Polyvagal Teori: Nevrosepsjon - Fundament til Følelser

Luuk L. Westerhof, M. Sc




Nevrosepsjon, et begrep laget av Dr. Stephen Porges, beskriver kroppen som en levende skanner av miljøet etter tegn på trygghet eller fare. Nevrosepsjon er konstant i bevegelse i underbevisstheten vår, og du er sannsynligvis allerede klar over de fysiologiske responsene den forårsaker. De sendes til hjernen din, som deretter får i oppgave å forstå det; med andre ord en historie. Problemet er at vi kanskje forteller oss selv en feil historie.


Forhånds oppfatning

Nevrosepsjon er observerbar hos alle levende arter med et nervesystem. Det går foran utviklingen av cortex. Evolusjonært sett ligger det i vår primitive fortid, grunnen til at responser fra autonome nervesystemer lettere identifiseres hos dyr – mindre forvirret av bevissthet og oppfatninger. Dr. Stephen Porges forklarer at dette er "hvorfor en baby kurrer til en kjent omsorgsperson, men gråter når en fremmed nærmer seg", til tross for umodenhet i ryggmargen og hjernen [1] . Det autonome nervesystemet reagerer gjennom hjernestrukturer utenfor sfæren av kognitiv bevissthet, og gjenkjenner funksjonelt trekk ved sikkerhet eller trussel før vi tenker.

Hvor kommer signalene fra

Sansene våre søker kontinuerlig etter signaler om trygghet og fare hvert mikrosekund. Basert på signalene vil nevrobiologiske mekanismer utløses spontant: enten aktivering av en parasympatisk (beroligende) eller sympatisk (opphissende) respons. Deb Dana identifiserer de tre stedene vi mottar signaler fra [2] .

  1. Utenfor

Det mest åpenbare er kanskje signaler fra ytre miljø. Synet av ild kan utløse det sympatiske systemet; mens lyden av beroligende musikk kan aktivere en sympatisk respons, slappe av spenninger og informere sinnet og kroppen om at det er trygt.

  1. Innenfor

Nervesystemet lytter internt etter tegn på sikkerhet eller fare, og registrerer informasjon om organene dine. Feber, smerte eller fysisk sykdom kan alle forårsake et skifte i vårt autonome nervesystem.

  1. Mellom

Disse signalene kommer fra samspillet mellom nervesystemer (vanligvis mennesker, men også pattedyr, betinget av systemets nærhet). Tydeligvis er et smilende ansikt et signal om trygghet, et sint ansikt et av fare. På sin side utløser de reaksjoner i vårt eget system. Når signaler om sikkerhet mottas, kan det utløse en nevrobiologisk reaksjon som sender et trygghets signal tilbake.


Med gjensidig forsterkende signaler blir tilkoblingen lettere. Den fysiologiske responsen kommer til uttrykk på en rekke måter: ansiktsuttrykk blir mer animerte; stemme modulasjon og bøyning øker; og trommehinnene soner inn i et område som bedre skiller menneske stemmer fra bakgrunnslyder [3] . Dette er samregulering i aksjon.

Mennesker er til syvende og sist sosiale vesener [4] . Å tilbringe tid i denne "mellom" sosiale tilstands forbindelsen er avgjørende for både vår mentale og fysiske helse.


Viktigheten av å identifisere triggere

Noen ganger gjenkjenner vi kanskje ikke triggerne som går foran en nervesystem respons, selv når de dramatisk endrer humøret vårt, for eksempel et tilstands skifte fra forbindelse til kamp-eller-flukt. Det er derfor mange mennesker ofte forvirret spør seg selv "hvorfor reagerte jeg på den måten?". Fra et sted med ro og trygghet kan det virke irrasjonelt. Følelser av skam kan også gjøre opplevelsen uklar, noe som hindrer riktig refleksjon. Å forstå hva som egentlig skjer er springbrettet for endring.


Forklaringskraften til polyvagal teori ligger i dens systematisering av de tre tilstandene – og skiftene mellom dem – basert på nevrobiologiske prosesser [5] som har vært avgjørende for evolusjonær overlevelse. Nyanser av skam lindres når vi forstår atferd som avhengig av og konstituert av fysiologiske reaksjoner: "hvordan-vi-er". Sett i sin rette sammenheng kan det hjelpe oss til å tilgi oss selv når vi kanskje har overreagert. Bevissthet må bringes til situasjoner og tilstander.


For det første kan bare å identifisere utløsere bidra til å endre reaksjoner på dem. Å forstå hvorfor vi føler på en bestemt måte gir en følelse av perspektiv og fjerner forvirring. Hvis utløsere kan sees med klarhet, kan svaret endres. Akkurat som vår nevrosepsjon alltid lytter til miljøet vårt, bør det også rettes mer oppmerksomhet til å lytte til hva de fysiologiske tilstandene prøver å fortelle oss og hvordan vi kan danne en mer muliggjørende historie. For eksempel sinne gjennom fysiologiens linse, snarere enn et tilsynelatende vanskelig problem med psyken.


For det andre muliggjør det å gjenkjenne triggere når de skjer bruk av bevisste mestrings mekanismer. En person som i sanntid gjenkjenner en trigger de vet vil forårsake en sympatisk reaksjon, kan umiddelbart spørre seg selv om de kan gjøre noe for å provosere en parasympatisk reaksjon.


For det tredje hvis – ved ettertanke – responsene på utløsere ikke nødvendigvis er et resultat av en feilstilt nevrosepsjon, oppmuntrer det til å tenke på om miljøer bør endres (enten utenfor, inne eller mellom). Å forstå det biologiske grunnlaget for responser – snarere enn noe som er iboende i psyken – kan oppmuntre individer til å være modige når de endrer livene sine.


Å kun se på individet etter svar er begrensende. I stedet må de sees i sammenheng: en samling av erfaringer og hukommelse, hvorav mye er utenfor bevisst tilgjengelighet. Likevel er denne samlingen instinktivt kjent av det autonome nervesystemet vi alle deler. Det er kontinuerlig å forme erfaring på dette grunnlaget.


Nye erfaringer kan enten forsterke eller omforme hvordan mennesker reagerer på stimuli . Forståelse må bringes til det autonome nervesystemets behov, gitt dets rolle i all levd opplevelse. Det kan gi oss klarhet i hvordan vi kan holde oss forankret i sosial tilknytning.

Referanser

[1] Porges, Stephen W.Neuroception: A Subconscious System for Detecting Threats and Safety. Zero to Three (J), v24 n5 p19-24 May 2004


[2] Dana, D. 2018. The Polyvagal Theory in Therapy: Engaging the rhythm of regulation. W W Norton & Co.


[3] Porges, Stephen W.Neuroception: A Subconscious System for Detecting Threats and Safety. Zero to Three (J), v24 n5 p19-24 May 2004


[4] Young SN. The neurobiology of human social behaviour: an important but neglected topic. J Psychiatry Neurosci. 2008;33(5):391‐392.


[5] Porges, S., 2011. The Polyvagal Theory. New York: W.W. Norton.


3 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle