top of page

Polyvagal teori og "interosepsjon:" En nevrovitenskapelig forståelse av tilknytningstraumer

Oppdatert: 29. des. 2022


Luuk L. Westerhof, MSc




Figur 1. Det sympatiske og parasympatiske nervesystem.


Nevrosepsjon og interosepsjon[1]

En måte å begynne å helbrede utviklingstraumer på er å lære om det grunnleggeren av Polyvagal Theory Stephen Porges kalte for "nevrosepsjon." Han bruker begrepet nevrosepsjon for å beskrive hvordan nevrale forbindelser som skiller mellom situasjoner eller personer er trygge, farlige eller livstruende. Han skriver: «På grunn av vår arv som art, finner nevrosepsjon sted i den primitive delen av hjernen, uten hjelp av kognisjon og bevissthet. Oppdagelsen av en person eller situasjon som trygg eller farlig utløser en nevrobiologisk bestemt prososial eller defensiv atferd. Selv om du ikke er deg bevisst over potensiell fare på kognitivt nivå, på et nevrofysiologisk nivå har kroppen allerede startet en sekvens av neurologiske prosesser som igangsetter adaptiv forsvarsatferd som «fight, ​​flight eller freeze" (Doussard-Roosevelt, Porges, Scanlon, Alemi, & Scanlon, 1997; Porges, 2011a; Simon & Porges, 2012; Van der Kolk et al., 2014).


Nevrosepsjon er det autonome nervesystems respons på reell eller nevroseptisk detektert trussel eller trygghet – og dette skjer uten hjelp av kognisjon. Med vårt bevisste sinn kan vi persipere å være trygg, men kroppens nevrosepsjon kan allikevel gi signaler om «fare eller trussel». Dette kan henge sammen med at intimitet med andre mennesker er skremmende på grunn av (utviklings)traumer i barndommen. I slike tilfeller kan nervesystemet komme i konflikt med tankene i vårt bevisste sinn (Jones et al., 2014; Ogden, Pain, & Fisher, 2006; Porges, 2011b; Van der Kolk et al., 2014).


For eksempel kan du ha en ny partner - og tankene dine sier: "Dette er flott. Vi ønsker nærhet og intimitet!» Nervesystemet ditt kan allikevel gi signaler om «Trussel elle fare». Dette kan føre til tilbaketrekning fordi du trenger uforholdsmessig mye plass og et behov for å begrense intimitet, selv om en del av deg ønsker dette. Hjerteskjærende nok kan din unngåelse av intimitet få andre til å trekke seg bort fra deg - fordi du trekker deg bort først.


Anatomien til det autonome nervesystemet (ANS)

Nervesystemet som inkluderer hjernen så vel som det perifere nervesystemet, har to hovedgrener: det parasympatiske nervesystemet (Ventral og Dorsal vagal) og det Sympatiske nervesystemet (figur 1&2). Vanligvis forbinder man det sympatiske nervesystemet med "fight eller flight “respons. Dette er nervesystemets respons på hvordan vi reagerer på fare eller trussel. Men fight-og-flight respons er bare to av flere alternative responser når du føler deg truet.


Du kan også "fryse til’’ (freeze-respons) eller late som død (fawning). Fawning kan samlingens et byttedyr jaget på av et rovdyr. Dersom byttedyret mislykkes i å fighte eller flykte vil den dorsale grenen av vagusnerven - den eldste og mest primitive delen av vår nevrologi- bli aktivert og føre til en somatisk (kroppslig) og nevrologisk shutdown. Denne tilstanden kan beskrives som om man er fullstendig nummen: man er så å si død. Når man befinner seg i denne falske dødstilstand kan rovdyret tro at byttedyret faktisk er død og med det miste interesse i byttedyret. Dersom rovdyret allikevel fatter interesse for byttedyret og vil spise den, blir byttedyret nevrologisk «nummen», dødsangsten aktiveres i den dorsal vagal grenen av nervesystemet. Dette er en dissosiativ[2] tilstand som forbereder byttedyrets kropp for å bli spist uten å føle noe nevneverdige smerter.



Figur 2 Nervesystemet Kilde: Figur av Olivia K. Roath og Jacek Kolacz


Afferente og efferente hjerne og kroppsforbindelser dannes av (1) ventrale vagale komplekset (VVC), (2) dorsal vagal kompleks (DVC) og (3) sympatiske nervesystemet (SNS), slik de er beskrevet av den Polyvagale Teorien. I VVC representerer heltrukne linjer en visceromotorisk komponent (myeliniserte vagale baner) og stiplede linjer representerer somatomotoriske komponenter (spesielle viscerale efferente baner som regulerer de tverrstripete musklene i ansiktet og hodet). Både DVC og SNS samhandler med det enteriske nervesystemet. Nøkkel: *Kun afferente veier, ^som foreslått beskrevet av Polyvagal Theory (Porges, 2003, 2007; Porges, 2011b; Porges, Doussard-Roosevelt, & Maiti, 1994).


I tillegg til fight, flight og freeze-responsen kommer Pete Walker med en «F» for fawning i tillegg. Walker er forfatter av boka ‘Complex PTSD’ (Walker & Brion). Walker mener at vi gjennom fawning søker å oppnå trygghet ved å smelte sammen med andres ønsker, behov og krav: «De opptrer som om de ubevisst tror at prisen for inngangen til ethvert forhold representerer et tap av deres egne autentiske behov, rettigheter, preferanser og grenser.» Walker forklarer at barn respondere på en annen måte i farlige eller truende situasjoner enn voksne: «Barnet opparbeider seg en viss grad av trygghet og tilknytning ved å bli foreldrenes hjelpsomme og imøtekommende tjener.» Denne prosessen kalles også for parentifisering. Walker (ibid) skriver, «Her snakker vi som regel om barn med minst én narsissistisk forelder som bruker forakt for å presse barnet til å utføre tjenester, skremme og skamme dem for å hindre utvikling av en sunn selvfølelse.»


Et parentifisert barn utvikler seg ofte til et menneske som ber om unnskyldning for alt, selv om det ikke finnes noe grunn til det eller noe er deres feil. De strever med selvhevdelse og prioriterer andres behov fremfor sine egne. De blir ofte omsorgspersoner for sine egne foreldre – og andre mennesker for øvrig. De har en tendens til å smigre eller klamrer seg fast til sine foreldre, lærere, kolleger, elskere og venner som en måte å føle seg trygg på.

Er det slik at dersom opplevelse av trussel har blitt kronifisert at intet annet fungerer? Hva om det å slåss eller flykte er for farlig og fawning mislykkes? Når et barn i høy grad gjennom hele sin utvikling føler seg truet og utrygg vil hennes nervesystem gå i en "frys"-tilstand som en forsvars respons mot opplevd fare eller trussel. Den umyeliniserte grenen til vagusnerven fyrer faresignaler som fører til en «shut-down» -kollaps- av nervesystemet, noe som kan oppleves som beskyttende.


Det finnes mye visdom i overlevelsesstrategier! Dersom du hiver en frosk i en kjele med kokende vann, vil den prøve å hoppe ut. Derimot, dersom du varmer vannet gradvis, vil frosken ikke vite at den er i fare. Den vil kokes til døde, langsomt! I frossen tilstand kan barnet være i stand til å unngå mye smerte ved å dissosiere, forlate kroppen, forbli immobilisert og usynlig, eller søke seg til åndelige opplevelser som kan oppleves som trøstende. Et barn kan også lett klandre seg selv når den forsøker å beskytte sitt avhengighets -og tilknytningsbehov når den nevroseptisk opplever en eller begge foreldrene som utrygg. Dersom hjemmet er utrygt, er det heller ikke trygt å bo i kroppen. Å henge sammen med engler og åndelige guider blir da lett betraktet som en hensiktsmessig flykt.

Over tid vil den dorsal vagale grenen av vagusnerven blir mer og mer hypersensitiv og gi automatiske varslingssignaler så snart den detekterer trussel eller fare. For eksempel kan et lavt lydsignal være nok til å skape en opplevelse av fare eller trussel, og kan være en emulering av et rovdyr eller snev av feil prosodi[3]. Toleransevinduet til nervesystemet blir hypervåken og raskt triggered. Enhver liten ting kan få nervesystemet til å avfyre ​​signaler om «fare eller trussel». Andre derimot kan ende opp med å gå på ‘tå-og-hev’ gjennom livet.

Et sunt og mindre traumatisert nervesystem vil gi et større grunnlag for at barnet vil føle seg trygg. Denne tryggheten fasiliteres av den aktive myeliniserte ventrale grenen av vagusnerven. Denne tilstand kan vi kalle for "hvile og gjenopprettelse" (rest and digestion) av det parasympatiske nervesystemet. Det kan betraktes som nervesystemets selvhelbredende kraft, når kroppen for eksempel bekjemper kreftceller, bygger immunresponser mot potensielle infeksjoner, reparerer ødelagte proteiner og ellers renser systemet. Det er når vi befinner oss i den ventral vagal delen av nevrologien at nevrologiens sosiale engasjement -og tilknytningssystem kan bli aktivert. Tilknytning kan for eksempel registreres når en kvinne ammer sin baby, eller at vi koser oss med våre kjærester, eller når vi har trygge, åpne og intime samtaler.


Et sunt og mindre traumatisert nervesystem som ikke føler seg truet søker psykoemosjonell -og sosial støtte hos andre. Når et barn utvikler et sunt nervesystem, vokser den opp med et behov for å strekke seg etter trygge personer for regulering. Barnet trenger regulering når den føler seg utrygg eller truet av de trygge primære omsorgspersoner. Reguleringen er nødvendig slik at barnet adekvat kan prosessere potensielle triggere, og at fravær av manglende trygghet blir reparert.


Men hva om trygge andre ikke er tilgjengelig? Hva om foreldrene er borte, går på ‘fylla’ eller er ‘High’ og traumatisert selv? I slike tilfeller kan barnet vokse opp med fare for å misligholde den dorsale vagusnerven som varselsentral når hun føler seg truet. Dette kan føre til tilknytningsskader og intimitetsunngåelse. Også kan psykiske problemer oppstå i kjølvann av et overfølsomt ANS som i for stor grad befinner seg i en dorsal vagal frys tilstand.

Når ANS er overfølsom vil den man kunne oppleve fare eller trussel selv om de ikke er til stede. Fremfor å søke seg til co-regulering[4] for å roe nervesystemet, utvikler barnet tendenser til isolering: mennesker blir for skumle. Intimitet blir en trussel, noe å unngå.


Hva skjer når stress kontinuerlig aktiverer den Dorsal Vagus frystilstand?

Hvordan kan du gjenkjenne en dorsal vagal frystilstand? Vi har alle vært der, bare tenk på de gangene du følte deg offentlig ydmyket, skamfull, forlatt, eller følte at du bare ville grave deg ned. Når man befinner seg i en av de nevnte tilstander kan man føle seg lammet og full av redsel, og verden har blitt et utrygt sted å være. All energi renner ut av deg og du kan knapt bevege deg. Sinnet oppleves som tomt -du dissosierer. En utav kroppen erfaring kan da være en hensiktsmessig flykt som føles som utrygt. Du kan føle at du bare vil forsvinne. Når du føler deg slik er det veldig vanskelig å være prososial og knytte deg til andre. En nevrologi som er låst i den dorsal vagale frystilstand søker seg til alltid til sosial isolasjon (Porges, 2011b).


Effektene av barndoms traumer som manifesterer seg i voksen liv medfører som regel en høy grad av dorsal vagal aktivitet, og kan utløse en rekke medisinske symptomer som leger sjelden forbinder med en dorsal vagal frystilstand. Dette kalles av noen fagfolk for "binyretretthet" eller adrenal fatigue. Dette er en tilstand hvor det sympatiske nervesystemet har gått tom for krefter. En for høy grad av dorsal vagal aktivitet kan føre til utviklingen av tilknytningsskader og andre psykiske problemer fordi sinnet danner vrangforestillinger i et forsøk på å tilpasse seg nervesystemets signaler om trussel eller fare. Innlærte mestringsstrategier kan gi midlertidig opplevelse av homeostase og trygghet, men over tid har disse midlertidige mestringsstrategiene konsekvenser for fysisk og psykisk helse.


Symptomer på midlertidige mestringsstrategier kan manifesterer seg gjennom relasjonsvansker i intime relasjoner. I så fall forårsaker intimitet en dorsal vagal frystilstand i nervesystemet selv om denne intimiteten er knyttet til en trygg person. Mangel på utvikling av et sunt ANS forhindrer en ventral vagal prososial atferd og nærhet. Prososial atferd og nærhet assosieres nevroseptisk med trussel eller fare og aktiverer angst for å engasjere seg sosialt selv om man ønsker det. En for høy grad av nærhet vil kunne føre til kollaps av det traumatiserte nervesystem. Toleransevinduet for det som føles trygt i et intimt forhold er veldig smalt.


Til slutt

Å reparere relasjonsbrudd blir vanskelig når man befinner seg i en dorsal vagal frystilstand. En kronisk dorsal vagal tilstand kan føre til dissosiering. En person som har opplevd usunn, traumatisk og utrygg tilknytning trenger tid til reparasjon. En slik reparasjonsprosess vil alltid kreve tilgang til trygge mennesker som kan co-regulere og fasilitere ventral vagal aktivitet.


Referanser

Doussard-Roosevelt, J. A., Porges, S. W., Scanlon, J. W., Alemi, B., & Scanlon, K. B. (1997). Vagal regulation of heart rate in the prediction of developmental outcome for very low birth weight preterm infants. Child Dev, 68(2), 173-186. Retrieved from https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/9179997


Jones, R. M., Buhr, A. P., Conture, E. G., Tumanova, V., Walden, T. A., & Porges, S. W. (2014). Autonomic nervous system activity of preschool-age children who stutter. J Fluency Disord, 41, 12-31. doi:10.1016/j.jfludis.2014.06.002


Ogden, P., Pain, C., & Fisher, J. (2006). A sensorimotor approach to the treatment of trauma and dissociation. Psychiatr Clin North Am, 29(1), 263-279, xi-xii. doi:10.1016/j.psc.2005.10.012


Porges, S. W. (2003). The Polyvagal Theory: phylogenetic contributions to social behavior. Physiol Behav, 79(3), 503-513. doi:10.1016/s0031-9384(03)00156-2


Porges, S. W. (2007). The polyvagal perspective. Biol Psychol, 74(2), 116-143. doi:10.1016/j.biopsycho.2006.06.009