Kraften i avhengighet og maktavhengighet

Luuk L. Westerhof, M. Sc

Denne artikkelen handler om avhengighet, og avhengighetens kraft og avhengighetens makt. Som klinisk spesialist i familieterapi og med mange års erfaring i arbeid med mennesker som strever med rusmiddelmisbruk, har jeg jobbet med en del meget avhengige mennesker. Folk som injiserer alt de kommer over av opiater; folk som drikker for mye alkohol og misbruker alle type legemidler. Uansett hvilken type misbruk det er snakk om, så handler det om mennesker som lider.

Jeg vet stort sett ikke hvordan det har gått med mange av de som strever med rusavhengighet, og som har gått i behandling hos meg, og det er kanskje godt at mine ferdigheter ikke blir målt etter hvor lenge den enkelte etter behandling lever. Det vi vet, er at mange som strever med rusmiddelmisbruk dør relativt ungt. Mange dør av hepatitt C, HIV, betennelser i hjerteklaffene, nevrologiske infeksjoner og blodforgiftning. I tillegg er det mange som dør av overdose, suicide, vold og utilsiktede dødsfall.

De fleste som strever med rusmiddelmisbruk, mister stort sett alt. Det er vel slik den egyptisk forfatter Naguib Mahvouz, skriver: «Ingenting registrerer effekten av et trist liv så grafisk som menneskekroppen.» Mennesker som strever med rusmiddelmisbruk mister ofte sin kropp, sine tenner og mellommenneskelige relasjoner. Til slutt mister de ofte også sitt liv. Det paradoksale er, at på tross av overhengende fare for å miste helse og liv, så er det ingenting som holder dem borte fra deres avhengighet, og ingenting kan tvinge dem til å gi opp sin avhengighet.

Rusavhengighet er med andre ord potent og spørsmålet er: hvorfor? Vi tenderer til å tenke at de fleste folk, inkludert de som strever med rusmiddelmisbruk, er redd for å dø: saken er at de fleste som strever med rusmiddelmisbruk er redd for å leve. Dersom du vil forstå avhengighet, kan du ikke se etter hva som er galt med avhengigheten, heller ser etter hva som er riktig med det.

Hva er det et menneske får fra avhengigheten? Hva får de som de ellers ikke har? Når jeg snakker med folk som strever med rusmiddelmisbruk, så forteller de meg at rusmiddelbruk frigjør dem fra smerte, de får en midlertidig følelse av fred fra de plagsomme traume påminnere, de opplever kontroll og ro, selv om det bare er midlertidig.

Hvorfor mangler folk som strever med rusmiddelmisbruk de forannevnte egenskapene, hva har rammet deres liv, hva har skjedd med dem?

Stoffer som morfin, kodein, heroin og kokain, og alkohol har en ting til felles; de er smerte dempende og dermed beroligende. Avhengighet handler primært ikke om spørsmålet, hvorfor avhengighet, men hvorfor smerten? Hva er det som har rammet et menneskets liv?

I musikkverden vet vi at prevalensen av rusmiddelmisbruk er stor. For eksempel, Keith Richard fra «The Rollings Stones» skriver i sin biografi at hans rusmiddelavhengighet handlet om å lete etter glemsel, på en evigvarende jakt etter å glemme. Richards sier blant annet, «de motsetninger som vi går gjennom bare ikke å være oss selv i noen timer.» Eric Clapton sier i et intervju at han strev med rusmiddelmisbruk blant annet for å «døve smertene koblet til sønnens dødsfall» Den fantastiske og avdøde musikker, J.J. Gale, blant annet kjent for sangene; They called me the breeze, og, Cocain, sa i et intervju at han røyket marihuana for å kjenne en høyre grad av kreativitet, fred og ro.

Folk strever med andre ord, på ulike måter med seg selv og søker etter redusering av ubehag. Psykiater R.D. Laing sa at de tre tingene folk strever med, er redd for er: døden, andre mennesker og deres eget sinn. Folk som opplever å bli plaget i sitt sinn søker distrahering fra sitt eget sinn, de er redd for å være alene med det. Spørsmål er, hvordan skal man distrahere seg selv? Svaret for mange ligger i rusmiddelmisbruk, mens for andre i høyt aktivitetsnivå, da slipper man å føle så mye. Shopping og et utsvevende seksualliv (promiskuitet) og notorisk utroskap kan være andre måter å distrahere seg.

Avhengighet er; enhver atferd som gir deg midlertidig smertelindring, midlertidig glede, men som på sikt forårsaker skade, og andre negative konsekvenser, og at du allikevel ikke kan gi slipp på misbruken til tross for de negative konsekvensene forteller noe om avhengighetens kraft og makt.

Fra dette perspektiv kan vi forstå at det er mange, typer avhengigheter; narkotika, alkohol, sex og shopping for å nevne noen. Avhengighet kan minne om «sulte spøkelser», slik det refereres til i buddhisme. De sultne spøkelser er skapninger med stor tom mage og små tynne halser og munn, og de får aldri nok, de greier aldri å tilfredsstille tomheten på innsiden. De går kontinuerlig sulten.

På sett og vis kan mennesker sammenlignes med disse sulte spøkelser, vi alle har i mer eller mindre grad denne tomheten i oss, og mange av oss prøver å fylle denne tomheten, fra utsiden, og avhengighet handler nettopp om å fylle tomheten fra utsiden.

Hvorfor har folk det vond?

Når man stiller spørsmålet om hvorfor folk har det vond, kan man ikke forklare dette bare gjennom biomedisinske og genetiske briller, vi må se på livene deres -det kontekstuelle. Og for mange mennesker som jeg gjennom årene har hatt i samtaler, er det tydelig hvorfor de har det vondt. De har det vondt på grunn av erfaringer i det levde liv, seksuelt misbrukt som barn, overgrep, vold i nære relasjoner for å nevne noe.

Mange kvinner som jeg har snakket med gjennom årene og som strever med spiseforstyrrelse, selvskading og avhengighetsproblematikk forteller at de har vært seksuelt misbrukt som barn. Også menn som jeg har hatt i samtaler forteller om traumatiske hendelser som seksuelt overgrep og vold i barndommen. I tillegg har jeg snakket med mange mennesker som har vært forsømt, fysisk misbrukt, omsorgssvikt og forlatt. Og det er derfor mange mennesker opplever de smertene de gjør. Spørsmålet må derfor aldri være, hva er galt med deg, men heller, hva galt har rammet ditt liv.

Samspill mellom nevrologi (hjernen) og miljøet

Nevrologien utvikler seg i et samspill med miljøet; Og dette betyr at vi ikke bare er genetisk programmert. De type miljøer og kontekster et barn interagerer med bestemmer i høy grad barnets nevrologiske utvikling.

For eksempel vet vi fra forsøk på mus at når du tar en mus og legger mat i munnen på den, vil han spise og nyte maten og svelge den, men hvis du legger maten noen få centimeter fra nesen, vil han ikke bevege seg for å spise den, han vil faktisk sulte i hjel i stedet for å spise. Hvorfor? Fordi, genetisk sett slo reseptorene seg av, nemlig dopamin. Og det er nettopp Dopamin som er insentiv og motivasjons kjemikalie. Dopamin strømmer når vi er motiverte, begeistret, vitale, levende, nysgjerrige på noe, enten vi søker mat eller en seksuell partner. Uten dopamin har vi ingen motivasjon.

Hva tror du folk får når de strever med rusmiddelmisbruk? Når den rusavhengige skyter heroin eller kokain, de får en flom av dopamin i hjernen, og spørsmålet er: hva skjedde med hjernen deres i utgangspunktet? Fordi det er en myte at stoff er vanedannende. Narkotika i seg selv er ikke vanedannende, fordi de fleste som prøver de fleste stoffer blir aldri avhengige. Det folk blir avhengig av, er det som hjelper dem til å bli smertefri for … en stund. Å kunne glemme og fortrenge det vonde … for en stund ved hjelp av (…), det er det folk bli avhengig av.

Så spørsmålet er: hvorfor er noen mennesker sårbare for å bli avhengige? Akkurat som mat ikke er vanedannende,. For noen mennesker er shopping en utfordring men ikke vanedannende, og dette gjelder også for tv-spill og lignende. Så spørsmålet er: hvorfor følsomheten?

Det er et annet lite eksperiment med mus der spedbarns mus, når de er skilt fra sine mødre, ikke vil gråte for så å få oppmerksomhet fra sine mødre. Hvordan kan dette forstås, naturvitenskapelig? Det betyr at de ville dø. Fordi bare moren beskytter barnets liv og pleier barnet og hvorfor? Fordi genetisk reseptorene er slått av, de nevrale baner i hjernen, for endorfiner og endorfiner er morfin lignende stoffer; endorfiner er smertestillende.

Nå … hva endorfiner også gjør, er å gjøre det mulig å oppleve kjærlighet; tilknytning til foreldrene og foreldrenes tilknytning til barnet, slik som disse små musene uten endorfin reseptorer i hjernen som naturligvis ikke vil rope etter sine mødre.

Med andre ord, avhengigheten av disse stoffene og selvfølgelig heroinen og morfinen, de har innvirkning på endorfin systemet, og det er derfor de fungerer. Og så er spørsmålet: hva skjer med folk når de trenger disse stoffene fra utsiden? Vel, det som skjer med dem er når de blir misbrukt som barn, utvikler disse nevrale baner seg ikke, tilstrekkelig.

Når du ikke har kjærlighet og tilknytting i livet ditt, når du er veldig, veldig ung, så utvikler de viktige nevrale baner seg bare ikke ordentlig. Og under forhold av misbruk utvikler ting seg bare ikke ordentlig, og hjernen blir da mottagelig for nevrologisk feilutvikling mens rusmiddelmisbruket pågår.

Så lenge rusmiddelmisbruket pågår føler de seg normale, nå føler de smertelindring, nå føler de kjærlighet. Og som en klient sa til meg; "Da jeg først tok et skudd heroin, føltes det som en varm myk klem, akkurat som en mor som klemte babyen sin."

Vi kan nevrologisk bli tilknytnings forstyret når vi opplever en brist i trygghet. Påkjenninger fra for eksempel, terror og depresjonen til våre mødre, kan faktisk være med på å forme barnets hjerne - som faktisk former barnets hjerne. Det som skjer er at hjernen får beskjed om at verden ikke vil ha meg, hvis moren min ikke er lykkelig rundt meg, noe som er ensbetydende med at hun ikke ønsker meg.

En annen type spørsmål

Hva med mennesker som begår terror, seksuelle overgrep og vold? Hva er de avhengige av? Vel, etter min mening er de avhengige av makt, og de er avhengige av rikdom. De vil gjøre seg større på andres bekostning.

Skal man forstå maktavhengigheten, bør man se på noe av de mektigste menneskene i historien. Jeg tenker på Aleksander den store, Napoleon, Hitler, Gjengis Khan, og Stalin.

For det første, hvorfor trengte de så mye makt? Interessant nok, fysisk var de alle veldig små mennesker. De kom som utenforstående, de var ikke en del av den store befolkningen. Stalin var georgisk, ikke russisk; Napoleon var korsikansk, ikke franskmann; Aleksander var makedonsk, ikke greker; Og Hitler var østerriker, ikke tysker. Så en ekte følelse av usikkerhet, mangel på identitet og tilhørighet og underlegenhet har nok ligget hos enhver av dem, vil jeg tro?

Og de trengte makt til å føle seg ok i seg selv, for å gjøre seg større, og for å få den makten var de ganske villige til å kjempe kriger og drepe mange mennesker bare for å opprettholde den makten. Jeg sier ikke at bare små mennesker kan være makt hungrige, men det er interessant å se på disse eksemplene.

Fordi maktavhengighet, alltid handler om tomheten som vi prøver å fylle fra utsiden. Og Napoleon, selv i eksil på øya St. Helena etter at han mistet sin makt, sa; "Jeg elsker makt, jeg elsker makt." Han kunne ikke tenke på seg selv uten makt, han hadde ingen følelse av seg selv uten å være mektig eksternt. Og det er veldig interessant når du sammenligner det med folk som Buddha eller Jesus.

For hvis du ser på historien om Jesus og Buddha, ble begge fristet av djevelen og en av de tingene som djevelen tilbyr dem er makt, jordisk kraft, og de sier begge nei. Hvorfor sier de nei? De sier nei fordi de har makten inni seg selv, de trenger det ikke utenfra. Og begge sier nei fordi de ikke vil kontrollere folk, de vil lære folk. De ønsker å undervise mennesker ved eksempel (learning by example) og ved myke og vennlige ord, og ved visdom, ikke ved makt. Så de nekter makt.

Jesus sier at makten og virkeligheten ikke er utenfor deg selv, men inni deg selv. Han sier at Guds rike er innenfor. Og Buddha, før han dør og munkene sørger og gråter, og de er alle opprørte, sier: "Ikke sørg over meg," "og tilber meg ikke, finn en lampe inni deg selv, vær en lampe for dere selv, finn et lys inni."

Og slik som vi ser denne vanskelige verden, la oss ikke se til folk som har makt til å forandre ting. Maktfolkene, er jeg redd for, de er ofte, noen av de tommeste menneskene i verden, og de kommer ikke til å forandre ting for oss.

Vi må finne det lyset i oss selv, vi må finne lyset i lokalsamfunn og innenfor vår egen visdom og vår egen kreativitet. Vi kan ikke vente på at maktpersonene skal gjøre ting bedre for oss, fordi de aldri kommer til å gjøre det, ikke med mindre vi tvinger dem.

Det blir sagt at menneskets natur er konkurransedyktig, at menneskets natur er aggressiv, at menneskets natur er egoistisk – det er akkurat det motsatte, menneskets natur er faktisk samarbeidsvillig, menneskets natur er faktisk sjenerøs, menneskets natur er faktisk samarbeidsvennlig.