Hva er kjerneskam?

Luuk L. Westerhof, M. Sc

Forskjellen mellom skam og kjerneskam

Skam er en primær følelse som fungerer som et moralsk kompass for å reparere og vedlikeholde relasjoner. Når vi føler anger for å ha skadet en annen person eller for å gjøre noe som krenker vår følelse av integritet, kan skam få oss til å gjøre bot og tillate oss å lære å ikke gjenta den samme feilen igjen. Det er en mekanisme for sosial kontroll som avskrekker oss fra å skade oss selv eller andre, og den er koblet til vår samvittighet (Rothschild, 2000).

Selv om skam er en tilpasningsdyktig følelse som hindrer folk i å handle ut fra egeninteresse, kan skam bli dårlig tilpasset når det er gjentatte brudd på tillit og sikkerhet i mellommenneskelige forhold over tid. Gjentatt tap av forbindelse med en primær omsorgsperson i tidlig barndom (f.eks. på grunn av misbruk eller omsorgssvikt) kan påvirke hjernens utvikling negativt og føre til internalisering av det som kalles kjerneskam.

Vi har en tendens til å tenke på skam i sammenheng med uønskede hendelser, som seksuelle overgrep, tilbakefall av rusavhengighet, og selv om disse opplevelsene absolutt er preget av skam, er kjerneskam en dypere underliggende følelse av å være uverdig til å være elsket og tilhørighet som kanskje eller ikke har en ytre situasjon i sikte.

Skam begynner allerede i tilknyttingsprosessen

Tilknytningsteori har lært oss at etter hvert som den ikke-verbale høyre hjernen utvikler seg, er det avgjørende for omsorgspersoner å tilpasse seg et spedbarns behov og konsekvent møte disse behovene ved å skape et trygt og sikker tilværelse hvori spedbarn kan utvikle seg. Winnicott (1986) har referert til dette som et «holdemiljø» (Winnicott, Winnicott, Shepherd, & Davis, 1986).

Ved optimal utvikling av den høyre hjernehalvdel produseres de nevrale nettverkene en indre følelse av trygghet og kjærlighet og setter barn i stand til å utvikle en følelse av tillit og tilknytning. Barnets tidlige omsorgspersonrelasjonene spiller dermed en stor rolle i dannelse av de emosjonelle og sosiale forbindelsene den vil oppleve gjennom livet.

Nylig har brainscan imaging bekreftet det tidlige tilknytningsteoretikere som Mary Ainsworth og John Bowlby allerede beskrev gjennom sine funn. For eksempel har forskning av Alan Schore (A. N. Schore, 2014) på affekt reguleringsteori bekreftet at "gjensidig høyrelateralisert visuell-ansikts-, auditiv-prosodisk og taktil-gestus nonverbal kommunikasjon mellom spedbarn og primær omsorgsperson" (2014, s. 1049) er avgjørende for optimal hjerneutvikling.

Disse ikke-verbale sensoriske kommunikasjonene mellom barnet og den primære omsorgspersonen bidrar i stor grad til utvidelsen av det lille barnets høyre-hjerne-reguleringssystemer, som vi nå vet for det meste dannes ved tre års alder.

Men hvis et barn gjentatte ganger ikke har det Donald Winnicott kalte "gode nok" opplevelser av ubetinget kjærlighet og aksept, så blir kompasset for tillit og tilknytning svekket. Dette kan føre til langvarige skamtilstander som påvirker utviklingen av nevrale nettverk relatert til følelsesregulering og sikkerhet i den sosiale hjernen (Allan N. Schore, 2019).

Spesielt blir de nevrale nettverkene assosiert med mistillit aktivert, mens de som er assosiert med indre trygghetsfølelser og tillit blir svakere og deretter beskjæres, omtrent som hvordan en gartner beskjærer en busk eller et tre. Dette fører til redusert kapasitet for indre følelser av SELV.

Når et barns språk begynner å utvikle seg, danner den venstre hjerne en fortelling, eller historie, om hva som skjer i den ikke-verbale høyre hjernen, og forsøker å integrere prosodiske og mellommenneskelige elementer som var der fra tidligere. Denne historien danner en følelse av selvtillit, og vever sammen barnets indre og ytre opplevelser.

For eksempel, hvis et barn blir fortalt at den aldri vil utgjøre noe, kan den utvikle en historie om at den er verdiløse eller en skuffelse. Den kan gjentatte ganger mislykkes med oppgaver som er satt foran han, eller omvendt overprestere i et forsøk på å aldri gjøre en feil.

På samme måte, hvis en klient vokser opp i et hjem der følelsene hans aldri blir anerkjent, eller blir eksplisitt skammet for å vise følelser, kan de utvikle fortellinger og forestillinger om at det er galt og farlig å uttrykke følelsene sine. Skam blir til slutt internalisert i deres personlighet og fortellingen skifter fra "Jeg gjorde noe dumt" til "Jeg er dum".

Referanser

Rothschild, B. (2000). The body remembers : the psychophysiology of trauma and trauma treatment. New York: Norton.

Schore, A. N. (2014). The right brain is dominant in psychotherapy. Psychotherapy (Chic), 51(3), 388-397. doi:10.1037/a0037083

Schore, A. N. (2019). Right Brain Psychotherapy (Norton Series on Interpersonal Neurobiology)Norton Series on Interpersonal Neurobiology 0 (pp. 1 online resource (416 pages)).

Winnicott, D. W., Winnicott, C., Shepherd, R., & Davis, M. (1986). Home is where we start from : essays by a psychoanalyst (1st American ed.). New York: Norton.