Fra et dehumaniserende til et humaniserende språk i psykiatrien

DOI: 10.18261/issn.0807-7487-2016-02-05










Luuk L. Westerhof

Master i Helsefremmende arbeid og klinisk spesialist i familieterapi. Veileder i familieterapi og psykososialt arbeid. Ekstern foreleser ved Høgskolen i Østfold. luukwester@hotmail.no


Svenn Erik Knutsen

Cand.polit., klinisk pedagog og familieterapeut. Fagansvarlig for Familieterapiutdanningen ved Høgskolen i Østfold. svennknutsen@hotmail.com



Sammendrag

FAGARTIKKEL Vi er opptatt av hva slags språk folk møter i psykiatrien når de opplever livet som problematisk, krevende og tøft. Gjennom et biomedisinsk fokus og ekspertspråk kan psykiatrien bli oppfattet som et system som besitter en spesiell makt, kanalisert gjennom et ekspertfokus, diagnostiske manualer, og som reflekterer et språk som lett kan assosieres med patologi og mangler som angivelig bor «inne i» en person. Fristelsen til å trekke for raske konklusjoner basert på et sviktende diagnosesystem kan fort resultere i at personen blir sin diagnose, fordi vi som fagpersoner ikke blir nysgjerrige nok på dem som mennesker. I denne artikkelen vil vi diskutere bruken av postmoderne tilnærminger som er mer opptatt av måten vi snakker om problemet på. Problemet er ikke problemet, men måten vi snakker om problemet. Her ser vi en mer biopsykososial tilnærming. Vi tror at tilnærminger basert på et mer postmoderne tankesett vil representere en mer verdig måte å samhandle med «den andre» personen på. Ekspertposisjon blir nedprioritert, vekt på det relasjonelle perspektivet blir oppmuntret ved å la alle bli hørt. Dermed blir terapi mer et samarbeid med fokus på likeverdighet og prosesser i stedet for et tiltak der eksperten styrer og kontrollerer behandlingen av personen.


Nøkkelord: psykiatri, diagnose, språk, virkelighet, behandling, kontekst.


Innledning

Med denne artikkelen ønsker vi å bli med i debatten med et ønske om å skape en bevegelse mot et mer verdig og menneskelig psykiatritilbud. Vi vil gi et bidrag til refleksjon rundt psykiatrisk behandling, især psykiatriens språkbruk. Å se på dette fagspråket er viktig for å kunne ivareta de etiske sidene ved psykiatrisk behandling (Wifstad, 1997). Det blir viktig å vise til behandlingsideologi og til hva slags menneskesyn vi ønsker å bekjenne oss til innenfor fagfeltet. Vi mener det vil være betydningsfullt om vi legger vekt på kontekst- og språkorienterte teorier med fokus på sammenhengene mellom individet og dets omgivelser, og på språkets virkelighetsskapende kraft, opp mot empirisk baserte teser om allmenne kjennetegn ved mennesket (Aadland, 2011). Vi vil sette et spørsmåltegn ved det etter vår mening egenskapsdefinerende og diagnostiserende psykiatriske språket. Vi mener det er lite humant når det attribueres diagnostiske konklusjoner på mennesket. Vi blir ikke mindre bekymret når vi gjennom media (for eksempel i TV2-nyhetene 22.01.2016) blir informert om økning i forskrivning av antidepressiva til unge jenter som strever med sitt utseende, og som føler at de kommer til kort. Kanskje kan vi høre andre ting enn bønn om medikamenter hvis vi lytter mer til hva brukeren egentlig ber om?


Brukerens opplevelser av psykiatrien

I mange år har vi jobbet med folk innenfor en terapeutisk kontekst. Det har gitt innsikt i hvordan forskjellige mennesker har opplevd det å være blant annet i psykiatrisk behandling. Mange mennesker som vi har snakket med gjennom årene, forteller om feildiagnostisering, feilmedisinering, avmakt, maktmisbruk, overgrep og lignende når de var i kontakt med psykiatrien. Et eksempel er Sarah:

Jeg ble født i en veldig dysfunksjonell familie: far og mor var alkoholikere, og far kunne i tillegg bli voldelig når han var skikkelig full. Oppveksten var tung og satte sine spor. Jeg ble en innadvendt person, slet med konsentrasjon og utviklet spiseforstyrrelse. På skolen ville de at jeg skulle gå til utredning for mulig ADHD, siden jeg slet så mye med konsentrasjon og hadde vanskelig for å følge med i timene. Jeg var stadig med tankene hjemme, siden jeg var redd at noe galt kunne skje med mamma og/eller pappa. I tillegg ville min fastlege sende meg til BUP (barne- og ungdomspsykiatri) på grunn av min spiseforstyrrelse.


Sarah sa til meg (Luuk) at hun følte at ingen forsto henne. Ingen spurte hvordan hun hadde det. Hun var sint på psykiatrien for at de feildiagnostiserte og feilmedisinerte henne. Hun fikk Truxal og Zoloft, noe som gjorde henne sedat samtidig som hun fikk suicidale tanker. Whitaker (2014) beskriver i boken En psykiatrisk epidemi hvilke farlige bivirkninger disse antidepressiva og antipsykotikum kan ha, for eksempel selvmordsfare, men at forskningsrapporter som påviser dette, systematisk blir holdt skjult av den farmasøytiske industrien på grunn av de enorme økonomiske konsekvenser forbundet med det. Sarah fortalte at ingen viste interesse for henne og hennes livshistorie, følelser og meninger. Hun sa at hun følte seg som et objekt og en diagnose, og at hun ble behandlet deretter. En lignende fortelling finner vi i en kronikk i Aftenposten (11. juni 2015): Lær å se bak diagnosen. Her forteller ei ung jente om at ingen turte å snakke om det som hadde gjort henne syk! At legen etter å ha lest papirene konkluderte, uten å ha snakket med henne, med at hun var inne i en dyp depresjon, og at det skulle forordnes beroligende medisiner. En slik ovenfra -og ned-holdning eller egenskapsorientert tilnærming til pasienten oser av fravær av en likeverdig og relasjonell tenkning, og understøtter ikke et humant møte.

En tilsvarende historie finner vi i Dagbladet (Debatt 28. august 2015). Men her får historien et annet tilsvar. En spesialist i psykiatri tror en fars beskrivelse er rett. Overlegen mente at omstendighetene i livet må få tilbake sin plass som en viktig faktor i forståelsen av psykiske lidelser.


Psykiatriens utfordring

Som hjelpeinstans i det norske samfunnet inntar psykiatrien en viktig plass som et profesjonelt tilbud til mennesker med forskjellige psykiske lidelser. På lik linje med andre samfunnsinstitusjoner som skal bistå mennesker, har psykiatrien sine utfordringer, styrker og mindre sterke sider. Wittgenstein uttrykker i et brev til psykiater Maurice O ’Connor Drury (Drury, Hayes, Berman, & Fitzgerald, 1996):