Polyvagal teori og trygghet

Luuk L. Westerhof, Master i Helsefremmende Arbeid: Klinisk spesialist i familieterapi: Sosionom: Godkjent veileder.

Abstrakt

Traumatiske belastninger i barndom og oppvekst kan medføre problemer med affektregulering, atferd, og somatiske tilstander i voksen alder. Stephen Porges Polyvagale teori kan hjelpe til å forstå mange av de symptomuttrykk som utviklingstraumatiserte barn kan vise til. Polyvagal teori koblet til fagpersonens tilstedeværelse kan gi noen tanker om hva som er viktig i samvær med barn i klasserommet. Klasserommet skal være et trygt sted for læring og sosialisering. Fagpersonens tilstedeværelse er en viktig determinant for hvordan barn opplever det å være på skolen. I en fungerende fagperson-barn relasjon vil det være en aktivering av trygghet som en forutsetning til sosial engasjement og affektregulering av nervesystemet. Gjennom denne reguleringen fremmes helse og optimale vilkår for læring, vekst, og utvikling. I denne artikkelen vil jeg først si noe om den polyvagale teorien; hva handler den om og hvorfor er den viktig i en skolesetting. Så vil jeg gå videre å nevne noe om viktigheten av kontekst, med tanke på fagpersonens tilstedeværelse samt trygghet som forutsetninger for godt læringsmiljø of sosial engasjement. Til slutt vil jeg komme med noen avsluttende tanker.

Nøkkelord

Tilstedeværelse: Trygg: Relasjon: Polyvagal: Neurosepsjon.

Den polyvagale teorien

Den polyvagale teorien er et viktig bidrag til hvordan forskjellige prosesser og uttrykk kan forstås hos barn på skolen. Teorien kan hjelpe oss til å se hvordan det autonome nervesystemet innvirker på barnets atferd. Polyvagal Teori kan betraktes som en pedagogisk modell som gjør problemene til traumatiserte barn mer forståelig for fagpersonen (Ogden, Pain, & Fisher, 2006). Før i tiden hersket det en tanke om at det autonome nervesystemet besto av to antagonistiske deler, den sympatiske og den parasympatiske og at de fungerte innenfor et slags balanseforhold (Porges, 2011). Det sympatiske nervesystemet er hjernens mobiliseringssystem, den hjelper et menneske til å handle, og forsvarer kroppen mot farer gjennom fight eller flight. Det parasympatiske nervesystemet er nervesystemets sosiale engasjementssystem, et engasjement koblet til opplevelse av trygghet (Porges, 2011). Det parasympatiske nervesystemet hjelper et menneske til å kunne co-regulere sine affekter innenfor kontekster av sosialt engasjement og opplevelse av trygghet. Etter mange års forskning på nervesystemets utviklingshistorie presenterte Stephen Porges den polyvagale teorien (S. W. Porges, 1995). Teorien var revolusjonerende, og den gav en utvidet forståelse av hvordan det autonome nervesystemet påvirkes av sosialt samspill- og engasjement og hvordan neurosepsjon (en bevissthet uten hjelp av kognisjon og bevissthet) regulerer grunnleggende overlevelses reaksjoner i møte med farer og trusler i omgivelsene. Den polyvagale teorien viser til vagus nervens (se figur 1) funksjon og den sentrale regulerende rolle den spiller i forbindelsen mellom hjernen og visera (innvollene, hjerte, nyrene, mave) ved hjelp av ulike typer fibre som kontrolleres av hver sin kjerne i hjernestammen, og som utgjør to ulike parasympatiske systemer. Stephen Porges (2011) snakker om den dorsal vagal pathway som har røtter til urgamle overlevelsesstrategier som kan sammenlignes med hvordan reptiler responderer på akutt trussel og fare. Den dorsale grenen er en ikke myelinet nervefibre og kalles av den grunn også for den vegetative vagus.

Evolusjonært oppsto den ventrale vagusgrenen med pattedyr og utviklet seg i takt med pattedyrenes behov for mer sofistikerte sosiale ferdigheter. Den ventrale vagusnerven består av myeliniserte nervefibre og mange kaller denne nerven for den Sosiale Vagus eller Vagusbremsen (Vagal break). Disse benevnelser henger sammen med systemets primære funksjon som regulator av primitive aktiveringstilstander gjennom sosial interaksjon (S. W. Porges, 2009). Det autonome nervesystemet består med andre ord av tre forskjellige systemer, nemlig den sympatiske og de to øvrige parasympatiske, som ifølge den polyvagale teorien aktiveres i en bestemt rekkefølge for å beskytte et menneske når den opplever fare eller trussel.

Co-Regulering

Mennesker blir født som sosiale skapninger, og det ligger i menneskets natur å interagere med andre sosiale skapninger og danne sosiale relasjoner og engasjement (Cacioppo & Patrick, 2008; Nowland, Necka, & Cacioppo, 2018). En baby snur seg instinktivt til sin mor, den har et umettelig behov for å være tuned-inn i relasjonen med henne og andre sosiale skapninger. Den polyvagale teorien beskriver autonom trygghet som «selve fundamentet» for adekvat tilknytning (Simon & Porges, 2012). Gjennom co-regulering blir fundamentet for trygghet skapt og tilrettelegger dermed for sunn og adekvat tilknytning. Co-regulering skaper et fysiologisk platform for trygghet som støtter de psykologiske behov for trygghet og sosial engasjement. Co-regulering kan med det betraktes som selve hjerte til gode og sunne relasjoner. Mye kan oppleves truende og overveldende og fagpersonens oppgave blir i slike tilfeller å regulere barnets tilstand og affekter (Cozolino, 2010; Nordanger et al., 2014). Fagpersonens reguleringsstøtte innebærer at han er inntonet mot barnets somatiske og affektive tilstand, og søker etter muligheter for co-regulering for å gjenopprette opplevelse av trygghet og velvære (Tronick, 1982). Fagpersonens oppgave er blant annet å bidra til at barnet holder seg innenfor sitt toleransevindu (A. N. Schore, 2000, 2002).

Det sosiale engasjement systemet

Stephen Porges (2001) kaller den sosiale vagusnerven for det sosiale engasjement systemet. Det sosiale engasjementssystem inngår i et nevrologisk nettverk som regulerer mye mer enn bare pust og hjerterate. Den ventral vagal nerven fyrer sammen med andre nerver og regulerer muskulatur i ansiktet, øyelokkbevegeleser, mellomøremuskulatur, og strupehodet. Ved stress reagerer de to vagus systemene hierarkisk ved å søke etter co-regulering innenfor et trygt sosial engasjement system. Om ikke dette forsvarssystemet fungerer tilstrekkelig vil «vagusbremsen» oppheves, og føre til at det sympatiske nervesystemet overtar regulering gjennom fight eller flight. Dersom forsvar via det sympatiske nervesystemet ikke strekker til vil den tredje forsvarssystemet aktiveres – den dorsal vagal pathway- den vegetative vagus som vil sette en i en tilstand av kollaps og/eller shutdown – en opplevelse av å være paralysert, en tilstand hvor man ikke lengre vet hva som virkelig skjer; hjerteraten senkes ytterligere, pusten blir overfladisk, og bevisstheten kobler seg mer og mer ut.

Vagusbremsen

Vagusbremsen er menneskets biologiske pacemaker. Hvilepulsens aktivitet blir synlig ved at den sosiale vagusnerven demper den sympatiske nervesystemets innflytelse på sinusknuten og dermed bremser ned hjertefrekvensen (S. W. Porges, Doussard-Roosevelt, Stifter, McClenny, & Riniolo, 1999). Stridsberedskapen slås av, og mennesket faller til ro og blir mer tilgjengelig for sosial kontakt- og engasjement. Det parasympatiske nervesystemet kan øke hjertefrekvensen fra hvilemodus og opp til sinusnivå ved at den letter på vagusbremsen. Porges mener at et menneske på denne måten kan oppnå et slags aktiveringsnivå uten å måtte engasjere det langt mer energikrevende sympatiske nervesystemet. Dette fremmer da en mer avbalansert aktivering og sosial interaksjon enn det er tilfelle med de sympatiske fight, flight, eller frysresponsene.

Det autonome stressresponshierarkiet

Den polyvagale teorien viser til den todelte vagusnerven og at det autonome nervesystemet består av tre ulike grener: den sympatiske og de to parasympatiske. Disse tre nervesystemer er hierarkisk ordnet i den forstand at det er en bestemt rekkefølge som aktiveres i utrygge situasjoner. Fra et fylogenetisk perspektiv vil det yngste nervesystem har forrang. Dette betyr at det sist utviklede nervesystem, den sosiale Vagus som evolusjonært først kom med pattedyrene, er det som mobiliseres først. Individet forblir sosialt engasjert og vil være i stand til å regulere eventuelle opplevelser av trusler eller farer eller be om bistand fra andre.

Når faresituasjoner fremstår som mer komplisert, truende, og akutt, eller hvor sosialt engasjement ikke har den virkning man er i behov av, dempes vagusbremsen slik at det sympatiske nervesystemet kan overta kommando og mobilisere til handling. Cannon (Cannon, 1929) skriver at hos mennesker som har opplevd sterke traumatiske hendelser er den sympatiske fight, flight eller frysreaksjonen i høy grad involvert i individets reguleringsforsøk.

Når barn over tid blir utsatt for alvorlige stressbelastninger, samtidig som at reguleringsstøtte uteblir, for eksempel ved overgrep, vold, eller omsorgssvikt, kan dette føre til en hyperfølsomhet i de subkortikale hjernestrukturer involvert i igangsettelsen av stressreaksjoner, som amygdala og HPA-aksen (hypothalamus-hypofyse-binyre-aksen) (Teicher, Samson, Anderson, & Ohashi, 2016), som en underutvikling i områdene som skal regulere slike responser (McFarlane, 2010). Hos barn med traumehistorier rapporteres det regelmessig om sterke hyperaktiveringsreaksjoner, som uro, aggresjon, men også om hypoaktiveringsreaksjoner, som nummenhet, tomhetsfølelse, og avstengthet i forhold til omverden (Cloitre, 2009; Ogden et al., 2006).

Den velgjørende konteksten

Effektiv pedagogikk betinger at barnet opplever skolekonteksten som trygg. Barnet må føle seg ivaretatt og tatt på alvor av fagpersonen. Disse kvalitetene har en regulerende effekt på barnets nervesystemet. Den viktigste oppgave for en fagperson i møtet med barnet er å kunne promotere trygghet med et fokus på hvordan han er sammen med (…), hva gjør de sammen (…) når de møtes og er sammen. Stephen Porges (2011) peker til trygghet som en nøkkelfaktor i profesjonell arbeid.

Sari Geller skriver om viktige determinanter i vellykket terapi, og jeg mener at disse determinanter kan overføres til for eksempel

en skolesetting der barn har identiske behov som vokse med tanke på trygghet. Geller viser at hvordan det profesjonelle nærværet oppleves av barnet er en viktig determinant i promotering av positive prososiale relasjoner (S. M. Geller, Greenberg, & Watson, 2010). Ved hjelp av den polyvagale forståelse viser Stephen Porges hvordan trygg tilstedeværelse fremmer gode forutsetninger for co-regulerende relasjoner (Stephen W. Porges, 2011). Når en fagperson er inntunet med barnet på en reseptiv, respektfull, og trygg måte, vil dette sende neurofysiologiske signaler til resten av nervesystemet og utløse opplevelse av trygghet.

Det er når barnet føler seg møtt på en trygg måte av fagpersonen, at hans nervesystem vil kunne oppleve homeostase, hans neurologi vil gi signaler om at det er trygt å være sammen med (…) og kan dermed fasiliterer sosialt engasjement som et grunnlag for co-regulering og endring. Når barnet derimot sitter på tidligere erfaringer om at fagpersonen ikke er intonert eller at effektene av traumer oppleves å spille seg ut på en utrygg måte i relasjon med fagpersonen, vil det ikke hjelpe dersom konteksten tilsynelatende kan ha trygge trekk: barnets nervesystem vil ikke kunne oppfatte denne eventuelle tryggheten og vil sannsynlig søke seg til fight eller flight, nervesystemets sympatiske mobiliseringssystem som aktiveres når barnet opplever fravær av trygghet, perseptuell eller neuroseptisk. Persepsjon styres av bevissthet og kognisjon. Neurosepsjon derimot er en bevissthet uten hjelp av kognisjon og mental bevissthet (Porges, 2011). Neurosepsjon gir signaler om det traumatisk internaliserte (…?); kroppen forteller fortellinger om det hodet ikke lengre kan ta vare på, dette skjer automatisk uten hjelp av kognisjon eller bevissthet – det skjer av seg selv – The Body Keeps the Score (van der Kolk, 2014).

Når barnet i møtet med fagpersonen ikke opplever samværet som trygg vil hans nervesystem blir aktivert og kunne føre til et beredskap i den sympatiske delen av hjernen. Dette kan enten føre til forhøyd aktivitet med tanke på hvordan man kan fighte eller flight og i verste fall, paralyse og shutdown. Når barnet opplever shutdown er det den dorsal vagal pathway som er aktiv, den fremmer en tilstand av fullstendig ned- og avstenging, nevrologiens freeze funksjon.

Prosodi

Fagpersonens prosodi (Porges, 2011) spiller her en viktig rolle med tanke på opplevelse av trygghet i de tilfeller hvor barnet opplever seg fullstendig fast frosset i sitt nervesystem. Prosodi er læren om språklydenes kvantitet, styrke, hørbarhet og tonehøyde. Dersom fagpersonen evner å møte barnet på en rolig og trygg måte, vil det kunne aktivere det prososiale engasjement systemet og innbyr til sosial konneksjon- og engasjement ved hjelp av den ventrale (parasympatiske) delen av nervesystemet, og over tid bidrar til at barnet vil kunne føle seg trygg og regulert i relasjonen med fagpersonen. Fagpersonens nærvær kan med andre ord være med på å åpne opp for prosesser som fremmer åpenhet og engasjement og dermed promoterer forutsetninger til gode læringsprosesser.

Relasjonell tilstedeværelse

Når fagpersonen er til stede og engasjert med barnet kan dette aktivere en opplevelse av tilstedeværelse og trygghet. Slike opplevelser kan styrke den dyadisk relasjonen og fasilitere god læring. Relasjonell tilstedeværelse kan hjelpe barnet i å oppleve en sterkere grad av tilknytning til fagpersonen og selve læringsprosessen (Shari M. Geller & Siegel, 2017). Når barnet og fagpersonen blir mer tilstede og involvert med hverandre, åpner dette opp for et «I-Thou» (Buber & Smith, 1950) perspektiv, noe som er større enn det individuelle (Horwitz & Buber, 1978). Når fagpersonen er sensitiv og har tilgang til barnets intersubjektive verden, vil dette gi en opplevelse av å være sammen om (…?) En slik opplevelse styrker den pedagogiske relasjonen og fremmer relasjonell synkronitet, noe som blir en del av barnets og fagpersonens intersubjektive bevissthet (Johnsen et al., 2004; Stern, 2004). Disse intersubjektive bevisstheter er i berøring med og overlapper hverandre, og bidrar til at når den ene erfarer noe, så aktiverer det noe hos den andre (Bateson, 1972; Shari M. Geller & Siegel, 2017).

Trygg tilstedeværelse er en form for å være sammen med barnet. En samværsform som for eksempel er med på å åpne-opp det låste og injiserer det pedagogiske systemet med kraft. En kraft som er med på å åpne opp barnets nervesystem noe som kan fasilitere prososialt engasjement med utgangspunkt i trygghet. For at barnet skal oppleve det trygt nok til å involvere seg i læringsprosesser betinger det at fagpersonen hengir seg til den pedagogiske prosessen på en for barnet trygg og forutsigbar måte. En måte som gir signaler om varme, trygghet, oppriktighet, og engasjement. Gjennom en slik human tilstedeværelse kan barnet, mer og mer, bli kjent med sitt eget nervesystem fra et tryggere ståsted.

Pedagogisk praksis bør fasilitere samværsformer som kan oppleves av barnet som trygg og dermed føre til innbydende prosesser av ufarlig prososial engasjement og co-regulering (Porges, 2011). Co-regulering fremmes i det sosiale samspill der hvor trygghet blir en forutsetning for angst- og urodemping. Trygghet er dermed alltid relasjonelt betinget. Utvikling innenfor sosial engasjement betinger først og fremst en trygghet som dermed styrer kvaliteten av den pedagogiske prosessen. Fagpersonens tilstedeværelse fremmer med andre ord en indre opplevelse av trygghet, og den er alltid koblet til det relasjonelle samspill og engasjement. Pedagogisk praksis bør fasilitere samværsformer som kan oppleves av barnet som trygg og dermed føre til innbydende prosesser av ufarlig prososial engasjement og co-regulering (Porges, 2011). Åpenhet og transparens i den pedagogiske prosessen kan ha en regulerende effekt på fagperson-elev- relasjonen. Fagpersonens tilstedeværelse er i seg selv en form for regulering ved at barnets intersubjektivitet valideres og gyldig gjøres. En bevisst tilstedeværelse kan bidra til at fagpersonen evner å «bøye med» barnet på måter som gir opplevelse av ivaretagelse og oppriktig omsorg. Jeg skriver bevisst og mener med det en tilstedeværelse med full bevissthet på barnet, ikke mobiltelefon, nettbredd eller lignende.

Med tanken på tilstedeværelse kan det være nyttig å tenke på fellesfaktorer og som kan danne gode velgjørende effekter. En opptatthet av hvordan de ulike egenskaper legger til rette for et handlingsgrunnlag og engasjement. Et engasjement som åpner opp for en diskusjon om hvordan fagpersonen kan være sammen med barnet på skolen og i klassen på en god og trygg måte. Fagpersonens personlige egenskaper er hans relasjonelle kompetanse. Nærvær i den pedagogiske konteksten bør være preget og gjennomsyret av, emosjonell inntonert, empati, oppmerksomhet, anerkjennelse, og emosjonell og psykologisk støtte.

Opplevelse av trygghet består av en kobling mellom interaksjon og empati (Wampold, 2010; 2015; 2015). Wampold snakker om en empati som fester seg til individets personlighet og symptombilde. Han spør seg selv, «hvorvidt empati er noe fagpersonen tilbyr eller noe individet bringer til fagpersonen?» Dette handler om et både-og, tenker jeg. Det som dog er viktig å huske på, er at uansett pedagogisk form, så har empati en positiv dempende effekt på barnets nervesystem og står dermed sentralt i tilblivelse av prososial engasjement og promotering av trygghet. Det at fagpersonen evner å «bøye sammen med» ... barnet er en viktig forutsetning for å kunne fange opp hva som foregår i «nuet» i fagperson-barn- relasjonen. Tilstedeværelse handler i høy grad om evne til å være intonert fra øyeblikk-til-øyeblikk (Shotter, 2015). Å være intonert i øyeblikket fyller noe viktige krav:

· For det første vil barnet føle seg mer ivaret