærmingen er blottet for nysgjerrighet. For å illustrere forskjellen mellom instrumentell- og relasjonskompetansen vises det til Åge Wifstad ’s artikkel; «Møtet med Den Andre. Om ekspertkunnskapens grenser» (Tidsskrift for Den norske lægeforening 30/1994).

At det ligger en utfordring i møtet med Den Andre, har ikke minst konsekvenser for psykiatrien. For den profesjonelle hjelper kan falle på den tanke at han eller hun er ekspert på Den Andre. At det å være faglig kompetent består i en slags «spisskompetanse» som gjør at man vet mer om Den Andre enn vedkommende selv. At man så å si forvalter Sannheten om Den Andre, for eksempel i form av en diagnose. Dette skrev filosofen Åge Wifstad i artikkelen” Møtet med Den Andre. Om ekspertkunnskapens grenser". Han understreker at relasjonen mellom behandler og klient ikke er ekspertens vurdering av et saksforhold, men et møte med Den Andre. Han bruker som eksempel møtet med den fremmedkulturelle som lever innenfor meningssystemer med ukjente koder. Wifstad viser til de to søyler vår tenkning hviler på: den greske og den jødiske. Arven fra den greske kulturen er å gjenkjenne det typiske i den andre, mens den jødiske arv handler om det unike i møtet med Den Andre.

Det greske:

Gud er abstrakt Væren

Det typiske Saksforhold Subjekt-objekt Avstand Viktigste sans er synet. Synet fordrer avstand for å få øye på sitt objekt. Ordet "teori" kommer fra det greske theoria,

som har å gjøre med syn; hvilke briller man har på.

Det jødiske: En personlig Gud Det unike Ikke saksorientert Relasjon Subjekt-subjekt Nærhet Viktigste sans er hørselen. Å høre forutsetter nærhet. Det ligger en forpliktelse i å være lytter; ikke uten grunn har ordene "lytte" og "(ad)lyde" samme opphav. I Bibelen lyttes det mye. Jeg er nysgjerrig på hvordan folk opplever det når de blir behandlet som en sak; vi saksbehandler folk. Hvordan er det å bli en sak, et objekt i motsetning til det å bli sett, anerkjent og et likeverdig subjekt og vise en respekt for det den andre forteller uten å tolke.

Terje Ogden (Ogden, 2001, p. 187) skriver at selv om kompetansebegrepet er mye brukt, er det vanskelig å presisere hva som ligger i begrepet. Han mener at det foreligger en rekke forskjellige definisjoner, men at ingen så langt har fått den nødvendige samlende gjennomslagskraft på fagfeltet. Ogden henter frem ulike definisjoner. En av dem er representert ved Masterpasqua (i Ogden 2001, p. 189). Han har en definisjon som momenter i forhold til den kompetanse en lærer må ha i klasserommet. Masterpasqua definerer kompetanse på følgende måte:

” kognitive, emosjonelle, atferdsmessige og sosiale kjennetegn kombinert med tro på og forventninger om at en er i stand til å ta i bruk disse egenskapene”.

Denne forståelse av kompetansebegrepet bygger på en kombinasjon av lærte kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Masterpasqua setter et skille mellom observert kompetanse og selvoppfattet kompetanse. Det er ikke nok å være kompetent. Man må også ha en tro på at man er i stand til å bruke denne kompetansen for å mestre utfordringer og stress.

Profesjonell relasjonskompetansen defineres av Juul og Jensen (Juul & Jensen, 2002) som fagpersonens evne til å” se” det enkelte individet på dets egne premisser og å avstemme sin egen atferd uten dermed å legge fra seg lederskapet og evnen til å være autentisk i kontakten. Å være autentisk som fagperson er evne til å være ekte og nærværende i relasjonen. Juul og Jensen utvider definisjonen til å påpeke at det er fagpersonen som har det fulle ansvaret for relasjonens kvalitet. Jan Spurkeland (Spurkeland, 2005) definerer relasjonskompetansen på følgende måte:

” Ferdigheter, evner, kunnskaper som etablerer, utvikler, vedlikeholder og reparerer relasjoner mellom mennesker”.

Spurkeland hevder at en leders relasjonskompetansen er utslagsgivende for en leders mulighet til å påvirke. Her kan det altså være på sin plass å spørre om samtalen er relasjonell eller instrumentell . Jeg blir bestandig reservert når jeg leser eller hører om «å påvirke»; å påvirke kan oppfattes som en unilateral instrumentell handling, jfr. hvordan kan jeg …? All sosialt- og barnevernsarbeid er dog relasjonsorientert nettopp fordi man trenger en fasiliterende relasjon som bevirker medvirkning og en opplevelse av bemyndigelse (Empowerment). Målet er å bli selvhjulpen.

På et legekontor snakker man ideelt sett frem og tilbake med sin lege (min fastlege er dyktig til det, men dessverre er det som regel slik at de fleste opplever det motsatte, de får i gjennomsnittet 6 minutter før de forlater legekontoret med en diagnose, jfr. (Frances, 2013).

Med utgangspunkt i dette samsnakket kan lege rekvirere en resept. Samsnakket gir lege den nødvendige innsikten i (…?) Etter det er det ikke så nøye med hvilken apotek eller farmasøyt som leverer medisinene, at du får medisinene er det viktigste. Dette gjelder også for psykiatrien, psykologtjenester og rusbehandling.

Gjennom flere år har jeg som terapeut hatt samtaler med mennesker som forteller meg vonde historier som går på at de ikke blir hørt tilstrekkelig, men allikevel fikk en diagnose. I barneverns- og sosialarbeid kan en diagnose forstås som de etiketter man klistrer på en person(er) i form av forutinntatte tanker, ideer problembeskrivelser uten at personen(e) har blitt hørt. Regelen er, «vi vet ikke mer om Den Andre enn kun det vedkommende forteller.»

Jeg pleier å si til folk, at de må forholde seg til det jeg sier, ikke mer! Folk som trenger bistand fra det offentlige vet som regel selv hvor «skoa trykker mest.» De er av ulike årsaker ikke umiddelbart i stand til å sette ord på hva de opplever som vanskelig, de trenger en trygg, engasjert og genuin interessert lyttende fagperson(er) som tar den tid det behøves for å komme i en posisjon og som dermed skaper et rom hvori personen kan utvikle en trygghet som muliggjør å snakke om «det usnakkelige.» En fagperson må "Aldri" tvinge et menneske til å snakke om det «usnakkelige». Å snakke om det usnakkelige betinger og krever et relasjonsforhold som er fundert på trygghet, uavlatelig nysgjerrighet, empati, evne til å lytte, ikke være dømmende, rommende og være villig til å vandre en stund med personen. Vi behandler ikke saker og saksforhold, men bistår den ikke-saksorienterte - Den Unike Andre. I tillegg kan det usnakkelige handle om beskyttelsesfaktorer for individet. En kvinne som har opplevd seksuelle overgrep i barndommen kan ubevisst ha valgt overvekt som livsstrategi for å redusere fare for nye overgrep.

Med utgangspunkt i definisjonene ovenfor handler fagpersonens relasjonskompetansen om følgende: fagpersonen må ha kunnskap om betydningen av relasjonen som forutsetning for utviklingen av et godt samarbeids- og utviklingsmiljø. Samtidig er kunnskap alene ikke nok. Fagpersonen må også ha ferdigheter til å sette kunnskapen ut i praksis og dette handler om kyndighet. Fagpersonen må ha evne til å” se” Den Andre på hans eller hennes premisser, og vise Den Andre respektfull anerkjennelse.

Fagpersonen samskaper med Den Andre kontekster hvori de kan bli trygg på hverandre. Å bli kjent med Den Andre henger sammen med en interesse for hva som opptar han eller henne. Hvordan kan Den Andres handlinger forstås i gitte situasjoner? Slik kunnskap kan skaffes til veie når fagpersonen evner å legge til rette for trygge og gode rammer som premisser for en god relasjon med den andre personen hvori gjensidighet er en av bærebjelkene. For å samskape en slik relasjon kreves det at fagpersonen fremstår som trygg, lyttende, anerkjennende, og tillitvekkende.

Den Transdisiplinære tilnærmingen

Det transdisiplinære grunnlag innebærer en spesiell oppmerksomhet på det som beveger seg utover de enkelte disiplinene – og dermed en interesse for hvordan de vitenskapelige disipliner, deriblant den medisinske kan komme til å spille sammen på en måte som er mest utviklingsfremmende (G. Bateson, 2013; Hertz, 2008). Den transdisiplinære tilnærmingen setter oss i stand til å få øyene på de uante utviklingsmulighetene som dukker opp fra en erkjennelse av at helheten er mer enn summen av de enkelte delene (G. Bateson, 2014).

«Et mangfold av muligheter kan komme til syne når vi erkjenner at det finnes mer enn en sannhet, virkelighet eller løsning.» -Luuk L. Westerhof

En transdisiplinær tilnærming kan knyttes til det systemiske paradigmet - endring ett sted gir endring et annet sted; opptatt av helheten. Den transdisiplinære tilnærmingen søker etter å bistå folk uansett om dette betinger innspill fra andre fagdisiplinene enn det en selv representerer. Uttrykket uante utviklingsmuligheter viser til de mulighetene som vi kan begynne å ane når vi setter fokus på dem. Det spesielle er at vi stort sett ikke vet eller aner hvor store disse mulighetene er, før vi har begynt å synliggjøre dem og dermed får oppmerksomheten på de første elementene i en positivt forsterkende spiral (Hertz, 2008, p. 10).