HVORDAN Å FORSTÅ OFFERATFERD –FINNES DET ALTERNATIVER?

Oppdatert: 20. jul. 2021

Av, Luuk L. Westerhof, MSc

Mange mennesker har opplevd traumatiske hendelser i livet. Erfaringer som oppleves som så krenkende at de har vanskelig for å skille mellom intensjonalitet og uintendert. Artikkelen ønsker å si noe hva en offerrolle er, hvordan det utvikles og hva som kan gjøres for å komme seg ut av den.


Innledning

Psykolog, Scott Barry Kaufman, Phd., ved Columbia University i USA har utformet noen viktige spørsmål i fm tema «offeratferd»: fra 1 («ikke meg i det hele tatt») til 5 («dette ligner meg, veldig»):


(a) Det er viktig for meg at folk som sårer meg erkjenner at de har gjort meg urett.

(b) Jeg tror jeg er mye mer samvittighetsfull og moralsk i mine forhold til andre mennesker sammenlignet med hvordan de behandler meg.

(c) Når folk som er nær meg føler seg såret av handlingene mine, er det veldig viktig for meg å avklare at rettferdighet er på min side.

(d) Det er veldig vanskelig for meg å slutte å tenke på den urettferdigheten andre har gjort mot meg.


Hvis din score er høyt (4 eller 5) på alle disse spørsmålene kan du ha det som kan refereres til som; "en tendens til å påta deg en subjektiv opplevelse av å være et offer; en offerrolle".

SOSIAL TVETYDIGHET

Vårt sosiale liv er fullt av tvetydigheter. Venner smiler ikke alltid tilbake til deg når du smiler til dem, og fremmede viser noen ganger et opprørt ansikt. På Facebook blir du stengt ut av en gruppe du pleide å være en del av, en venn endrer dato på et treff, osv.

Spørsmålet er: Hvordan tolker du disse situasjonene? Tar du alt personlig, eller evner du å se at det er mer sannsynlig at vennen din har bare en dårlig dag og ikke orker å gå ut den dato dere hadde planlagt, men at han/hun fremdeles er interessert. Tar du det personlig når du blir utestengt fra en Facebook gruppe eller greier du å tenke slik, at de ikke tåler dine tanker? Slike episoder jeg nettopp refererer til kan oppleves som tvetydig og vekke usikkerhet og utrygghet, men det trenger ikke det.


De fleste mennesker har en tendens til å overvinne sosialt tvetydige situasjoner med relativt enkelhet - de regulerer følelsene sine og erkjenner at sosial tvetydighet er en uunngåelig del av det sosiale livet. Allikevel er det noen som pleier å se seg selv som et evigvarende offer og tenker, det hender alltid meg, aldri andre. Gabay (2020) og hennes kolleger har skrevet en artikkel hvori de beskriver denne tendensen til å definere seg selv som et mellommenneskelig offer med” en kontinuerlig subjektiv følelse av at jeg er et offer, en generalisert internalisert tanke på tvers av mange slags forhold. Som et resultat opplever individet å bli gjort til offer i alle mellommenneskelige settinger og blir dermed en sentral del av individets identitet."


En person med offeratferd tenderer til å tilskrive ytre aktører en makt som gjør at de er i den rolle (situasjonen) de er. Dette handler om å tilskrive ytre forhold en makt som tillater en fraskrivelse av eget ansvar for endring. Den som lever i en offerrolle opplever mening med det og vil derfor beholde denne rollen til enhver pris. De som er med på å legitimere offerrollen blir forherliget, mens de som stiller spørsmål ved det blir forhatt. En person som lever i og dyrker offerrollen føler seg truet når han eller hun utfordres på legitimiteten av denne rollen. Han eller hun føler seg truet i og med at offerrollen gir en identitet og den står i fare for å rakne når det stilles for mye spørsmål ved det. Dette oppleves bevisst og intuitivt som farlig der personen ikke har lært seg å utvikle identitet på andre måter. En person som lever i en offerrolle har som regel vansker med å skape sunne relasjoner, og de kan raskt skifte fra vennskap til fiendskap når de blir utfordret på sin offeratferd.


Basert på kliniske observasjoner og forskning fant forskerne (Gabay, 2020) at tendensen til å gjøre seg selv til mellommenneskelig offer består av fire hoveddimensjoner: (a) stadig søker anerkjennelse for å være et offer, (b) moralsk elitisme, (c) manglende empati for smerte og lidelse av andre, og (d) terping på å ha vært et offer i fortiden.


Det er viktig å påpeke at forskerne ikke likestiller det å oppleve traumer og å være et offer, med å ha en offerrolle tankesett. Det de peker på er at tankesettet til en offerrolle blir utviklet uten å oppleve alvorlige traumer eller å være utsatt for å bli tilskrevet å være offer av andre. Omvendt, å oppleve alvorlige traumer eller blir gjort til offer, betyr ikke nødvendigvis at noen kommer til å utvikle et tankesett om å være et offer. Personen som er et offer og den som har utviklet en tankegang om å være et offer viser til noe felles psykologiske prosesser og konsekvenser.

OFFERROLLENS MINDSET

Offerrollens mindsett kjennetegnes ved at den stadig søker etter anerkjennelse for tanken om at man er et offer. De som scorer høyt på denne dimensjonen har et sterkt behov for å få anerkjennelse for sin lidelse. De går til fagfolk i håp om at de bekrefter at man er et offer og at man fortjener å bli behandlet på en spesiell måte. Sinne oppstår når slike ønsker ikke blir oppfylt mens glede blir des te større når fagfolk samtykker, for eksempel gjennom en diagnose, at man er et offer og fortjener spesiell behandling. Generelt sett kan dette være en vanlig psykologisk respons på en traumatisk hendelse. Å oppleve traumer har en tendens til å "knuse våre forestillinger" om verden som et rettferdig, trygt og moralsk rett sted. Anerkjennelse av at man er et offer er en ‘normal’ respons på traumatiske hendelser og kan bidra til å gjenopprette en persons tillit til deres oppfatning av verden som rettferdig og et rettferdig sted å bo. Det er også ‘normalt’ at ofrene ønsker at gjerningsmannen skal ta ansvar for sin forseelse og uttrykke skyldfølelser. Det som dog ikke er nyttig er å tilmåle seg en offeridentitet. En slik identitet skaper relasjonelle problemer i og med at det ligger en implisitt forventning om at man skal behandles på spesielle måter. Blir personen ikke møtt på dette kan fiendtlighet og fiendskap bli til. Som terapeut har jeg lagt merke til at validering av å streve med effektene av traumer hos et menneske er viktig for å kunne oppnå mer ønskede og hensiktsmessige terapeutiske resultater. Å utvise forståelse for og gyldiggjøre personens traumer, er å gi implisitt aksept for at personen er et offer for (…?) Men jeg har også sett at det ikke er nyttig, tvert imot, å anerkjenne personens behov for å bli spesialt behandlet fordi han eller hun har opplevd (…?) Fagfolk har et ansvar å ikke bidra til container virksomhet: å holde noe skadelig innenfor grensene og ikke la det spre seg, for eksempel hos folk som strever med offeratferd. Å holde noe innenfor bestemte grenser er en korreksjon, ikke endring. Endring oppstår når man går utover grensene og skaper nye mer hensiktsmessige kontekster. Dette betinger relasjonelle dialogiske og refleksive prosesser hvori det oppstår en mening med å gjøre noe nytt, noe helt annerledes. Korreksjon kalles for en første ordens endring, mens endring som oppstår gjennom ny meningsdanning, relasjon, dialog og refleksjon kalles for andre ordens endring. Vi må strekke oss etter en andre ordens endring. En person som lever i en offerrolle, gjør det fordi det skaper mening for han eller hun. Vår oppgave er å forbli nysgjerrig på; «hvordan kan jeg være sammen med dette menneske på måter at det lokker frem mer utviklende og endringsprosesser?» «Hvordan kan jeg være sammen med denne personen som fremmer lysten til å gjøre noe annet?» En person har tatt til seg en offer mindsett av en grunn, det skaper mening for han eller henne. Fremfor å dømme personen bør vi anlegge et ressurs og mulighetsperspektiv. Vi må forbli undrende og nysgjerrig på hvordan vi kan komme i en posisjon hvori vi sammen med offeret kan skape noe andre mer meningsfylte livsbetingelser.


En følelse av moralsk elitisme: Definisjonen på elitisme, «systemer, praksis eller ideer favoriserer de mektigste, rike eller talentfulle menneskene i en gruppe, et sted eller et samfunn.» De som scorer høyt på denne dimensjonen, oppfatter seg selv som å ha et plettfri moral og ser på alle andre som umoralske. Moralsk elitisme kan for eksempel brukes for å kontrollere andre ved å beskylde dem for å være umoralsk, urettferdig eller egoistisk, samtidig som man betrakter seg selv som ekstremt moralsk og etisk korrekt.


Moralsk elitisme utvikler seg ofte til å bli et forsvarsmekanisme mot dypt smertefulle følelser og for å opprettholde et positivt selvbilde (Berman, 2010). Melanie Klein skriver, ‘som et resultat pleier personen å benekte sin egen aggressivitet og destruktive impulser og projiserer dem over på andre’ (Klein, 2002). Den” andre” oppleves som truende, mens jeget oppleves som forfulgt, sårbar og moralsk underlegen.

Personen deler opp verden (splitting) i for eksempel, de "hellige" kontra de "uhellige og onde", og dette fungerer som en selvbeskyttelse mot smerter og skade på ens selvbilde. Splitting bedøver, men hemmer samtidig personens vekst og utviklingsmuligheter. Når en person splitter er det som regel en kompensasjon for manglende evne til å se seg selv og verden man lever i som kompleks og forsøker å forenkle den gjennom splitting.

Manglende empati for smerter og lidelse hos andre: De som skårer høyt på denne dimensjonen er så opptatt av sin egen offerrolle, at de glemmer andre menneskers smerter og lidelser (Urlic, Berger, Berman, 2013). Forskning viser at mennesker som har opplevd urett eller som blir påminnet om en tid da det ble gjort urett mot dem, føler seg berettiget til å oppføre seg aggressivt og egoistisk, de tenderer til å ignorere andres lidelser og blir mer opptatt av sine egne følelser, de overlater andre mennesker til andre (Zitek, Jordan, Monin, & Leach, 2010.) De viser ofte til redusert omsorgsevne der dette gjør krav på empatiske evner. Emily Zitek med kolleger antyder at slike personer kan føle seg som om de har lidd nok, de føler seg ikke lengre forpliktet til å bry seg om andres smerte og lidelse. Dette medfører ofte at de ikke bryr seg om andre, og de hjelper ikke andre enn seg selv.


Forskning viser at det er en redusert empati i en gruppe hvor en av deres gruppemedlemmer er gjort til offer. Priming, «forhåndspåvirkning av små, ofte ubevisste inntrykk fra enkeltord, bilder, lukter, gester, handlinger og annet planter forventninger hos en person og påvirker hva personen husker etterpå» av et offer øker pågående konflikter og forårsaker som regel redusert empati ovenfor medlemmer av en annen gruppe. Fra et sosiologisk perspektiv er medlemmene av en gruppe mer villig til å akseptere en mindre grad av kollektiv skyld for den skade som forårsakes hos andre.


Forskning viser at et "konkurransedyktig offer" som medlem av en gruppe og involvert i voldelige konflikter, kan tenderer til å se deres ofre som eksklusive og er tilbøyelige til å minimere, fornedre eller direkte benekte motstanderens lidelse og smerte (Noor, Schnabel, Halabi and Nadler, 2012; Vollhardt, 2009).

Terping på å ha vært et offer i fortiden: De som scorer høyt på denne dimensjonen snakker mye om deres opplevde krenkelser, dets årsaker og konsekvenser. De tenker liten på eller reflekterer over mulige løsninger. Det ligger en implisitt tanke om at de har rett til å tenke på seg selv, mindre på andres vel-og-ve. Forskning viser at mennesker som opplever seg å være et offer, tenderer til å terpe på deres opplevelse av krenkelser og at terping reduserer motivasjonen for å tilgi, men øker ønsket om hevn.

KONSEKVENSER AV ET OFFERMINDSETT

I en mellommenneskelig konflikt er alle parter motivert for å opprettholde et positivt moralsk selvbilde. Som et resultat vil de forskjellige partiene skape to veldig forskjellige subjektive realiteter. Gjerningspersonen vil tenderer til å bagatellisere alvorlighetsgraden av overtredelsen, mens offeret derimot kan ha en tendens til å oppfatte gjerningspersonens motivasjoner som vilkårlige, meningsløse, umoralske og mer alvorlige. Derfor har det tankesettet man utvikler - som et offer eller som gjerningsperson - en grunnleggende effekt på måten situasjonen blir oppfattet og husket på.


En person som konsekvent betrakter seg selv som et offer vil i større grad ha en tilbøyelighet til å legge ansvar for egne handlinger hos andre. Når en velger for å tilmåle seg en offeridentitet vil ansvarsfornemmelse for egnehandlinger og dets konsekvenser betraktelig reduseres. Å oppleve seg selv som et offer kan lett føre til en selvrettferdiggjøring av destruktive handlinger – en opplever å ha rett til å kunne oppføre seg på bestemte måter uansett hvilke konsekvenser dette medfører for andre. Et offer mindsett er dermed kontraproduktivt i og med at den ikke løser noe, men påfører de relasjonene man er en del av merbelastninger. Slike belastninger kan oppleves som hevn og irrasjonell. Det er ofte vanskelig å forstå hvorfor et menneske oppfører seg på destruktive måter, og det blir enda mer irrasjonelt når det såkalte offeret ikke kan eller vil redegjøre for hvorfor han eller hun oppfører seg slik han eller hun gjør. Offeratferd besitter dermed en stor kime av relasjonsødeleggelse. Når handlinger blir så uforståelige og irrasjonelle og smertefullt blir det ofte for vanskelig å være i relasjon med en slik person. Det medfører som regel at man søker seg bort fra de sammenhenger hvor offeret er en del av – ikke fordi man ikke ønsker å ha kontakt med det såkalte offeret, men mer som selvbeskyttelse og selvbevaring. En skal tross alt fungere i hverdagen, og det blir ofte en stor utfordringer når man i tillegg til hverdagens utfordringer må forholde seg til de uforståelige og irrasjonelle handlinger av ‘offeret.’


Når en person tilmåler seg en offerrolle så blir det ofte ledsaget av selvmedlidenhet og hevngjerrighet. Den som er ‘så synd på seg selv’ prøver ofte å manipulere de relasjoner og kontekster de er en del av. De føler at de har rett til det og krav på det. Denne atferden vil fortsette så lenge denne atferden blir belønnet ved at den gis oppmerksomhet. Noe av det som opprettholder offeratferd er opprettholdelse av oppmerksomhet – når jeg sier hopp, hopp! Det som kan være nyttig å huske på er: «du oppdrar den andre om hvordan du vil bli behandlet på ved den måte du responderer.» Når du gir uforståelig og irrasjonell atferd oppmerksomhet, du hopper når offeret sier hopp, så ligger det implisitt et budskap om at slik atferd lønner seg. Destruktiv og irrasjonell atferd skal ALDRI lønne seg! Det kan være mange beriktigete årsaker til at et menneske opplever seg å være et offer, men det kan aldri rettferdiggjøre irrasjonell og destruktiv atferd. Det er mulig å komme seg videre i livet på tross av opplevde traumatiske hendelser. Man må velge for at på tross av traumatiske hendelser så vil man skape et produktivt liv. Å ha blitt offer for (…) trenger ikke å bestemme kursen i et menneskets liv. De kreftene et menneske bruker for å leve som et offer kan også velges for å bestemme seg for å leve som en overlever av (…) Det er fullt forståelig at den som er traumatisert opplever det å gå bort fra en offerrolle som utrygt – en offerrolle gir ofte en opplevelse av trygghet i og med at man i høy grad styrer folk i hvordan de skal forholde seg til offeret. Å kunne jobbe seg ut av en (trygg) offerrolle betinger dermed at personen har tilgang til trygge og forutsigbare personer. En person med et offer mindsett sitter ofte på en angst om at han eller hun vil bli forlatt eller avvist et eller annet sted i prosessen og at det derfor er tryggere å forbli i offerrolle – man vet hva man har, ikke hva man går til. For at den som opplever seg som et offer kan jobbe produktivt med å adaptere seg til en annen virkelighet kreves det at, 1) personen har tilgang til stabile, trygge og forutsigbare relasjoner, 2) personen må oppleve å bli hørt og tatt på alvor -alle har sin subjektive opplevelse av hva som har skjedd/ikke skjedd-, og 3) det må utvikles dialoger hvori personen på en trygg måte kan snakke om (…?)



ATTRIBUSJON AV SÅRENDE ATFERD

En person som sitter fast i en opplevelse av å være et offer er mer tilbøyelig til å tilskrive andre mennesker negative intensjoner og de opplever ofte en større intensitet og varighet av negative følelser etter en sårende hendelse. Et menneske som befinner seg i en offerrolle kan raskt oppleve en interaksjon som sårende når den andres atferd og handling oppleves som intensjonell. Et menneske som har internalisert identiteten av å være et offer kan oppleve vanlige hendelser som vond og intendert og mer intenst fordi de tilskriver den andre ondsinnete hensikter.

HUKOMMELSESSKJEVHET

Et menneske med en internalisert identitet av å være et offer har som regel en større negativ hukommelsesskjevhet, de husker spesialt ord som representerer krenkende atferd og følelser som gjør skade (for eksempel "Svik," "sinne", "skuffelse") og de har lettere for å huske negative følelser (Lyubomirsky, Caldwell, & Nolen-Hoeksema, 1998). Tendensen til å oppleve seg selv som et offer relateres ikke til positive tolkninger og attribusjoner eller fremkalling av positivladede emosjonelle ord. Attribusjon er en psykologisk teori som brukes når man ønsker å forstå og forklare menneskers reaksjoner dersom man kjenner til hvilke egenskaper de tilskriver seg selv og omverden. Det er spesifikt den negative stimuli som aktiverer offerets tankegang. Funn viser at terping i høy grad kan bidra til økt fremkalling av traumatiske hendelser.


HVOR KOMMER OFFERROLLE MINDSETTET IFRA?

Det er nok mange forskjellige faktorer som spiller en rolle i tilblivelse av en offerrolle mindsett. Forskerne har funnet at en engstelig tilknytningsstil er en sterk determinant i utviklingen av et offer mindsett (Mikulincer, Dolev, & Shaver, 2004; Mikulincer, Gillath, & Shaver, 2002; Mikulincer, Shaver, Bar-On, & Ein-Dor, 2010; Mikulincer, Shaver, & Rom, 2011; Mikulincer, Shaver, Sahdra, & Bar-On, 2013; Shaver & Mikulincer, 2002). Personer som strever med angst, pleier å være mer avhengige av andres godkjenning og validering. De søker i høy grad bekreftelse og validering hos andre der de er i tvil om sin egen sosiale verdi. Individer som strever med en engstelige og ambivalent tilknytningsstil opplever seg ofte ambivalent i forhold til andre. På den ene siden ligger det en forventning om avvisning fra andre, mens på den andre side oppleves det en avhengighet til andre for å bli validert for å styrke selvtilliten og egenverdi. Den direkte koblingen mellom engstelig og ambivalent tilknytning og opplevelse av å være et offer kan gi et grunnlag for

usikre relasjonsforhold. En person med en engstelig og ambivalent tilknytningsstil kan oppleve utfordringer med å ta til seg andres oppmerksomhet og medfølelse. Samtidig kan personen oppleve vanskeligheter med å gi konstruktiv uttrykk for negative følelser i relasjon til andre mennesker. Angsten for å bli avvist og å bli forlatt er til stede og influerer i høy grad personens evne til å utvikle trygge og sunne relasjoner. Da er å fortsette med å leve i en offerrolle et forlokkende alternativ.

FRA OFFERROLLE TIL UTVIKLING

Dersom sosialiseringsprosesser kan gi et menneske en tankegang om å være et offer, så er det også mulig å utvikle noen tanker om personlig utvikling og vekst. Vi alle kan lære at våre traumer ikke trenger å definere oss. Det er mulig å oppleve at traumer ikke er sammenfallende med å være et offer på livstid og det trenger heller ikke å bli kjernen i identitetsdanning. Det er fullt mulig å bearbeide traumer slik at dets effekter ikke lengre spiller en ødeleggende rolle i livet. Man kan faktisk velge for å oppleve positive endringer ved å bruke sine erfaringer til noe som skaper håp.


Vi alle kan velge for å gi godhet og behandle andre mennesker med verdighet og respekt akkurat slik vi ønsker å bli behandlet selv. Ingen har rett til å behandle oss på en uverdig og umenneskelig måte. En ting er klart, å leve ut av en subjektiv opplevelse av å være et offer kondisjonerer et menneske for å se verden gjennom pessimistiske briller. Det mennesker har til felles er at de har et identisk grunnleggende behov for å bli hørt, sett, forstått, og verdsatt. En forutsetning for å komme seg ut av en offerrolle er å reflektere over egne virkelighetsoppfatninger, sannheter og persepsjoner: Man kan ikke endre på noe man ikke anerkjenner som finnes! Anerkjennelse av (…?) er en forutsetning for endringer som nytter.

Litteratur

Berman, A. (2010) ‘post-traumatic victimhood’, in Ulric, I., Berman, A., Berger, M. (eds) Victimhood, vengefulness and the culture of forgiveness, pp. 3–62. New York, Nova Science Pub.

Johanna R. Vollhardt (2009). The Role of Victim Beliefs in the Israeli–Palestinian Conflict: Risk or Potential for Peace? Peace and Conflict: Journal of Peace Psychology, 15:2, 135 159, DOI: 10.1080/10781910802544373

Klein, M. (2005). Love, Guilt and Reparation: And Other Works 1921-1945 (The Writings of Melanie Klein, Volume 1).

Lyubomirsky, S., Caldwell, N. D., & Nolen-Hoeksema, S. (1998). Effects of ruminative and distracting responses to depressed mood on retrieval of autobiographical memories. J Pers Soc Psychol, 75(1), 166-177. doi:10.1037//0022-3514.75.1.166

Masi Noor, Nurit Schnabel, Samer Halabi, & Arie Nadler. (2012). When Suffering Begets Suffering: The Psychology of Competitive Victimhood Between Adversarial Groups in Violent Conflicts. Personality and Social Psychology Review. doi.org/10.1177/1088868312440048

Mikulincer, M., Dolev, T., & Shaver, P. R. (2004). Attachment-related strategies during thought suppression: ironic rebounds and vulnerable self-representations. J Pers Soc Psychol, 87(6), 940-956. doi:10.1037/0022-3514.87.6.940

Mikulincer, M., Gillath, O., & Shaver, P. R. (2002). Activation of the attachment system in adulthood: threat-related primes increase the accessibility of mental representations of attachment figures. J Pers Soc Psychol, 83(4), 881-895. Hentet fra www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/12374442

Mikulincer, M., Shaver, P. R., Bar-On, N., & Ein-Dor, T. (2010). The pushes and pulls of close relationships: attachment insecurities and relational ambivalence. J Pers Soc Psychol, 98(3), 450-468. doi:10.1037/a0017366

Mikulincer, M., Shaver, P. R., & Rom, E. (2011). The effects of implicit and explicit security priming on creative problem solving. Cogn Emot, 25(3), 519-531. doi:10.1080/02699931.2010.540110

Mikulincer, M., Shaver, P. R., Sahdra, B. K., & Bar-On, N. (2013). Can security-enhancing interventions overcome psychological barriers to responsiveness in couple relationships? Attach Hum Dev, 15(3), 246-260. doi:10.1080/14616734.2013.782653

Rahav Gabay, Boaz Hameiri, Tammy Rubel-Lifschitz and Arie Nadler. (2020). The Tendency for Interpersonal Victimhood: The Personality Construct and its Consequences. Personality and Individual Differences · May 2020. DOI: 10.1016/j.paid.2020.110134

Shaver, P. R., & Mikulincer, M. (2002). Attachment-related psychodynamics. Attach Hum Dev, 4(2), 133-161. doi:10.1080/14616730210154171

Urlic, I. (2013). On the Culture of Forgiveness: On ‘Victimhood, Vengefulness, and the Culture of Forgiveness’. Group analysis, Volume: 47 issue: 3, page(s): 257-267. https://doi.org/10.1177/0533316414545707

Zitek, E. M., Jordan, A. H., Monin, B., & Leach, F. R. (2010). Victim entitlement to behave selfishly. J Pers Soc Psychol, 98(2), 245-255. doi:10.1037/a0017168

463 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle