- Mot en mer kontekstuell tilnærming i rusbehandling

Oppdatert: 3. aug.



"Wanda sa at i alle de andre behandlingsprogrammer hun har vært involvert i, følte hun seg bestandig som en "marionett” - styrt og definert av andre. Hun følte at ingen erkjente hennes forsøk på å bli rusfri." Ved bl.a. å bruke erfaringene med case Wanda skriver her Luuk Westerhof om hva som gir best effekt i rusbehandling. Hans hovedpoeng er: - En kontekstuell tilnærming i rusbehandling vil føre til større effekter enn den tradisjonelle biomedisinske tilnærming.


FAGARTIKKEL AV LUUK L. WESTERHOF

Min betenkelighet mot den tradisjonelle biomedisinske tilnærmingen i behandling er ikke ment til å skape konflikt. Jeg vil heller oppmuntre til et mer omfattende samarbeid på tvers mellom de forskjellige profesjoner og tilnærminger. Målet er åpenbart: At fagfolk som jobber med å hjelpe mennesker som strever med rusmiddelmisbruk, skal jobbe på best mulig måte!


Denne fagartikkelen er skrevet av Luuk L. Westerhof. Han har master i helsefremmende arbeid, utdannet sosionom og klinisk spesialist i familieterapi. Westerhof er godkjent veileder, kurs- og foredragsholder. Han har klinisk erfaring som behandler på rusfeltet og har bl.a. jobbet i fengsel og på sosialkontor. Han driver i dag kurs og veiledning gjennom selskapet Sponte i Sandefjord. Kontaktinfo til Westerhof finner du nedenfor artikkelen.


La oss begynne med case Wanda

Wanda (ikke hennes virkelige navn for å beskytte hennes virkelige identitet), en ung gravid kvinne kom til mitt kontor. Hun var i begynnelsen av trettiårene, var godt kledd og virket noe reservert. Jeg har for vane å ha en Nespresso maskin og noen bokser med Pepsi Max tilgjengelig på kontoret mitt slik at jeg kan tilby mine klienter noe å drikke. Hun satte seg på den andre siden av bordet, stirret meg i øynene, og pekte med pekefingeren til meg og sa;

Bare så du vet, jeg er en hard nøtt å knekke. Mange har ivrig prøvd og ikke lyktes i å endre meg. Jeg tviler sterkt på at du vil lykkes."


Hennes ord og holdning fascinerte meg, og jeg antar at mitt svar fascinerte henne også. Jeg vet ikke hvordan andre fagfolk har respondert på hennes væremåte, men jeg kunne registrere at mitt svar forundret henne:


Ditt svar er interessant, og jeg blir nysgjerrig på hvor du får styrke og kreativiteten til å forbli, under alle omstendigheter, en "hard nøtt" som ikke kan knekkes? Hva du forteller meg, bekrefter mitt inntrykk av deg som en ressurssterk og kreativ kvinne! "

Wanda så forundret på meg og brøt ut i latter og sa: "Jeg liker deg! Du er ikke som alle de andre som bare prøver å endre og fikse meg! " Jeg svarte: "Jeg kan ikke fikse eller endre deg, bare du kan fikse og endre deg! Men jeg kan si deg hva jeg kan gjøre, hvis det er greit?" Hun responderte ivrig at hun var interessert i å høre hva jeg hadde å si. Jeg sa: "Jeg er ikke eksperten på livet ditt, det er du! Men hvis du tillater meg å «vandre» med deg, så kan vi utvikle et fruktbart samarbeid mellom oss. Du skjønner, jeg vet bare om deg fra de tingene du forteller meg. Det betyr at jeg bare kan forholde meg til hva du forteller meg, verken mer eller mindre. Vi bør utvikle et samarbeid basert på likeverdighet og gjensidig tillit. Dette kan vi oppnå gjennom fruktbare dialoger."


Jeg spurte henne om hun ville være interessert i å forplikte seg til en slik spennende prosess? Hun svarte entusiastisk at hun gjerne ville forplikte seg.

Wanda sa at i alle de andre behandlingsprogrammer hun har vært involvert i, følte hun seg bestandig som en "marionett” - styrt og definert av andre. Hun følte at ingen erkjente hennes forsøk på å bli rusfri. Hun sa: "Du inviterer meg til å delta i en prosess på grunnlag av likeverdighet og frivillighet, noe som gir meg følelsen av å være en ansvarlig deltager i egen utviklingsprosess". Wanda og jeg vandret sammen i vel ett år. Vi snakket sammen minst en gang i uken på kontoret mitt. I dag er Wanda rusfri. Hun har sin egen leilighet og oppdrar sitt barn uten innblanding av barnevernstjenesten. For ikke lenge siden fikk jeg en e-post fra henne hvor hun inviterer meg til å besøke henne. Hun skrev at det gikk veldig bra med henne.


Kan vi virkelig garantere en bedre og mer effektiv rusbehandling når kartlegging og diagnostisering blir betingelse for riktig hjelp?

I sin bok, "En mindre medisinsk psykiatri" skriver den norske professor og psykiater Trond F. Aarre (2018):

«Stangehjelpa, som ledes av psykolog Birgitt Valla, er et kommunalt lavterskeltilbud som folk oppsøker for mange ulike problemer. Tilbudet er landskjent og har fått mange lovord. Valla fikk psykologprisen i 2016 «for å ha levert viktige bidrag til fremtidens helsetjenester i kommunene ved oppbyggingen av Stangehjelpa i Stange kommune» Halvorsen, 2016). Psykologprisen er innstiftet av sentralstyret i Norsk psykologforening og blir gitt til psykologer eller virksomheter «som i særlig grad viser hvordan praktisk bruk av psykologisk kunnskap kan komme folk til gode». På hjemmesidene til Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid gir Valla uttrykk for at psykologer i Stangehjelpa ikke diagnostiserer dem som søker hjelp. Dette førte til at, fylkesmannen i Hedmark åpnet tilsynssak mot Stangehjelpa. Fylkesmannen konkluderte med pliktbrudd fordi Stangehjelpa ikke sikret forsvarlig helsehjelp. I avgjørelsen hevder fylkesmannen at formel psykiatrisk diagnostikk er en forutsetning for forsvarlig arbeid: «Det å sette diagnoser er påkrevet for å kunne yte forsvarlig helsehjelp» (Fylkesmannen i Hedmark, 2017, s. 4). Fylkesmannen går et skritt videre ved å sette opp en forsvarlighetsnorm for hvordan diagnosen skal settes, når han skriver at manglende systematisk bruk av «kartleggingsverktøy (...) ikke samsvarer med kravene om forsvarlig helsehjelp». Dette er en oppsiktsvekkende detaljert normering av faglig virksomhet i et kommunalt lavterskeltilbud. Dersom Stangehjelpa skal gjøre slik fylkesmannen ønsker, må en tjeneste som tidligere tok utgangspunkt i pasientens framstilling av problemet sitt, nå stille en psykiatrisk diagnose for å kunne gi forsvarlig behandling» (s. 12-13).


Fylkesmannens tilnærming blir for meg problematisk der den krever at fagpersonen erstatter "aktiv empatisk lytting til klienten" med statisk psykiatriske diagnoser. I stedet for å vurdere klienten som den beste manualen til sin egen tilfrisknings- og utviklingsprosess, så blir det å sette en diagnose betraktet som den "eneste" riktige» forutsetning for profesjonell hjelp (Hertz, 2013). Når diagnoser blir selve grunnlaget for å definere hva som er den beste hjelp for en klient, blir viktigheten av å lytte til klienten marginalisert. Jeg tviler sterkt på om vi virkelig kan tilby den beste hjelpen når vi slutter å lytte til klienten. Å yte den beste hjelpen betinger at hjelpetilbudet selv er i stadig utvikling. Jeg lurer derfor på om vi fortsatt kan utvikle effektiv og riktig hjelp når vi, så og si, ser bort fra klienten som den «beste» manualen til sin egen bedringsprosess? Hvordan skal vi vite at hjelpen som tilbys er riktig for klienten, når vi ikke lytter til hans stemme?

Den biomedisinske og kontekstuelle tilnærmingen er uforenlige. Begge perspektiver gir oss ulike versjoner av psykiatriske lidelser, og hvordan vi som fagfolk kan hjelpe. Når det er sagt, mener jeg at vi, ut fra et helsefremmende perspektiv, trenger å inkludere den biomedisinske helsemodellen i den kontekstuelle rusbehandling.


Den biomedisinske helsemodellen - postulerer at årsakene til psykiske problemer kan kobles til iboende forstyrrede biologiske, psykologiske og a