Luuk L. Westerhof, M. Sc
Tiden leger alle sår, skrev dikterne, men er det virkelig slik når vi mister en nær og kjær person? Mens mange fagfolk som jobber med sorg klassifiserer de to første årene med sorg som tidlig sorg, er mange av dem – og deres klienter – svært klar over at sorg endrer vårt tidsbegrep totalt. Sorg får oss til å glemme tid og rom. Det får oss til å stoppe klokkene akkurat i det øyeblikket noens hjerte sluttet å slå, en resonans symbol på vår lengsel etter mer tid med dem. Det får oss til å plante blomster til ære for dem etter hvert som årstidene skifter. Og noen ganger får det oss til og med å grue oss til disse årstidene.
Nylig har American Psychiatric Association satt sorg på en deadline i DSM-5 (ekvivalent til ICD- 11 diagnosemanualen). I en tid hvor mange mennesker opplever enorme og dype tap, har noen klinikere begynt å klassifisere sorgprosesser som strekker seg utover en periode på ett år som symptomatisk for langvarig sorglidelse.
Fra et økonomisk perspektiv kan dette diagnostiske tillegget komme folk til gode med tanke på å finne et spesialisert behandlings tilbud. Et mer spesialisert behandlingstilbud kan bidra til redusering av menneskelig lidelse. Og for de mange sørgende menneskene hvis smerte har vært langvarig, og noen ganger altoppslukende, gjenspeiler det lidelsen de kan føle at de har blitt bedt om å fornekte.
På andre måter, diagnosen som er koblet til et tidsperspektiv ser ut til å patologisere en kritisk komponent av den menneskelige sorg opplevelsen, og den står i fare for å sende et implisitt budskap – du må komme over det – til disse menneskene, som trenger terapeutisk støtte.
Er sorg noe som kan slås av og på?
Sorg kan også forstås som kjærlighet – det er et kjærlighetsbrev til de som har dødd, og det varer resten av livet. Med å beskrive langvarig sorg som en forstyrrelse føles som om sorg patologiseres (sykeliggjøres) og med det opplevelse av kjærlighet.
Fare med å tidfeste lengde på sorg, er at det bidrar til å opprettholde en idé om at vi trenger å hjelpe folk til å «komme over det». Etter min mening bør fagfolk som jobber med sorg ikke ønske å gå denne retning. Vi kommer ikke over tap av våre kjære: de er ikke en forkjølelse eller influensa eller lysbryter som bare kan slås av og på.
I tilnærmet 25 år har jeg jobbet som terapeut og ofte med mennesker som sørger. Etter de mange hundre samtaler sitter jeg med den overbevisning om at symptomene på sorg er normale reaksjoner på en traumatisk hendelse. Noen mennesker kan trenge profesjonell støtte for å håndtere dem, men det finnes måter å hjelpe folk på uten å måtte patologisere dem. Å tidfeste sorg vil kunne føre til stigmatisering av sorg og sette oss tilbake når det gjelder vår forståelse av dødens livslange konsekvenser.
Når du gjentatte ganger blir relasjonelt krenket, opplever du mye tap. For eksempel, hver gang pappa blir full eller mamma raser og skriker, mister du en trygg forelder. Og så når de dør, blir det nåværende tapet forsterket av tidligere traumer. Det oppleves som et dobbelt traume eller en opphopning av tap.
Ofte kommer et underliggende tilknytnings traume med sorg. Det kan være preverbalt i naturen og holdes i kroppen gjennom symptomer eller fysiske opplevelser. Det er vanskelig for mange mennesker å artikulere eller sette ord på disse erfaringene. Å jobbe med sorg handler blant annet om å utforske individets tilstand gjennom kroppsarbeid. Traumer handler om, «hva skjer inn i deg, på grunn av hva som har hent med deg?» Tilknytnings traumer blir aktivert når noen opplever "langvarig" sorg.
Som terapeut finner jeg ideen om å gi medisiner mot sorg skremmende. Det er ikke mye overlapping mellom depresjon og sorg, så tilbøyeligheten noen kan ha til raskt å gi et antidepressiva bekymrer meg. I noen tilfeller kan det være berettiget, men risikoen er å overdrive behandling med medisiner for noe som må behandles og gjennomarbeides. Innenfor denne prosessen er det ikke plass til klokka og tidslinje, kun mye tålmodighet, ikke dømmende holdning og trygge kontekster av omsorg.
Sorg som en avhengighet
Konseptet med å behandle sorg som en avhengighet er basert på en studie som Mary-Frances O' Connor (O'Connor et al., 2008) og kolleger gjorde kalt Craving Love. De viste 23 kvinner bilder av deres mor eller søster som hadde dødd av brystkreft, og målte deretter hjerneaktiviteten deres i en fMRI. De fant at nucleus accumbens i hjernen til de 11 kvinnene som hadde blitt diagnostisert med «komplisert sorg» lyste opp og forble opplyst lenger enn de andre kvinnene.
Hypotesen er at mennesker som strever med langvarig sorglidelse, lengter etter sine kjære på grunn av den positive forsterkningen som minnene til den kjære gir. I hovedsak er de avhengige av minnet om den tapte kjære.
Undersøkelse til O, Connor omfattet tjuetre kvinner. Undersøkelse blir omtalt som en vitenskapelig studie som støtter diagnosen tidfestet sorg og foreslår medikamentell behandling, noe jeg tror er virkelig bekymringsfullt.
Da studien var ferdig, skrev Jerry Adler, som hadde opplevd døden til sønnen Max, en kommentar i magasinet Newsweek (25.07.08: Health Matters: Jerry Adler on the Grieving Brain). Han sa at han aldri hadde sett en nucleus accumbens, men han var kjent med sorg, og han kan ikke la være å lure på om disse kvinnene bare elsker moren sin:
“In a paper in the journal Neuroimage, O'Connor and her colleagues describe using an fMRI machine to probe the neurological basis for complicated grief among a small sample of women who had lost a close relative to breast cancer. Ordinary grief is apparent on a brain scan: show a bereaved daughter a picture of her mother, and areas of the brain that process emotional pain are activated. The women with complicated grief showed that pattern, but something else as well: activity in the nucleus accumbens, a brain region associated with pleasure, rewards, and addiction. "When the women came out of the scanner, the complicated-grief group rated themselves as feeling more negative than the others," O'Connor said. "But they also said things like, 'Oh, it was so nice to see my mom again.' These are the ones who pore over picture albums, talk about the person all the time, almost as if she was still here." The women in that situation were unconsciously prolonging their grief, she concluded, because memories of the person they missed gave them pleasure—as well as pain.”
“I've never seen a nucleus accumbens, but I know about grief, and I can't help but wonder: maybe the women with complicated grief just loved their mothers more.” Kilde: https://www.newsweek.com/health-matters-jerry-adler-grieving-brain-93081
Sorg kan forstås som en evigvarende kjærlighet, et kjærlighetsbrev til de som har dødd, og at denne kjærligheten varer resten av livet. Å kalle dette for langvarig sorgforstyrrelse føles som om kjærlighet patologiseres.
Sorg kan føles som undertrykkende
Sorg kan oppleves som undertrykkende, men vi går i feil retning når vi tidfester bearbeiding av sorg. Fagpersonens fokus bør mer rettes på pågående forstyrrelser i personens aktiviteter i hverdagen, snarere enn å være fokusert på et gitt tidspunkt. Du trenger ikke fortelle folk som sørger at deres sorg er en form for uorden, at de er ødelagte, og at de trenger å føle seg bedre i løpet av en kort tidsramme. Sorg kan ikke tidfestes!
Noen ganger er det første året det følelsesløse året, sjokkåret, og smerten er enda verre i det andre året. Det er en merkelig myte at når en av vår kjære dør, bør vi slutte å elske dem, slutte å tenke på dem. Du kan resten av ditt liv bære på et bilde, en genser, eller drikke ut av en kopp den avdøde brukte – dette kan være måter å sende kjærlighet til din kjære, hver dag. Han eller hun er fortsatt en del av livet ditt. Sånn ser sorg ut.
Det engelske ordet for sorg, «bereave» kommer fra et angelsaksisk ord som betyr å bli ranet. Noen ganger er den ettårsdagen en tilbakevending til åstedet for forbrytelsen, så å si en intens periode. Det er ikke sånn: «Åh, det har gått ett år, nå er jeg ferdig. Takk alle sammen."
Vektleggingen av en tidsramme er så merkelig. Tid leger ikke alle sår – ikke hvis du ikke tar vare på dem. Så spørsmålet blir hvordan vi ivaretar dem?
Sosial kontekst er signifikant
Diagnosemanualen vektlegger ikke viktigheten av sosial kontekst. I de mange år i terapi feltet, har jeg hørt mange mennesker snakke om hvordan de i sorgen ikke lenger opplever støtte av familien, lokalsamfunn og sosiale nettverk. Det kan se ut som om de unngår påminnelser om den avdøde, folk synes det er vanskelig å være rundt dem.
Dette sier ikke bare noe om vår kultur. Mange terapeuter og psykologer har vanskelig for å være sammen med mennesker som strever med smerte og tap, spesielt vår egen. Så jeg er mer opptatt av om vi kan se innover?: Evner vi selv å se og håndtere våre egne smerter, de traumer vi har opplevd i livene våre? Kan vi sitte sammen med noen og la dem være med smerten de opplever? Fremfor å diagnostisere og prøve å stoppe det, kan vi tillate dem å føle sorgen som er forankret i tapet av kjærlighet?
En gang hadde jeg et par i samtale hvor kvinnen strev med sorg, noe som mannen hennes ikke forsto. Han prøvde «å fikse» henne. I en av samtalene brølte kvinnen: «Ditt nådeløse behov for å få meg til å føle meg bedre dreper meg, gå hjem. Jeg trenger å føle meg dårlig. La meg føle meg dårlig."
I vårt Quick-fix-samfunn ønsker vi at folk skal gå videre, raskest mulig. Og mye av tiden er det fordi vi selv ikke vet hvordan vi skal være til stede i sorgen og la dem oppleve den. Mange fagfolk – ikke bare psykiatere, terapeuter og leger, men også autorisert psykisk helsearbeidere – har så å si ingen opplæring i sorg og tap. Jeg vil gjerne se en utvikling på dette front i form av en integrert del i pensum til for eksempel, sosionom, barnevernspedagog, lege og vernepleier utdanning - med andre ord, i alle hjelpe profesjoner, på hver høgskole og universitet.
Forebygging
Jeg tror at vi som fagfelt bør prøve å gå fra å håndtere sykdom og diagnose til å satse på forebygging av mental helse. Sorg er en del av det å være psykisk frisk. Det er en del av den menneskelige opplevelsen; du skal sørge.
Fremfor å kalle sorg for en «langvarig lidelse» er vi kanskje mer tjent med å kalle det for «komplisert sorg», fordi sorg er komplisert. Det er veldig, veldig komplisert. Katherine Shear, psykiater og grunnlegger av Senter for langvarig sorg ved Columbia University, har fremmet denne tanke at det skal kalles komplisert sorg i årevis. Med Shear er jeg av den overbevisning at sorg er iboende komplisert, fordi mennesker er kompliserte og relasjoner er kompliserte. Hva er så merkelig med det?
Forestillinger og normative ord
Forestillingene i samfunnet om hvordan sorg skal bearbeides opprettholder ideen om at du bruker for lang tid på å sørge, eller at du gjør det feil. Min erfaring er, at når folk møter forståelsesfulle, lyttende og ikke dømmende fagfolk så er det med på å fremme legedom.
Vi bør heller ikke benytte oss av normative ord som «bestemt» og «besluttsomt» i samtaler hvor sorg er tema. Sorg har ingenting med viljestyrte prosesser til felles. Smertene sitter internalisert i kroppen (Van der Kolk, 2015) og man kan ikke bare bestemme å bli av med sorg.
Uadressert sorg
Sorg løses ikke, du adresserer den. Jeg tror mange mennesker lider på grunn av uadressert sorg. Det kan handle om dødsfall, eller relasjoner, helse, jobb, tap av tro – alle slags ting som ikke blir adressert, blir mer kompliserte. Diagnosen «langvarig sorglidelse» vil lett kunne bli overbrukt, stigmatisere sorg og sette oss tilbake når det gjelder vår forståelse av dødens livslange konsekvenser.
Symptomer
To store symptomene av sorg er: du "lengter, lengter" (med andre ord, du savner din kjære og skulle ønske de fortsatt var i live) og du er "opptatt" av dem (du tenker på dem en mye). Symptomatisk kan de gi: identitets forstyrrelse, vantro, unngåelse av påminnelser, følelsesmessig smerte. Det er alle kjennetegn på sorg.
Hvordan har noen hvis ektefelle er død, ikke en identitetskrise? Hvordan møter en forelder hvis barn dør fortsatt opp på samlinger med andre foreldre og ikke har en identitetskrise? Er du fortsatt forelder? Er du fortsatt ektefelle? Er du fortsatt gift? Sorg handler om identiteten vår – og å endre, vokse og akseptere disse nye rollene som vi ikke valgte.
Vansker med reintegrering i livet etter dødsfallet, intens ensomhet, problemer med venner, interesser, planlegging for fremtiden? Vel, vennene dine har nå et annet liv enn ditt. Følelsesmessig nummenhet, en følelse av at livet kan være meningsløst? Vel, ektefellen din døde, og du er ensom. Mange fagfolk vil hevde at disse forstyrrelsene forårsaker klinisk signifikante plager eller svekkelser i sosiale, yrkesmessige eller andre sammenhenger. Det viktige er, hvordan snakker vi med folk om langvarig sorg siden det har blitt en del av diagnosemanualen og vårt folkespråk?
Et av argumentene i diagnose bruken er at noen mennesker vil bli lettet over å vite at de har en ting som kan diagnostiseres og med det kan avhjelpes fra skam. Men jeg tror å jobbe gjennom skam er iboende i enhver sorgprosess. Du vil se folk med hodet ned, ser bort, føler seg dårlige for måten de har det på, så lenge de har følt det.
Skam trenger hemmelighold for å overleve og å sykeliggjøre sorg ved å sette en diagnose på det, kan være med på å hemmeligholde skammen. Når vi føler at våre venner og familie dømmer oss for ikke å gå videre, blir vi en øy av sorg.
Hva håper jeg leseren tar med seg videre …?
Jeg håper at leseren skal forstå sorg som en naturlig og normal prosess, og at vi trenger å normalisere sorg som uttrykk for kjærlighet. For det andre må fagfolk fortsette med å verdsette kraften i å «vandre sammen med» folk, ikke prøve å fikse dem. For det tredje, håper jeg at diagnosen vil bringe noen ressurser med seg, uten å patologisere kjærligheten som er sorgen.
Referanse
O'Connor, M. F., Wellisch, D. K., Stanton, A. L., Eisenberger, N. I., Irwin, M. R., & Lieberman, M. D. (2008). Craving love? Enduring grief activates brain's reward center. Neuroimage, 42(2), 969-972. doi:10.1016/j.neuroimage.2008.04.256
Van der Kolk, B. A. (2015). The body keeps the score : mind, brain and body in the transformation of trauma. Uk: Penguin Books.
Comments