Luuk L. Westerhof, MSc
Våre politiske og sosiale systemer støtter ikke grunnleggende menneskelige behov, noe som påvirker vår evne til å håndtere traumatiske hendelser. Seksti prosent av voksne rapporterer om vanskelige barndomsopplevelser, inkludert langvarige skilsmisser, vold og overgrep. Effektene av traumer er langvarige, alt fra angst til posttraumatisk stresslidelse (PTSD) til fysisk sykdom.
Vi savner det større bildet ved å fokusere utelukkende på familiens rolle i relasjon til barndomstraumer. Hva om traumer også skyldes en mangel fra samfunnets side for å støtte familier med å trives? Vi må passe oss for at symptom atferd ikke tilskrives individet som det handler om iboende skavanker og mangeltilstander, mens vi egentlig snakker om symptomer som har oppstått i kontekster av sosial og relasjonell uorden (Hertz, 2013).
Hvis samfunnet hjalp lærere og foreldre med å møte barns grunnleggende menneskelige behov for tilknytning (Bowlby; Bowlby; Bowlby), ville vi produsert færre traumatiserte voksne? Vi trenger å fokusere på det terapeutiske arbeid, på helbredelse av traumer, og utforske hvordan uønskede barndomsopplevelser kan føre til avhengighet og andre lidelser i livet. Hvordan berører krenkelser i barndommen voksen atferd (Kirkengen, 2009).
Forskning forteller hva vi trenger for å kunne knytte oss til hverandre og blomstre, men samfunnet setter ikke denne kunnskapen i praksis – noe som setter oss alle i fare.
Det de fleste forstår med normalitet er en myte. Ideen om at noen mennesker har patologi og at vi andre er normale er grov. Det er ingenting om noen psykisk syke – og det spiller ingen rolle hva diagnosen deres er – som jeg ikke kunne gjenkjenne i meg selv. Realiteten er at psykisk sykdom i alle tilfeller et resultat av traumatiske hendelser. Og med traumer mener jeg ikke dramatiske hendelser. Det er en forskjell. I bunn og grunn handler det om menneskelige behov blir dekket eller ikke.
Siden vi lever i et samfunn som i stor grad benekter menneskelige utviklingsbehov kommer vi til å få mange mennesker som er påvirket på ugunstige måter. Det meste av befolkningen, faktisk. Og så da å skille ut de som oppfyller de spesielle kriteriene for en bestemt diagnose fra resten av oss er fullstendig uvitenskapelig og lite nyttig. Mer til poenget, du må se på hva det er med samfunnet vårt som genererer det vi kaller anormalitet?
Hva fører til traumer i samfunnet vårt?
Essensen av traumer er frakobling fra oss selv, andre, arbeid og naturen. Traumer er ikke forferdelige ting som skjer fra den andre siden – de er traumatiske. Men traumet er selve atskillelsen fra kroppen og følelsene. Så det virkelige spørsmålet er: "Hvordan ble vi adskilt -separert- fra oss selv, andre, arbeid og naturen og hvordan kan vi knyttes sammen igjen?" (Hari, 2018; Maté, 2003; Maté & Professional Education Systems, 2014).
Fordi det er vår sanne natur å være forbundet. Faktisk, hvis det ikke var vår sanne natur, ville det ikke vært noen mennesker. Menneskearten – eller hvilken som helst art – kunne ikke utvikle seg uten å være forankret i kroppene deres. Du kan ikke ha en gjeng intellektuelle som går rundt der ute i naturen, og undrer seg i abstrakt forstand over meningen med livet, når det er en tiger som lurer bak neste busk. Det er ikke et automatisk resultat av å leve i verden at vi blir frakoblet. Det er et produkt av en viss livsstil og en viss måte å oppdra barn på og visse barndomserfaringer, som blir for smertefullt til å forbli i kontakt med selvet slik at frakobling blir et forsvar.
Nevropolitikk ser på hvordan folks politiske synspunkter påvirkes av hjernens funksjon, men de har ikke satt det sammen med barneutviklingsforskningen ennå. Det kan gjøres mye mer arbeid med hvorfor folk er motstandsdyktige mot virkeligheten.
Ta det enkle tilfellet med klimaendringer, som er hinsides kontrovers i hodet til alle som er halvveis rasjonelle. Menneskets rolle i raske klimaendringer er skremmende – det økende gapet mellom isflakene i Antarktis, smeltingen av polare iskapper, havstigningen. Hvilken verden må du leve i for å ikke være bekymret for disse tingene eller ikke erkjenne at de eksisterer? Samme med klimaendringer. Kraftige interesser gagner på kort sikt, og politikerne tenker på kort sikt. De drar nytte av det økonomiske utbyttet til næringer som truer klimaet. Det er et politisk og sosialt spørsmål, ikke et vitenskapelig spørsmål. Vitenskap eksisterer innenfor en sosial, politisk og økonomisk kontekst. Hvem lager politikk? Hvem påvirker politikken? Hvem presenterer informasjon til publikum? Hvem kontrollerer disse institusjonene?
Som samfunn og som individer, hva er veien tilbake til helhet?
Dette er så og si umulig under kapitalisme, fordi essensen av kapitalisme er å skille sinnet fra kroppen. Og i bunn og grunn regnes alle mennesker som materielle goder. Mennesker betyr noe bare i den grad de produserer, konsumerer eller eier materielle goder. Hvis du ikke produserer, forbruker eller eier noe, betyr du ikke noe i dette samfunnet. Vi må erkjenne de strengt uoverkommelige begrensningene sammen med de store prestasjonene til denne spesielle livsstilen. Det er ikke et spørsmål om å gi noen utopiske resepter.
På et personlig nivå er det et spørsmål om kontinuerlig selv-arbeid. En ting vi har gjort nå er at vi har hatt mye briljant, nødvendig forskning om hva traumer er og hvordan det viser seg i form av fysisk og psykisk sykdom og fremmedgjøring og frakobling fra andre mennesker og fra deg selv. Og det har blitt gjort mye arbeid med å reversere traumer og helbrede det – og også på forebygging av det. Men igjen, vi bruker ikke den kunnskapen.
Medisinstudenter og psykiatere lærer for eksempel aldri sånt. De fleste leger hører ikke engang ordet "traume" i utdanningen deres, og de har ingen kunnskap om det. Hver gang de ser noen med en autoimmun sykdom eller psykisk problem, ser de på noen som er traumatisert, men de skjønner ikke det. Så derfor behandles stort sett de fysiske manifestasjonene, men ikke de faktiske årsakene.
Så for å komme videre, må vi ha et samfunn som er dannet av forskningen som allerede eksisterer. Slik at alle som har med barn å gjøre trenger å vite de enkle fakta om betydningen av relasjon og hjerneutvikling, og lærere må være mye mer involvert i relasjonell aktivitet med elevene enn i å få frem fakta. Fordi den nysgjerrige, motiverte hjernen vil ønske å vite fakta spontant, og da er de lettere å lære bort. Men når barn er urolige og fremmedgjorte fordi deres relasjonelle behov ikke er oppfylt, og du prøver å hamre fakta i hodet på dem, er det umulig. Så, utdanningssystemet må endres og det medisinske systemet må endres. Hvordan unge familier støttes må endres.
"Hvorfor blir de ikke gjort?"
Referanser
Bowlby, J. Attachment and loss.
Bowlby, J. Bindung : eine Analyse der Mutter-Kind-Beziehung.
Bowlby, J. The making & breaking of affectional bonds.
Hari, J. (2018). Lost connections : Why you are depressed and how to find hope. New York: Bloomsbury Publishing.
Hertz, S. (2013). Børne- og ungdomspsykiatri : nye perspektiver og uanede muligheder. Kbh.: Nota.
Kirkengen, A. L. (2009). Hvordan krenkede barn blir syke voksne. Oslo: Universitetsforl.
Maté, G. (2003). When the body says no : understanding the stress-disease connection. Hoboken, N.J.: J. Wiley.
Maté, G., & Professional Education Systems. (2014). Dr. Gabor Maté on addiction : from heroin to workaholism - a biopsychosocial perspective [two-dimensional moving image](pp. 1 streaming video (89 minutes)). Retrieved from ASP3170828/ctv4