top of page

Polyvagal Teori: Nevrosepsjon - Fundamentet til Følelser

Oppdatert: 14. des. 2022

Luuk L. Westerhof, MSc




Nevrosepsjon er et begrep Dr. Stephen Porges utviklet, og sikter til å beskrive kroppen som en levende skanner av de miljøene et individ befinner seg. Nevrosepsjon er en skanner som kontinuerlig søker etter tegn på trygghet eller fare. Nevrosepsjon er konstant i bevegelse i underbevisstheten, og medfører fysiologiske responser til opplevd fare eller trussel. Nevrosepsjon sender signaler til hjernen din, som deretter får i oppgave å forstå disse; med andre ord en historie. Problemet er at vi kanskje forteller oss selv en feil historie.


Forhånds oppfatning

Nevrosepsjon er observerbar hos alle levende arter med et nervesystem. Det går foran utviklingen av den neofrontale cortex. Evolusjonært sett ligger nevrosepsjon i de mest primitive delen av vår nevrologi. Responser fra det autonome nervesystemet (ANS) er lettere å identifisere hos dyr – de blir mindre forvirret av bevissthet og oppfatninger. Dr. Stephen Porges forklarer at dette er "hvorfor en baby kurrer til en kjent omsorgsperson, men gråter når en fremmed kommer for nært" [1] . Det autonome nervesystemet reagerer ved hjelp av hjernestrukturer som befinner seg utenfor kognitivt bevissthet, og detekterer og gjenkjenner signaler av trygghet eller trussel før kognisjon kommer i bildet med sin tenkende kraft. Nevrosepsjon går med andre ord under kognisjonens radar, mens kroppen som holder regnskap responderer på nevroseptiske signaler.

Hvor kommer signalene ifra

Våre sanser søker seg kontinuerlig etter signaler av trygghet eller fare. Med utgangspunkt i disse signalene som vi til enhver tid oppfatter vil nevrobiologiske mekanismer utløses, og dette pågår spontant: enten aktiveres en parasympatisk (beroligende) eller sympatisk (opphissende) respons. Deb Dana identifiserer de tre stedene vi mottar signaler fra [2] .


1. Utenfor

De mest logiske signalene kommer fra interaksjon med det ytre miljø. Synet av ild kan utløse en respons i det parasympatiske systemet; mens lyden av beroligende musikk kan aktivere en sympatisk respons, og hjelper oss til å slappe av, roe ned spenninger og informere sinn og kropp om at det er trygt.


2. Innenfor

Nervesystemet lytter internt etter tegn på sikkerhet eller fare, og registrerer informasjon om organene dine. Feber, smerte eller fysisk sykdom kan alle forårsake et skift i tilstanden av vårt autonome nervesystem (ANS).


3. Mellom

Disse signalene kommer fra et samspillet mellom nervesystemer (vanligvis mennesker, men også pattedyr, betinget av systemets nærhet). Tydeligvis er et smilende ansikt et signal om trygghet, et sint ansikt et av fare. På sin side utløser de reaksjoner i vårt eget system. Når signaler om trygghet mottas, kan det utløse en nevrobiologisk reaksjon som sender et trygghets signal tilbake.


Med gjensidig forsterkende trygghets signaler blir tilkobling og tilknytning lettere. Den fysiologiske responsen kommer til uttrykk på en rekke måter: ansiktsuttrykk blir mer animerte; stemme modulasjon og bøyning øker; og trommehinnene zoomer inn til et område hvor den bedre er i stand til å skille menneske stemmer fra bakgrunnslyder [3]. Dette er co-regulering i praksis.

Mennesker er til syvende og sist de sosiale aktører vi trenger for reparasjon og regulering [4] . Å tilbringe tid i sammen i (…) denne sosiale tilstands forbindelsen er avgjørende for både vår mentale og fysiske helse. Mental og fysisk velvære kommer med opplevelsen av trygghet og prososial kontakt med andre mennesker.


Viktigheten av å identifisere triggere

Noen ganger gjenkjenner vi ikke de triggerne vi opplever før nervesystem rekker å avgi respons, selv når dette dramatisk endrer humøret vårt, for eksempel gjennom et skift fra tilknytning og prososialitet til kamp-eller-flukt. At disse ulike tilstander kan ligge så nært hverandre kan skape forvirring og mange spør seg selv "hvorfor reagerte jeg på den måten?". Fra et sted fylt med ro og trygghet kan det å plutselig oppleve signaler om fare eller trussel virke irrasjonelt. Følelser av skam kan også gjøre opplevelsen uklar, og forstyrre vår evne til refleksjon. Å forstå hva som egentlig skjer er springbrettet til endring. Refleksjon kan bidra til utvidet forståelse og dermed åpne opp for et større handlingsgrunnlag.


Kraften til den polyvagale teorien ligger i dens systematisering av de tre tilstandene – og skiftene imellom dem – basert på nevrobiologiske prosesser [5]. Skam kan lindres når vi forstår at vår atferd er avhengig av og konstituert av de fysiologiske reaksjoner: "hvordan-vi-er". Når vi opplever oss å være i den rette sammenheng kan det hjelpe oss med å tilgi oss selv for eksempel, når vi har overreagert. For å kunne tilgi seg selv må man være i kontakt med bevisstheten, situasjoner og tilstander.


For det første kan bare å identifisere triggere bidra til å endre reaksjoner. Å forstå hvorfor vi føler på en bestemt måte gir en følelse av perspektiv og kan fjerne forvirring. Dersom triggere kan sees med klarhet, kan svaret endres. Akkurat som nevrosepsjon alltid lytter til signalene i miljøet, bør det også rettes mer oppmerksomhet til å lytte til hva de fysiologiske responsene prøver å fortelle oss og hvordan vi kan utvikle mer muliggjørende og utviklende narrativer. For eksempel, å forstå sinne gjennom fysiologiens linse, snarere enn et tilsynelatende vanskelig problem psyken strever med: sinne kan være en normal respons på unormale tilstander.


For det andre kan vi lettere gjenkjenne triggere når vi bruker bevisste mestrings mekanismer. En person som i sann tid gjenkjenner en trigger vet at det kan forårsake en sympatisk reaksjon, og spørre seg selv om de er mulig å provosere frem en parasympatisk reaksjon.


For det tredje dersom responsene på triggere ikke nødvendigvis er et resultat av en feilstilt nevrosepsjon, kan dette være et påskudd til å tenke på om miljøet bør endres (enten utenfor, inne eller mellom). Å forstå det biologiske grunnlaget for responser – snarere enn noe som er iboende i psyken – kan styrke et person i sine endringsprosesser.


Å forvente at individet kan gi alle svar er begrensende med tanke på sunn utvikling. I stedet må de sees i sammenheng: triggere blir til gjennom en samling av erfaringer og husk, og hvorav det meste befinner seg utenfor bevisstheten. Og det er nettopp derfor at kognisjon ikke bestandig kan fasilitere tilgjengelighet til de svarene om "hvorfor?". Likevel er denne samling av triggere instinktivt kjent av det autonome nervesystemet vi alle deler. Av den grunn bør vi kontinuerlig prøve å utvikle et sunt responsrepertoar.


Nye erfaringer kan forsterke eller omforme responser på stimuli. Det kan tilfredsstille det autonome nervesystemets behov for å forstå ….hvorfor? .Å forstå kan gi et større innblikk i hvordan man kan forbli forankret i prososial atferd og sosial trygg tilknytning.

Referanser

[1] Porges, Stephen W.Neuroception: A Subconscious System for Detecting Threats and Safety. Zero to Three (J), v24 n5 p19-24 May 2004


[2] Dana, D. 2018. The Polyvagal Theory in Therapy: Engaging the rhythm of regulation. W W Norton & Co.


[3] Porges, Stephen W.Neuroception: A Subconscious System for Detecting Threats and Safety. Zero to Three (J), v24 n5 p19-24 May 2004


[4] Young SN. The neurobiology of human social behaviour: an important but neglected topic. J Psychiatry Neurosci. 2008;33(5):391‐392.


[5] Porges, S., 2011. The Polyvagal Theory. New York: W.W. Norton.


9 visninger0 kommentarer
Innlegg: Blog2_Post
bottom of page