Polyvagal teori og trygghet


Luuk L. Westerhof, Master i Helsefremmende Arbeid: Klinisk spesialist i familieterapi: Sosionom: Godkjent veileder.


Abstrakt

Traumatiske belastninger i barndom og oppvekst kan medføre problemer med affektregulering, atferd, og somatiske tilstander i voksen alder. Stephen Porges Polyvagale teori kan hjelpe til å forstå mange av de symptomuttrykk som utviklingstraumatiserte barn kan vise til. Polyvagal teori koblet til fagpersonens tilstedeværelse kan gi noen tanker om hva som er viktig i samvær med barn i klasserommet. Klasserommet skal være et trygt sted for læring og sosialisering. Fagpersonens tilstedeværelse er en viktig determinant for hvordan barn opplever det å være på skolen. I en fungerende fagperson-barn relasjon vil det være en aktivering av trygghet som en forutsetning til sosial engasjement og affektregulering av nervesystemet. Gjennom denne reguleringen fremmes helse og optimale vilkår for læring, vekst, og utvikling. I denne artikkelen vil jeg først si noe om den polyvagale teorien; hva handler den om og hvorfor er den viktig i en skolesetting. Så vil jeg gå videre å nevne noe om viktigheten av kontekst, med tanke på fagpersonens tilstedeværelse samt trygghet som forutsetninger for godt læringsmiljø of sosial engasjement. Til slutt vil jeg komme med noen avsluttende tanker.


Nøkkelord

Tilstedeværelse: Trygg: Relasjon: Polyvagal: Neurosepsjon.


Den polyvagale teorien

Den polyvagale teorien er et viktig bidrag til hvordan forskjellige prosesser og uttrykk kan forstås hos barn på skolen. Teorien kan hjelpe oss til å se hvordan det autonome nervesystemet innvirker på barnets atferd. Polyvagal Teori kan betraktes som en pedagogisk modell som gjør problemene til traumatiserte barn mer forståelig for fagpersonen (Ogden, Pain, & Fisher, 2006). Før i tiden hersket det en tanke om at det autonome nervesystemet besto av to antagonistiske deler, den sympatiske og den parasympatiske og at de fungerte innenfor et slags balanseforhold (Porges, 2011). Det sympatiske nervesystemet er hjernens mobiliseringssystem, den hjelper et menneske til å handle, og forsvarer kroppen mot farer gjennom fight eller flight. Det parasympatiske nervesystemet er nervesystemets sosiale engasjementssystem, et engasjement koblet til opplevelse av trygghet (Porges, 2011). Det parasympatiske nervesystemet hjelper et menneske til å kunne co-regulere sine affekter innenfor kontekster av sosialt engasjement og opplevelse av trygghet. Etter mange års forskning på nervesystemets utviklingshistorie presenterte Stephen Porges den polyvagale teorien (S. W. Porges, 1995). Teorien var revolusjonerende, og den gav en utvidet forståelse av hvordan det autonome nervesystemet påvirkes av sosialt samspill- og engasjement og hvordan neurosepsjon (en bevissthet uten hjelp av kognisjon og bevissthet) regulerer grunnleggende overlevelses reaksjoner i møte med farer og trusler i omgivelsene. Den polyvagale teorien viser til vagus nervens (se figur 1) funksjon og den sentrale regulerende rolle den spiller i forbindelsen mellom hjernen og visera (innvollene, hjerte, nyrene, mave) ved hjelp av ulike typer fibre som kontrolleres av hver sin kjerne i hjernestammen, og som utgjør to ulike parasympatiske systemer. Stephen Porges (2011) snakker om den dorsal vagal pathway som har røtter til urgamle overlevelsesstrategier som kan sammenlignes med hvordan reptiler responderer på akutt trussel og fare. Den dorsale grenen er en ikke myelinet nervefibre og kalles av den grunn også for den vegetative vagus.

Evolusjonært oppsto den ventrale vagusgrenen med pattedyr og utviklet seg i takt med pattedyrenes behov for mer sofistikerte sosiale ferdigheter. Den ventrale vagusnerven består av myeliniserte nervefibre og mange kaller denne nerven for den Sosiale Vagus eller Vagusbremsen (Vagal break). Disse benevnelser henger sammen med systemets primære funksjon som regulator av primitive aktiveringstilstander gjennom sosial interaksjon (S. W. Porges, 2009). Det autonome nervesystemet består med andre ord av tre forskjellige systemer, nemlig den sympatiske og de to øvrige parasympatiske, som ifølge den polyvagale teorien aktiveres i en bestemt rekkefølge for å beskytte et menneske når den opplever fare eller trussel.


Co-Regulering

Mennesker blir født som sosiale skapninger, og det ligger i menneskets natur å interagere med andre sosiale skapninger og danne sosiale relasjoner og engasjement (Cacioppo & Patrick, 2008; Nowland, Necka, & Cacioppo, 2018). En baby snur seg instinktivt til sin mor, den har et umettelig behov for å være tuned-inn i relasjonen med henne og andre sosiale skapninger. Den polyvagale teorien beskriver autonom trygghet som «selve fundamentet» for adekvat tilknytning (Simon & Porges, 2012). Gjennom co-regulering blir fundamentet for trygghet skapt og tilrettelegger dermed for sunn og adekvat tilknytning. Co-regulering skaper et fysiologisk platform for trygghet som støtter de psykologiske behov for trygghet og sosial engasjement. Co-regulering kan med det betraktes som selve hjerte til gode og sunne relasjoner. Mye kan oppleves truende og overveldende og fagpersonens oppgave blir i slike tilfeller å regulere barnets tilstand og affekter (Cozolino, 2010; Nordanger et al., 2014). Fagpersonens reguleringsstøtte innebærer at han er inntonet mot barnets somatiske og affektive tilstand, og søker etter muligheter for co-regulering for å gjenopprette opplevelse av trygghet og velvære (Tronick, 1982). Fagpersonens oppgave er blant annet å bidra til at barnet holder seg innenfor sitt toleransevindu (A. N. Schore, 2000, 2002).

Det sosiale engasjement systemet

Stephen Porges (2001) kaller den sosiale vagusnerven for det sosiale engasjement systemet. Det sosiale engasjementssystem inngår i et nevrologisk nettverk som regulerer mye mer enn bare pust og hjerterate. Den ventral vagal nerven fyrer sammen med andre nerver og regulerer muskulatur i ansiktet, øyelokkbevegeleser, mellomøremuskulatur, og strupehodet. Ved stress reagerer de to vagus systemene hierarkisk ved å søke etter co-regulering innenfor et trygt sosial engasjement system. Om ikke dette forsvarssystemet fungerer tilstrekkelig vil «vagusbremsen» oppheves, og føre til at det sympatiske nervesystemet overtar regulering gjennom fight eller flight. Dersom forsvar via det sympatiske nervesystemet ikke strekker til vil den tredje forsvarssystemet aktiveres – den dorsal vagal pathway- den vegetative vagus som vil sette en i en tilstand av kollaps og/eller shutdown – en opplevelse av å være paralysert, en tilstand hvor man ikke lengre vet hva som virkelig skjer; hjerteraten senkes ytterligere, pusten blir overfladisk, og bevisstheten kobler seg mer og mer ut.


Vagusbremsen

Vagusbremsen er menneskets biologiske pacemaker. Hvilepulsens aktivitet blir synlig ved at den sosiale vagusnerven demper den sympatiske nervesystemets innflytelse på sinusknuten og dermed bremser ned hjertefrekvensen (S. W. Porges, Doussard-Roosevelt, Stifter, McClenny, & Riniolo, 1999). Stridsberedskapen slås av, og mennesket faller til ro og blir mer tilgjengelig for sosial kontakt- og engasjement. Det parasympatiske nervesystemet kan øke hjertefrekvensen fra hvilemodus og opp til sinusnivå ved at den letter på vagusbremsen. Porges mener at et menneske på denne måten kan oppnå et slags aktiveringsnivå uten å måtte engasjere det langt mer energikrevende sympatiske nervesystemet. Dette fremmer da en mer avbalansert aktivering og sosial interaksjon enn det er tilfelle med de sympatiske fight, flight, eller frysresponsene.


Det autonome stressresponshierarkiet

Den polyvagale teorien viser til den todelte vagusnerven og at det autonome nervesystemet består av tre ulike grener: den sympatiske og de to parasympatiske. Disse tre nervesystemer er hierarkisk ordnet i den forstand at det er en bestemt rekkefølge som aktiveres i utrygge situasjoner. Fra et fylogenetisk perspektiv vil det yngste nervesystem har forrang. Dette betyr at det sist utviklede nervesystem, den sosiale Vagus som evolusjonært først kom med pattedyrene, er det som mobiliseres først. Individet forblir sosialt engasjert og vil være i stand til å regulere eventuelle opplevelser av trusler eller farer eller be om bistand fra andre.

Når faresituasjoner fremstår som mer komplisert, truende, og akutt, eller hvor sosialt engasjement ikke har den virkning man er i behov av, dempes vagusbremsen slik at det sympatiske nervesystemet kan overta kommando og mobilisere til handling. Cannon (Cannon, 1929) skriver at hos mennesker som har opplevd sterke traumatiske hendelser er den sympatiske fight, flight eller frysreaksjonen i høy grad involvert i individets reguleringsforsøk.

Når barn over tid blir utsatt for alvorlige stressbelastninger, samtidig som at reguleringsstøtte uteblir, for eksempel ved overgrep, vold, eller omsorgssvikt, kan dette føre til en hyperfølsomhet i de subkortikale hjernestrukturer involvert i igangsettelsen av stressreaksjoner, som amygdala og HPA-aksen (hypothalamus-hypofyse-binyre-aksen) (Teicher, Samson, Anderson, & Ohashi, 2016), som en underutvikling i områdene som skal regulere slike responser (McFarlane, 2010). Hos barn med traumehistorier rapporteres det regelmessig om sterke hyperaktiveringsreaksjoner, som uro, aggresjon, men også om hypoaktiveringsreaksjoner, som nummenhet, tomhetsfølelse, og avstengthet i forhold til omverden (Cloitre, 2009; Ogden et al., 2006).


Den velgjørende konteksten

Effektiv pedagogikk betinger at barnet opplever skolekonteksten som trygg. Barnet må føle seg ivaretatt og tatt på alvor av fagpersonen. Disse kvalitetene har en regulerende effekt på barnets nervesystemet. Den viktigste oppgave for en fagperson i møtet med barnet er å kunne promotere trygghet med et fokus på hvordan han er sammen med (…), hva gjør de sammen (…) når de møtes og er sammen. Stephen Porges (2011) peker til trygghet som en nøkkelfaktor i profesjonell arbeid.

Sari Geller skriver om viktige determinanter i vellykket terapi, og jeg mener at disse determinanter kan overføres til for eksempel

en skolesetting der barn har identiske behov som vokse med tanke på trygghet. Geller viser at hvordan det profesjonelle nærværet oppleves av barnet er en viktig determinant i promotering av positive prososiale relasjoner (S. M. Geller, Greenberg, & Watson, 2010). Ved hjelp av den polyvagale forståelse viser Stephen Porges hvordan trygg tilstedeværelse fremmer gode forutsetninger for co-regulerende relasjoner (Stephen W. Porges, 2011). Når en fagperson er inntunet med barnet på en reseptiv, respektfull, og trygg måte, vil dette sende neurofysiologiske signaler til resten av nervesystemet og utløse opplevelse av trygghet.

Det er når barnet føler seg møtt på en trygg måte av fagpersonen, at hans nervesystem vil kunne oppleve homeostase, hans neurologi vil gi signaler om at det er trygt å være sammen med (…) og kan dermed fasiliterer sosialt engasjement som et grunnlag for co-regulering og endring. Når barnet derimot sitter på tidligere erfaringer om at fagpersonen ikke er intonert eller at effektene av traumer oppleves å spille seg ut på en utrygg måte i relasjon med fagpersonen, vil det ikke hjelpe dersom konteksten tilsynelatende kan ha trygge trekk: barnets nervesystem vil ikke kunne oppfatte denne eventuelle tryggheten og vil sannsynlig søke seg til fight eller flight, nervesystemets sympatiske mobiliseringssystem som aktiveres når barnet opplever fravær av trygghet, perseptuell eller neuroseptisk. Persepsjon styres av bevissthet og kognisjon. Neurosepsjon derimot er en bevissthet uten hjelp av kognisjon og mental bevissthet (Porges, 2011). Neurosepsjon gir signaler om det traumatisk internaliserte (…?); kroppen forteller fortellinger om det hodet ikke lengre kan ta vare på, dette skjer automatisk uten hjelp av kognisjon eller bevissthet – det skjer av seg selv – The Body Keeps the Score (van der Kolk, 2014).

Når barnet i møtet med fagpersonen ikke opplever samværet som trygg vil hans nervesystem blir aktivert og kunne føre til et beredskap i den sympatiske delen av hjernen. Dette kan enten føre til forhøyd aktivitet med tanke på hvordan man kan fighte eller flight og i verste fall, paralyse og shutdown. Når barnet opplever shutdown er det den dorsal vagal pathway som er aktiv, den fremmer en tilstand av fullstendig ned- og avstenging, nevrologiens freeze funksjon.


Prosodi

Fagpersonens prosodi (Porges, 2011) spiller her en viktig rolle med tanke på opplevelse av trygghet i de tilfeller hvor barnet opplever seg fullstendig fast frosset i sitt nervesystem. Prosodi er læren om språklydenes kvantitet, styrke, hørbarhet og tonehøyde. Dersom fagpersonen evner å møte barnet på en rolig og trygg måte, vil det kunne aktivere det prososiale engasjement systemet og innbyr til sosial konneksjon- og engasjement ved hjelp av den ventrale (parasympatiske) delen av nervesystemet, og over tid bidrar til at barnet vil kunne føle seg trygg og regulert i relasjonen med fagpersonen. Fagpersonens nærvær kan med andre ord være med på å åpne opp for prosesser som fremmer åpenhet og engasjement og dermed promoterer forutsetninger til gode læringsprosesser.


Relasjonell tilstedeværelse

Når fagpersonen er til stede og engasjert med barnet kan dette aktivere en opplevelse av tilstedeværelse og trygghet. Slike opplevelser kan styrke den dyadisk relasjonen og fasilitere god læring. Relasjonell tilstedeværelse kan hjelpe barnet i å oppleve en sterkere grad av tilknytning til fagpersonen og selve læringsprosessen (Shari M. Geller & Siegel, 2017). Når barnet og fagpersonen blir mer tilstede og involvert med hverandre, åpner dette opp for et «I-Thou» (Buber & Smith, 1950) perspektiv, noe som er større enn det individuelle (Horwitz & Buber, 1978). Når fagpersonen er sensitiv og har tilgang til barnets intersubjektive verden, vil dette gi en opplevelse av å være sammen om (…?) En slik opplevelse styrker den pedagogiske relasjonen og fremmer relasjonell synkronitet, noe som blir en del av barnets og fagpersonens intersubjektive bevissthet (Johnsen et al., 2004; Stern, 2004). Disse intersubjektive bevisstheter er i berøring med og overlapper hverandre, og bidrar til at når den ene erfarer noe, så aktiverer det noe hos den andre (Bateson, 1972; Shari M. Geller & Siegel, 2017).

Trygg tilstedeværelse er en form for å være sammen med barnet. En samværsform som for eksempel er med på å åpne-opp det låste og injiserer det pedagogiske systemet med kraft. En kraft som er med på å åpne opp barnets nervesystem noe som kan fasilitere prososialt engasjement med utgangspunkt i trygghet. For at barnet skal oppleve det trygt nok til å involvere seg i læringsprosesser betinger det at fagpersonen hengir seg til den pedagogiske prosessen på en for barnet trygg og forutsigbar måte. En måte som gir signaler om varme, trygghet, oppriktighet, og engasjement. Gjennom en slik human tilstedeværelse kan barnet, mer og mer, bli kjent med sitt eget nervesystem fra et tryggere ståsted.

Pedagogisk praksis bør fasilitere samværsformer som kan oppleves av barnet som trygg og dermed føre til innbydende prosesser av ufarlig prososial engasjement og co-regulering (Porges, 2011). Co-regulering fremmes i det sosiale samspill der hvor trygghet blir en forutsetning for angst- og urodemping. Trygghet er dermed alltid relasjonelt betinget. Utvikling innenfor sosial engasjement betinger først og fremst en trygghet som dermed styrer kvaliteten av den pedagogiske prosessen. Fagpersonens tilstedeværelse fremmer med andre ord en indre opplevelse av trygghet, og den er alltid koblet til det relasjonelle samspill og engasjement. Pedagogisk praksis bør fasilitere samværsformer som kan oppleves av barnet som trygg og dermed føre til innbydende prosesser av ufarlig prososial engasjement og co-regulering (Porges, 2011). Åpenhet og transparens i den pedagogiske prosessen kan ha en regulerende effekt på fagperson-elev- relasjonen. Fagpersonens tilstedeværelse er i seg selv en form for regulering ved at barnets intersubjektivitet valideres og gyldig gjøres. En bevisst tilstedeværelse kan bidra til at fagpersonen evner å «bøye med» barnet på måter som gir opplevelse av ivaretagelse og oppriktig omsorg. Jeg skriver bevisst og mener med det en tilstedeværelse med full bevissthet på barnet, ikke mobiltelefon, nettbredd eller lignende.

Med tanken på tilstedeværelse kan det være nyttig å tenke på fellesfaktorer og som kan danne gode velgjørende effekter. En opptatthet av hvordan de ulike egenskaper legger til rette for et handlingsgrunnlag og engasjement. Et engasjement som åpner opp for en diskusjon om hvordan fagpersonen kan være sammen med barnet på skolen og i klassen på en god og trygg måte. Fagpersonens personlige egenskaper er hans relasjonelle kompetanse. Nærvær i den pedagogiske konteksten bør være preget og gjennomsyret av, emosjonell inntonert, empati, oppmerksomhet, anerkjennelse, og emosjonell og psykologisk støtte.

Opplevelse av trygghet består av en kobling mellom interaksjon og empati (Wampold, 2010; 2015; 2015). Wampold snakker om en empati som fester seg til individets personlighet og symptombilde. Han spør seg selv, «hvorvidt empati er noe fagpersonen tilbyr eller noe individet bringer til fagpersonen?» Dette handler om et både-og, tenker jeg. Det som dog er viktig å huske på, er at uansett pedagogisk form, så har empati en positiv dempende effekt på barnets nervesystem og står dermed sentralt i tilblivelse av prososial engasjement og promotering av trygghet. Det at fagpersonen evner å «bøye sammen med» ... barnet er en viktig forutsetning for å kunne fange opp hva som foregår i «nuet» i fagperson-barn- relasjonen. Tilstedeværelse handler i høy grad om evne til å være intonert fra øyeblikk-til-øyeblikk (Shotter, 2015). Å være intonert i øyeblikket fyller noe viktige krav:


· For det første vil barnet føle seg mer ivaretatt, sett, hørt, og tatt på alvor, noe som vil ha en dempende effekt på nervesystemet og kunne promotere regulering, et prososialt engasjement rotet i en opplevelsen av trygghet. Den dyadiske kommunikasjonen mellom nervesystemene vil fremme utvikling og vekst.

· For det andre kan tilstedeværelse sette fagpersonen i stand til å kjenne på hva barnet bærer på, noe som kan fasilitere mer adekvate responser i forhold til hvordan barnet kan hjelpes. Kvaliteten av tilstedeværelse er relasjonell kondisjonert og betinget. Når barnet opplever at fagpersonen er med han, resonerer med han, så vil det kunne hjelpe barnet til å bli mer til stede på en for han trygg måte. Barnet vil kunne profitere på at han opplever fagpersonen som en trygg og forutsigbar person som vandrer med han. Denne gjensidigheten i prosessen speiler nervesystemets evne til å bære barnet i kontekster av tilstedeværelse uten at kroppens mobiliserings- eller immobiliseringssystem aktiveres.


Tilstedeværelse berører både fagpersonens og barnets nervesystem på en slik måte at det initierer oscillerende bevegelser -frem og tilbake- og som kan bidra til utvidelse av «å tåle mer» (van der Kolk et al., 2005). Daniel Stern (Stern, 2004) snakker om, at et slikt samvær støtter en intersubjektiv bevissthet om å dele med hverandre fra et felles emosjonelt landskap og at det bidrar til økt opplevelse av trygghet og endring. Tilstedeværelse kan gi et grunnlag for vekst for både fagperson, barn, og relasjonen dem imellom. Tilstedeværelse hviler i høy grad på fagpersonens evne til å ivareta seg selv. Barnet vil føle seg hørt, sett, forstått, og trygg når han nevrologisk erfarer en trygghet i tilstedeværelse med fagpersonen (S. W. Porges et al., 2014).


Trygghet – en relasjonell kommunikasjonsform

Den polyvagale teorien tar utgangspunkt i evolusjonsteorien. Den setter fokus på individets kompliserte nervesystem og at den ikke bare består av to antagonistiske hjernedeler. Stephen Porges introduserer oss for en tredje nerve som går forbi individets fight, flight og immobiliseringssystem, nemlig, den parasympatiske sosiale engasjement system (Porges, 1995; 2011). Fight eller flight funksjonen til det autonome nervesystem er avhengig av sympatisk aktivering. Trygghet ligger i et håp om at på tross av tidligere traumatiske erfaringer så er det de nye erfaringer som kan være med på å omskape nervesystemet. Den kan regulere individets nevrologi slik at han kan vende tilbake i sitt toleransevindu (Siegel, 2012). Akkurat som en baby strekker barnets nervesystem seg ut etter sosial engasjement, kontakt, co-regulering, og beskyttelse. Polyvagal teori gir fagpersonen en neurofysiologisk forståelsesramme som kan hjelpe han til å forstå hvorfor barnet handler slik den gjør. Fagpersonen kan ved hjelp av den polyvagale lens forstå, at barnets handlinger ikke bestandig er gjennomtenkt, men kan være automatisk og adaptiv, iverksatt av det autonome nervesystemet utenfor barnets kognisjon og bevissthet -neurosepsjon. Det er med andre ord ikke gitt at det tas kognitive valg med tanke på atferd. Det kan vel så godt handle om mer autonome prosesser og bevegelser som tjener til beskyttelse. Enhver respons er en handling som tjener til overlevelse. Fagfolk som regelmessig jobber med barn som har opplevd traumatiske hendelser kan falle i grøften til å anta, at effektiv samvær med barnet henger sammen med å kunne forstå (…?) Persepsjon blir mer viktig enn neuroseptisk realitet. Det er den personlige persepsjonen, ikke de aktuelle fakta ved en traumatisk opplevelse, som skaper posttraumatiske implikasjoner/konsekvenser. Før at hjernen kan danne seg en mening med en hendelse, har det autonome nervesystemet allerede kartlagt omverden og initiert en adaptiv overlevelsesrespons. Neurosepsjon kommer foran persepsjon. Fra et Polyvagal ståsted, bør fagpersonen være observant på hva som har hendt, men ikke nødvendigvis for å forstå detaljer av hendelsen, men mer for å lære hvordan det autonome responssystemet fungerer. Barnets nåværende tilstand kan tilbakeføres og forstås som noe som ligger nedfelt i hans autonome responshistorikk.

Hensikten med tilstedeværende samvær blir å engasjere ressursene i den ventrale vagusnerven i et forsøk på å finne den nødvendige støtte til prososial atferd ved hjelp av det sosiale engasjement systemet (S. W. Porges, 2009). Det er gjennom sosial interaksjon- og engasjement at barnet kan oppleve muligheter for trygghet. I skolen bør det derfor skapes forhold som støtter fysiologiens behov for å føle seg trygg. Opplevelse av trygghet er dermed knyttet til det sosiale engasjement systemet. Dersom barnet ikke er trygg med fagpersonen vil han kronisk befinne seg i en posisjon hvor han skanner omgivelsene for fare og kontinuerlig være i forsvar (Porges, 2011). Det er når barnet befinner seg i kontakt med den ventrale vagus og opplever en neuroseptisk trygghet, at muligheter for endring kan bli til. Barnet kan kun ha overskudd til å være opptatt med endring når han opplever fagpersonen som trygt tilkoblet den vagal ventrale pathway. Dersom barnet føler seg fanget og ikke kan flykte fra subjektivt opplevd overhengende fare blir han trukket ned til den dorsal vagal pathway – shutdown, handlingslammelse, og sosial desengasjert. Å være tilknyttet sosialt er et biologisk imperativ og fagpersonens atferd og prosodi bør direkte være med på å sende signaler av trygghet, en innbydelse til prososial kontakt- og engasjement.


Avsluttende tanker

Stephen Porges Polyvagal Teori kan hjelpe fagfolk til å forstå barnets følelses- og atferds uttrykk. Det kan hjelpe fagpersonen i å få en utvidet forståelse for hvordan han kan utvise omsorg og trygghet i samhandling med barnet (Cozolino, 2006). Den Polyvagale Teorien kan også betraktes som høyt heuristisk, dvs., en fremgangsmåte eller strategi som fagpersonen kan ta i bruk for å øke mulighetene til å løse en oppgave. Porge’s Polyvagale Teori har sitt utgangspunkt i utviklingslære og gir oss tre «forsvarssystemer» som skal beskytte individet mot trusler og potensiell livsfare: det sosiale engasjement systemet: mobiliseringssystemet: immobiliseringssystemet (Porges & Furman, 2011). Den Polyvagale Teorien kan i lys av Daniel Stern’s toleransevindu hjelpe oss til å forstå hvordan vagusbremsen i samspill med det sosiale engasjement system regulerer barnet slik at han holder seg innenfor sitt toleransevindu (Nordanger & Braarud, 2011; 2017). Den Polyvagale Teorien er opptatt av koblingen mellom hjernestammen og resten av kroppen. Den viser til den dyadiske forbindelse som påvirker hjernen ved at den gir informasjon om hva som foregår i visera og andre organer, og om hvordan kroppens fysiologi har innvirkning på hvordan hjernen fungerer (Porges, 2009). Ved hjelp av speilnevroner befinner vi oss kontinuerlig i resiproke fornyelsesprosesser av våre hjerner, og hvordan vi kontinuerlig søker etter tilknytning, trygghet, og sosial engasjement med hverandre (Shore, 2005). Den Polyvagale Teorien beskriver hvordan mennesker på en trygg og støttende måte knytter seg til hverandre, og former hverandre. Menneskets nevrologiske system foretrekker å være i den ventral vagal parasympatiske system, det sosiale engasjement system, de viktigste forutsetninger for å kunne koble seg til hverandre. Disse pathways er aktiv inntil det oppstår et behov for adaptiv handling mot sympatisk aktivering eller den dorsal vagal sympatiske kollaps respons i forhold til opplevelse av trussel eller fare som enten erfares innvendig, utvendig, eller begge deler.

Det er preferanse for sosial engasjement, som gjør at barnet kan søke seg til å «lene» mot fagpersonen, den søker etter varme og trygge relasjoner. Når trygghet oppleves som reell vil systemet bidra til frem fostring av tilknytning, og sosial engasjement. Vi speiler kontinuerlig tilstanden av hverandres autonome nervesystem gjennom prosodi i vår stemme. Denne kommunikasjonsformen blir gjensidig omfavnet av dem som vi er i sosial samspill med, og aktualiserer dermed opplevelse av trygghet.

Å være i en ventral tilstand er ikke noe man kan tvinge frem. Et hvert forsøk på å tvinge frem en ventral opplevelse vil også medføre sympatisk aktivering – vår kropp bærer på en visdom, neurosepsjon - kroppens iboende visdom som kognisjon og bevissthet ikke har tilgang til. Stephen Porges kom med begrepet Neurosepsjon, som et uttrykk for systemets kraftfulle prosesser som er i bevegelse når den skanner omgivelsene for trygghet og farer. Dette til motsetning for persepsjon, som handler om bevisste erfaringer som skapes ved hjelp av kognisjon og mental bevissthet.

Neurosepsjon bidrar til at systemet regulerer seg og setter et barn i stand til å møte farer og trusler på en adaptiv måte. Neurosepsjon hjelper et barn til å bevege seg ut-og-inn av tilknytning og sosial engasjement og speiler dermed ikke barnets moralske karakter – det handler om automatisk adaptering av indre tilstander og ytre forhold av trygghet, og som melder seg fra øyeblikk-til-øyeblikk. Det som forvansker effektiv adaptering, er antagelse om at et barn frakobler seg bevisst det sosiale engasjement systemet. En bevissthet om at det ikke handler om bevisste valg, men mer om neuroseptiske prosesser, kan medvirke til gjenopprettelse av naturlig tilstedeværelse. Alt det fagpersonen kan tilby og som er med på å løfte skam besitter et potensial til å åpne dører til sosial konneksjon, engasjement, og legedom. De fysiologiske endringer som henger sammen med oppløsningen av skam, for eksempel øyekontakt, dypere pust, åpning av brystkasse og skuldre- er alle tegn på at den ventrale pathway er aktivert og åpner for co-regulering.

Essensen til trauma har sammenheng med opplevelse av å være alene når man har det som verst, det handler ikke om hendelsen i seg selv (Badenoch, 2017). Å bli beveget ut av det ventrale og inn i det som representerer farer vil kunne føre til at et barn føler seg frakoblet det sosiale engasjement og isolert. Når barn blir møtt med forståelse uten subjektiv opplevelse av å bli dømt, at skam og deregulering kan ta en annen vending som mer gir en opplevelse av økt trygghet, aksept, og sosial konneksjon, fellesskap, og som dermed aktiviserer barnets prososiale engasjement system. På denne måten kan barn erfare lindring av opplevelse av ensomhet. Det er dette som er god pedagogisk arbeid, nemlig at trygghet «er» pedagogikken!



Referanser

Badenoch, B. (2018). The heart of trauma : healing the embodied brain in the context of relationships. New York: W.W. Norton & Company.

Bateson. (1972). Steps to an ecology of mind : collected essays in anthropology, psychiatry, evolution and epistemology. San Francisco, Calif: Chandler.

Buber, M., & Smith, R. G. (1950). I and thou. Edinburgh: T. & T. Clark.

Cacioppo, J. T., & Patrick, W. (2008). Loneliness : human nature and the need for social connection (1st ed.). New York: W.W. Norton.

Cannon, W. B. (1929). Bodily changes in pain, hunger, fear and rage; an account of recent researches into the function of emotional excitement (2d ed.). New York, London,: D. Appleton and Company.

Cloitre, M. (2009). Effective psychotherapies for posttraumatic stress disorder: a review and critique. CNS Spectr, 14(1 Suppl 1), 32-43. Retrieved from https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19169192

Cozolino, L. J. (2006). The neuroscience of human relationships : attachment and the developing social brain (Second edition. ed.).

Cozolino, L. J. (2010). The neuroscience of psychotherapy : healing the social brain (2nd ed.). New York: W.W. Norton & Co.

Geller, S. M., Greenberg, L. S., & Watson, J. C. (2010). Therapist and client perceptions of therapeutic presence: the development of a measure. Psychother Res, 20(5), 599-610. doi:10.1080/10503307.2010.495957

Geller, S. M., & Siegel, D. J. (2017). A practical guide to cultivating therapeutic presence.

Horwitz, R., & Buber, M. (1978). Buber's way to I and thou : an historical analysis and the first publication of Martin Buber's lectures Religion als Gegenwart. Heidelberg: Schneider.

Johnsen, A., Sundet, R., Torsteinsson, V. W., Stern, D., Enderud, S., & ProQuest (Firm). (2004). Self in relationships : perspectives on family therapy from developmental psychology. London ; New York: Karnac.

McFarlane, A. C. (2010). The long-term costs of traumatic stress: intertwined physical and psychological consequences. World Psychiatry, 9(1), 3-10. doi:10.1002/j.2051-5545.2010.tb00254.x

Nordanger, D. O., Breivik, K., Haugland, B. S., Lehmann, S., Maehle, M., Braarud, H. C., & Hysing, M. (2014). Prior adversities predict posttraumatic stress reactions in adolescents following the Oslo Terror events 2011. Eur J Psychotraumatol, 5. doi:10.3402/ejpt.v5.23159

Nordanger, D. et al. (2011) Developmental trauma disorder: En løsning på barnetraumatologifeltets problem?. Tidskrift for norsk Psykologforening, Vol 48, side 1086 – 1090

Nowland, R., Necka, E. A., & Cacioppo, J. T. (2018). Loneliness and Social Internet Use: Pathways to Reconnection in a Digital World? Perspect Psychol Sci, 13(1), 70-87. doi:10.1177/1745691617713052

Ogden, P., Pain, C., & Fisher, J. (2006). A sensorimotor approach to the treatment of trauma and dissociation. Psychiatr Clin North Am, 29(1), 263-279, xi-xii. doi:10.1016/j.psc.2005.10.012

Porges, S. W. (1995). Orienting in a defensive world: mammalian modifications of our evolutionary heritage. A Polyvagal Theory. Psychophysiology, 32(4), 301-318. doi:10.1111/j.1469-8986.1995.tb01213.x

Porges, S. W. (2001). The polyvagal theory: phylogenetic substrates of a social nervous system. Int J Psychophysiol, 42(2), 123-146. doi:10.1016/s0167-8760(01)00162-3

Porges, S. W. (2009). The polyvagal theory: new insights into adaptive reactions of the autonomic nervous system. Cleve Clin J Med, 76 Suppl 2, S86-90. doi:10.3949/ccjm.76.s2.17

Porges, S. W. (2011). The polyvagal theory : neurophysiological foundations of emotions, attachment, communication, and self-regulation (1st ed.). New York: W.W. Norton.

Porges, S. W., Bazhenova, O. V., Bal, E., Carlson, N., Sorokin, Y., Heilman, K. J., . . . Lewis, G. F. (2014). Reducing auditory hypersensitivities in autistic spectrum disorder: preliminary findings evaluating the listening project protocol. Front Pediatr, 2, 80. doi:10.3389/fped.2014.00080

Porges, S. W., Doussard-Roosevelt, J. A., Stifter, C. A., McClenny, B. D., & Riniolo, T. C. (1999). Sleep state and vagal regulation of heart period patterns in the human newborn: an extension of the polyvagal theory. Psychophysiology, 36(1), 14-21. doi:10.1017/s004857729997035x

Porges, S. W., & Furman, S. A. (2011). The Early Development of the Autonomic Nervous System Provides a Neural Platform for Social Behavior: A Polyvagal Perspective. Infant Child Dev, 20(1), 106-118. doi:10.1002/icd.688

Schore, A. N. (2000). Attachment and the regulation of the right brain. Attach Hum Dev, 2(1), 23-47. doi:10.1080/146167300361309

Schore, A. N. (2002). Dysregulation of the right brain: a fundamental mechanism of traumatic attachment and the psychopathogenesis of posttraumatic stress disorder. Aust N Z J Psychiatry, 36(1), 9-30. doi:10.1046/j.1440-1614.2002.00996.x

Schore, A. N. (2005). Back to basics: attachment, affect regulation, and the developing right brain: linking developmental neuroscience to pediatrics. Pediatr Rev, 26(6), 204-217. doi:10.1542/pir.26-6-204

Shotter, J. (2015). Bevægelige verdener : prospektive begreber til situerede sociale undersøgelser (1. udgave. ed.): Mindspace : sælges på internettet.

Siegel, D. J. (2012). The developing mind : how relationships and the brain interact to shape who we are (2. ed.). New York: Guilford Press.

Simon, R., & Porges, S. W. (2012). Understanding polyvagal theory : emotion, attachment and self-regulation [two-dimensional moving image]Counseling and therapy in video, volume 3 (pp. 60 min.).

Stern, D. (2004). Det nuværende øjeblik i psykoterapi og hverdagsliv. Kbh.: Danmarks Blindebibliotek.

Teicher, M. H., Samson, J. A., Anderson, C. M., & Ohashi, K. (2016). The effects of childhood maltreatment on brain structure, function and connectivity. Nat Rev Neurosci, 17(10), 652-666. doi:10.1038/nrn.2016.111

Tronick, E. (1982). Social interchange in infancy : affect, cognition, and communication. Baltimore: University Park Press.

Van der Kolk, B. A. (2014). The body keeps the score : brain, mind, and body in the healing of trauma. New York: Viking.

van der Kolk, B. A., Roth, S., Pelcovitz, D., Sunday, S., & Spinazzola, J. (2005). Disorders of extreme stress: The empirical foundation of a complex adaptation to trauma. J Trauma Stress, 18(5), 389-399. doi:10.1002/jts.20047

Wampold, B. E. (2010). The basics of psychotherapy : an introduction to theory and practice (1. ed.). Washington, DC: American Psychological Association.

Wampold, B. E. (2015). The great psychotherapy debate : models, methods and findings. Kbh.: Nota.

Wampold, B. E., & Imel, Z. E. (2015). The great psychotherapy debate : the evidence for what makes psychotherapy work (2. ed.). London ; New York: Routledge.

Wampold, B. E., Imel, Z. E., Laska, K. M., Benish, S., Miller, S. D., Fluckiger, C., . . . Budge, S. (2010). Determining what works in the treatment of PTSD. Clin Psychol Rev, 30(8), 923-933. doi:10.1016/j.cpr.2010.06.005








118 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle