Avhengighet – er søken etter helbredelse en hensiktsmessig handling?

Oppdatert: 24. jul.


Dette bildet av Ukjent forfatter er lisensiert under CC BY-NC-ND

Luuk L. Westerhof, M. Sc

Når du ser på de viktigste helseindikatorene i samfunnet, spør deg selv, hva ser du? Hver tredje uke i USA tilsvarer antallet dødsfall som følge av overdoser av narkotika det totale dødstallet fra 9/11. Antall personer diagnostisert med auto immun sykdom øker, og psykiske helseproblemer eskalerer. Antall barn som får en eller annen diagnose og en eller annen såkalt medisinsk lidelse – enten det er ADHD, angst, depresjon, såkalt atferdsforstyrrelse, opposisjonell trass lidelse, gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, for ikke å snakke om autisme spekteret – fortsetter å vokse. Flere og flere barn blir medisinert hele tiden. Angst er den raskest voksende diagnosen blant våre unge.


Hvordan forklarer vi hvorfor disse problemene vokser? Legevitenskapen kan ikke gi oss tilstrekkelig svar på disse spørsmålene. De har blitt opplært i den ordinære medisinske tradisjonen, et perspektiv som ser sinnet og kroppen som atskilt fra hverandre, og individet som atskilt fra miljøet. Innenfor denne rammen spiller samfunn og kultur nesten ingen rolle med tanke på sykdomsutbruddet eller dynamikken. Alt er redusert til individuell biologi eller individuell atferd. Med det blir for eksempel avhengighet sett på som et personlige valg, og som gjør løsningene atferdsmessige. I begge tilfeller, alt vi prøver å gjøre er å påvirke individuell atferd, omtrent som BF Skinner ville ha gjort i et laboratorium med rotter (figur 1).



Figur 1. Betinging. Forenklet tegning av en skinner boks. Den øvrige apparatur, som er utelatt på tegningen, befinner seg i rommet bak panelet til venstre. KF-bok. Lisens: Begrenset gjenbruk.


I utgangspunktet, hvis du vil at en rotte skal gå til en bestemt del av et bur, gir du den sukker, og hvis du vil at den skal unngå den delen av buret, gis det et strømstøt gjennom en elektrifisert plate som rotte står på. Du bryr deg ikke om hva rottens indre opplevelse er, og du bryr deg heller ikke om rottens forhold til miljøet den lever i. Du vil bare få den til å unngå noe eller gå mot noe annet. På et sosialt nivå er det vår tilnærming til avhengighet.


Den tidligere amerikanske justisminister Jeff Sessions er forstander av program tiltak fra 80- og 90-tallet, for eksempel, ville han gjeninnføre et program fra Reagan-perioden; «The WAR on Drugs», Sessions sa i «National Review»:


“Criminals convicted in federal court of possessing a gun while committing a crime face a minimum five-year sentence, which goes up if the gun is brandished or fired. Those sentences, and other tough-on-crime measures implemented in the 1980s and ’90s, have been credited with putting an end to the crime surge seen during the 1960s and ’70s.

“Homicides dropped by half in America,” said Sessions, who served as U.S. attorney for the Southern District of Alabama from 1981 to 1993. “If you told people in 1980 that we were going to reduce homicides in America by 50 percent in twelve years, they wouldn’t believe it. Our view was, in the ’80s and into the ’90s, criminals learned that if they used a firearm or carried one during their drug crimes or other crimes, that they were likely to be taken to federal court, and would receive a mandatory five years, basically, without parole”


(https://www.nationalreview.com/news/exclusive-jeff-sessions-calls-on-prosecutors-to-crack-down-on-gun-crimes/)


Sessions mente at dersom programmer fra 80- og 90- tallet hadde blitt gjeninnført, "ville folk ikke ta dårlige valg." Sessions brukte eksplisitt ordet valg. Og dette er den dominerende tankemodellen i vårt samfunn i dag: at folk oppfører seg sånn eller sånn, holder seg friske eller blir syke grunnleggende basert på de personlige valgene de tar.


Hvor vellykket den valg modellen har vært med å forhindre avhengighet, vises av det faktum at antall mennesker som dør av overdoser fortsetter å stige globalt. Men dette faktum endrer ikke mainstream-tenkningen, og det har absolutt ingen innvirkning på juridisk tenkning om avhengighet.


Den andre tilnærmingen til avhengighet er selvfølgelig det biologiske synet. I denne medisinske modellen blir avhengighet først og fremst sett på som en nevrologisk sykdom, et resultat av samspillet mellom en persons genetiske disposisjon med visse stoffer (eller mangel på signalstoffer). Så enten det er et valg som noen tar på et bevisst nivå, eller om det er en sykdom som noen er programmert til å ha på grunn av personlig biologi, reduserer legevitenskapen det til individet nivå. Problemet med dette perspektiv er at det umulig kan forklare hvorfor problemet med narkotikamisbruk blir så mye verre i så stort omfang.


De virkelige kildene til avhengighets- og rusproblematikk ligger mer i sfæren av individuelle traumer og de har sammenheng med en stadig mer isolerende og fremmedgjørende kultur. Vårt samfunn elsker å redusere alt til individnivå, for da slipper vi å måtte forholde oss til ansvarstaking og andre sosiale samfunnsmessige faktorene.


Ifølge en studie fra Slone Epidemiology Center (SEC) ved Boston University, hadde afroamerikanske kvinner som rapporterte hyppigere opplevelser av rasisme en større sannsynlighet for astma med voksen debut sammenlignet med kvinner som rapporterte mindre hyppige opplevelser.

Studien, som for tiden vises på nettet i tidsskriftet Chest, ble ledet av Patricia Coogan, DSc, senior epidemiolog ved SEC og forsknings professor i epidemiologi ved Boston University School of Public Health.


Denne studien fulgte 38 142 afroamerikanske kvinner, som alle er deltakere i Black Women's Health Study (BWHS), mellom 1997 og 2011. De fylte ut helse spørreskjemaer annethvert år. I 1997 og 2009 ga de informasjon om deres erfaringer med «hverdagsrasisme», som dårlig service i butikker eller restauranter, og «livsvarig» rasisme, som var diskriminering på jobben, i boliger og av politiet.


Resultatene tyder på at etter hvert som opplevelsene av hverdags- og livs rasisme økte, økte også forekomsten av voksen debut astma, opp til en 45 prosent økning blant kvinner i den høyeste sammenlignet med den laveste kategorien av rasisme tiltakene. Videre økte forekomsten av astma enda mer hos kvinner som var i den høyeste kategorien hverdagsrasisme både i 1997 og 2009, og som kan ha hatt mer konsekvente opplevelser av rasisme over tid.


"Dette er den første prospektive studien som viser en sammenheng mellom opplevelser av rasisme og voksen debut astma," sa Coogan. "Rasisme er en betydelig stressfaktor i livet til afroamerikanske kvinner, og resultatene våre bidrar til en voksende mengde bevis som indikerer at opplevelser av rasisme kan ha negative effekter på helsen." Den hypotese mekanismen som knytter opplevelser av rasisme til astma forekomst er stress og dets fysiologiske konsekvenser, spesielt effekter på immunsystemet og luftveiene.


BWHS er den største oppfølgingsstudien av helsen til afroamerikanske kvinner i USA. Ledet av forskere ved Slone Epidemiology Center, har BWHS fulgt 59 000 afroamerikanske kvinner gjennom toårige spørreskjemaer siden 1995 og har ført til en bedre forståelse av en rekke helsetilstander som uforholdsmessig påvirker afroamerikanske kvinner.


Du kan ikke forklare disse funn bare gjennom individuelle biologiske briller. Og vi har lenge visst at jo mer stresset foreldre er, jo større sannsynlighet er det for at barna kan utvikle astma. Interessant nok består vanlige astma behandling av å gi folk stresshormoner (kortisol og adrenalin) for å åpne opp luftveiene og redusere betennelse i lungene. Stresshormoner er den vanligste resepten for all medisin.


Enten du har en betennelse i nervesystemet, eller bindevev, eller hud, eller lunger, eller ledd eller tarmer, får du rekvirert kortisol. Allikevel spør legevitenskapen og psykiatrien aldri: «Jøss, vi gir deg stresshormoner for alt. Er det mulig at stress kan ha noe med denne sykdommen å gjøre?"


Det virker etter min mening åpenbart, og likevel stiller vi oss ikke slike spørsmål. Og jeg tror det er en grunn til det: Når vi først begynner å stille spørsmål, må vi innse at stress har sitt opphav i sosial interaksjon. Stress har å gjøre med forhold utover folks biologi eller individuelle psykologi. Og å erkjenne det ville utfordre hvordan vi ser verden og hvordan vi driver samfunnet vårt.


Å se på det interaksjonelle, det samhandlende og det relasjonelle snarere enn det essensialistiske og enkeltpersoner, for å forklare hva som skjer med oss ​​som mennesker er selvfølgelig ikke en ny idé. Harold Goolishian sa; «Problemet er ikke problemet, men hvordan man snakker om problemet: individet er ikke problemet, men problemet er problemet og hvordan man snakker om det» (Anderson, 1997; H. Anderson & Gehart, 2007; H. A. Goolishian, 1962; Harold A. Goolishian, McDanald, & MacGregor, 1964).


Avhengighet og rusmiddelmisbruk er et interaksjonell og relasjonelt problem. Spørsmålet er ikke, hva er galt med deg, men, hva galt har hent med deg og hvordan responderer du mot det som har rammet ditt liv?


For 25 hundre år siden lærte Buddha (Shambhala Publications Inc. & McLeod, 2009) oss at ingenting oppstår av seg selv, at vårt vesen er forbundet med alle andre vesener. Han sa det i form av å se på et blad eller en regndråpe. "Når du ser på det bladet eller regndråpen," sa han, "tenk på hvert øyeblikk, alle sammenkoblingene som var nødvendige for dens skapelse." Så med et blad, avhenger fotosyntesen av solskinnet, jorden, himmelen, vannet og vanningen. Det bladet inneholder solen og himmelen og jorden.


Intellektuelt vet vi dette, men når vi lever vårt liv i denne verden, inkludert meg selv, lever vi stort sett ikke i den slags bevissthet om samvær og det relasjonelle.

Og på grunn av denne separasjonen og individualiseringen gjenspeiles disse i hvordan vi ser på helse, hvordan vi ser på psykisk helse, og helt sikkert hvordan vi ser på samfunnet og avhengighet.


En måte å forstå mellommenneskelig biologi på er fra et sosialt perspektiv: hvordan nervesystemet vårt fungerer og hvordan hjernens funksjoner ikke er personlige. Våre tanker eller følelser er ikke rent individuelle fenomener. Så når vi ser på noe sånt som astmaen til den fargede personen som opplever å bli rammet av rasisme, forstår vi at det ikke bare er den personlige fysiologiske responsen til et isolert menneske: det er en sosial sykdom.


Spørsmålet er: hva skal vi gjøre med det? Vi kan ikke bare dele ut flere og flere medisiner. Vi må se på de påkjenningene som på et sosialt plan påvirker mennesker. Noen mennesker kan av historiske og økonomiske og sosiale årsaker bli mer berørt enn andre. Men den ubalansen påvirker oss alle - vi er alle en del av det samme systemet og universet. I den forstand deltar vi alle enten i tilblivelse eller forbedringen av den personens tilbøyelighet eller tilbøyelighet til å lide av en astmatisk episode – eller avhengighet, eller de fleste andre fysiske eller mentale helsetilstander.


I hovedsak kan det å søke helbredelse bli til en underminerende handling i vår kultur. Enten i medisinsk eller mer direkte psykoterapeutisk forstand, handler vårt arbeid med mennesker om å underminere deres selvbilde som isolerte, bare biologiske eller rett og slett psykologiske skapninger, og hjelpe dem til å se sammenhengene mellom deres eksistens, naturen til kulturen vi lever i, og hvordan hele menneskeheten fungerer. Det handler om å utfordre ideen om at noens verdi er avhengig av hvor godt de passer inn i en unormal, usunn kultur. Ideelt sett, som terapeuter, leger og psykiatere og fagfolk i vid forstand, er det det vi burde gjøre.


Referanser

Anderson. (1997). Conversation, language, and possibilities : a postmodern approach to therapy. New York: Basic Books.


Anderson, H., & Gehart, D. (2007). Collaborative therapy : relationships and conversations that make a difference. New York: Routledge.


Goolishian, H. A. (1962). Family treatment approaches. 2. A brief psychotherapy program for disturbed adolescents. Am J Orthopsychiatry, 32, 142-148. Retrieved from https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/13900355


Goolishian, H. A., McDanald, E. C., & MacGregor, R. (1964). Multiple impact therapy with families. New York: McGraw-Hill.


Shambhala Publications Inc., & McLeod, M. (2009). The best Buddhist writing 2009 (1st ed.). Boston, Mass. Enfield: Shambhala ;nPublishers Group UK distributor.


1 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle