top of page

Er ADHD en sykdom, en nevrologisk forstyrrelse en sosial konstruksjon eller... både-og?


AV LUUK L. WESTERHOF, M. Sc

er utdannet sosionom, har master grad

i helsefremmende arbeid og er klinisk spesialist i familieterapi.

Han arbeider som veileder i familieterapi og

psykososialt arbeid og er i tillegg ekstern foreleser ved

Høgskolen i Østfold og foredragsholder.


Publisert i Spesialpedagogikk 0516



Er ADHD en nevrologisk forstyrrelse,

en sosial konstruksjon eller både-og?

I vårt samfunn har ADHD blitt en av de mest utbredte diagnosene hos

barn og ungdom. Forfatteren av denne artikkelen drøfter om det er slik at

for mange barn får denne diagnosen i Norge i dag. Kanskje bør man heller

forsøke å finne alternative forklaringsmodeller på hvorfor noen barn er

spesielt aktive, urolige og har lav impulskontroll og sette inn andre tiltak enn

medisinering.


Medisinbruk for å bekjempe ADHD symptomene

har antatt voldsomme proporsjoner.

Lege Charlotte Lunde skriver i sin artikkel i Samtiden nr. 3/2011, Fra hyperaktiv

til sentralstimulert – Et essay om barnedoping, at omsetningen av ADHD medisinerer

i Norge har steget fra 4 til 184 millioner kroner i løpet av elleve ar. Over 17500 barn og unge star nå pa ADHD medisiner.


Det fagfolk etter min mening

har mistet øye for, er at barn med høy aktivitetsgrad

og manglende impulskontroll

ofte lever under vanskelige livsutfordringer.

Høy grad av aktivitet, oppmerksomhetssvikt,

manglende impulskontroll er ikke

medisinske problemer – de henger mer

sammen med vanlige livsutfordringer!


ADHD som diagnose kan bero på en feil

erkjennelse; ADHD blir betegnet som en

nevrologisk forstyrrelse, men diagnosen

kan risikere å bli stilt uten utforskning og

inkludering av barnets livsomstendigheter.

Da får man en altfor ensidig diagnosesetting!

Gjennom et slikt manglende fokus på helhet

står man i fare for å omdøpe vanlige livsutfordringer

til iboende avvik og sykdom hos barnet.


Misoppfatning

Det er stadig flere fagfolk som mener at det

er en misoppfatning at ADHD (Attention

Deficit/Hyperactivity Disorder) er en mangeltilstand

eller kjemisk ubalanse i hjernen.

Mange barn blir diagnostisert pa grunnlag av

denne misoppfatningen og blir dermed (feil)

medisinert (Frances, 2013). De som profitterer

på dette, er den farmasøytiske industrien.

Denne industrien vil ha oss til å tro at det er en

kjemisk ubalanse i hjernen, og at barna derfor

trenger medisinering.


Pr. i dag finnes det ikke tilstrekkelig forskning

som har kunnet underbygge en slik påstand

(Frances, 2013; Whitaker, 2010a, 2010b, 2015).

Mange innen fagfeltet hevder at det ikke er

noen sammenheng mellom ADHD og kjemisk

avvik i hjernen, og det er ingen hjerneområder

som er mindre enn de bor, eller er underutviklet

(Breggin, 1991, 2008; Stein, 1999; Whitaker,

2010a, 2015).


Fremfor å stemple barnets ulike

fremtredelsesformer som atferds avvik (Hertz & Glomnes,

2011) eller som sykdom, mener jeg at vi heller bør betrakte

ADHD som en sosial konstruksjon. Bokstavene ADHD kan

bedre tolkes som en språklig benevnelse for en annerledes

atferd. Vil en slik tilnærming kunne bidra til at

færre barn sendes til utredning, diagnostisering og (feil-)

medisinering?


Ukritisk henvisningspraksis

Barn som utviser en litt annerledes oppførsel enn det som

er forventet, blir som regel raskt henvist til for eksempel

psykolog og BUP. Utfallet av en slik henvisningspraksis

er gjennomføringen av standardiserte tester og, en etter

min mening, for rask diagnosesetting. Jeg mener at en slik

praksis har bidratt til den eksplosive utviklingen av barn

med ADHD. Psykiater Allen Frances skriver at det gjennomsnittlig

tar 7 minutter i konsultasjon hos psykiater

i USA for å få en diagnose – han kaller dette for en diagnostisk

inflasjon (Frances, 2013). Muligens er det noe bedre

i Norge, men jeg har enda ikke kommet over noe forskning

som påviser dette. Jeg er nysgjerrig på hvordan en diagnose

så lett kan settes, uten at man i tilstrekkelig grad hører på

barna; deres livserfaringer og livshistorie.


Psykiater Sam Timimi, som er tilknyttet det engelske

folkehelseinstituttet, mener at det moderne vestlige samfunnet

skaper en form for stress for dagens barnefamilier,

som igjen kan gi utslag i ADHD-symptomer (Timimi, 2005;

Timimi & Leo, 2009). Kan ADHD være en fiktiv epidemi?

Sir Ken Robinson mener at dette er tilfelle (Lunde, 2011).


Kan det være mer fruktbart å ha et mer sosialpedagogisk

fokus på barnets ytre miljø, enn et nevrobiologisk fokus

på barnets indre? Vi må se barn som individer og som

en del av ulike kontekster: familien, skole, forening og stefamilie

osv. Barn blir altfor ofte betraktet som barere av

en iboende mangeltilstand (deficit) som må behandles

eller medisineres (Frances, 2013; Gotzsche, 2015; Hertz &

Glomnes, 2011; Whitaker, 2015).


Denne hyppige henvisningspraksisen har ført til at

ADHD har blitt den diagnosen med høyest prevalens hos

barn. Mistanke om ADHD er den vanligste grunnen til at

barn blir henvist til hjelpeapparatet, og skoler og barnehager

er sterkt involvert når det gjelder diagnostisering

av ADHD (Lunde, 2011). I likhet med Lunde spør jeg om

normal småbarnsatferd blir medisinert for a fa ro i klasserommet?

I kjølvannet av den økende ADHD-prevalensen

oker medisinbruk.


FN er bekymret over denne voldsomme

utviklingen av ADHD-medisinering av barn i Norge. Pa ti

ar har det vært en tidobling i bruk av ADHD-medisin, og nå

ligger Norge i verdenstoppen. Norge er det landet i Europa

som følger USAs utvikling og har det høyeste forbruket av

medikamentell behandling av ADHD (FMR, 2006).


Jeg som er artikkelforfatter, benekter ikke at symptomene

finnes – barn med manglende impulskontroll,

sterk uro og konsentrasjonsvansker finnes. Jeg ønsker bare

at denne artikkelen skal vare et bidrag til en pågående debatt

omkring dette viktige tema. I det følgende vil jeg utdype

mine synspunkter.


Atferdsproblem

Fremfor å anse ADHD som en iboende mangeltilstand og

et atferdsproblem, bør vi heller betrakte det som annerledes

atferdsmessige ytringer som av samfunnet oppleves

som problematiske siden atferden ikke star i forhold til

gjeldende forventninger. A betrakte ADHD fra denne vinklingen

gjør det mulig a akseptere at barn gjennom sin

annerledes oppførsel viser det beste de har å by på i enhver

omstendighet og til enhver tid (Hertz & Glomnes, 2011).


Kan det å forstå ADHD pa denne maten åpne opp for

en mer kontekstuell og relasjonell forståelse? Mennesker er

født som en del av sosiale nettverk og er saledes en del av

dette nettverkets sosiale samhandling og språk.

Nettverk forbinder jo mennesker ved at de sosialt og psykologisk

samhandler med hverandre via språk og sosial

aktivitet. ADHD kan fra dette perspektivet bli forstått som

et fenomen som ikke betraktes som et problem, men som

et fenomen som er sammensatt av mange forskjellige biopsykososiale

determinanter. Fremfor a snakke om ≪barn

som er annerledes≫ kan vi heller begynne a si noe annet,

nemlig: ≪et annerledes barn≫. En slik tilnærming kan åpne

opp for en mer refleksiv forståelse – vi kan begynne a stille

oss spørsmål som: Hva er det som gjør dette barn annerledes?

Er det noe i barnets sosiale omgivelser som forer til

annerledes atferd enn forventet? Og slik Tom Andersen sa,

du kan kun endre deg selv (Andersen, 2005),


Medisinering bør være den siste utvei og ikke det

første alternativet.


så da er det kanskje på tide at den enkelte fagperson begynner å tenke

og gjøre noe annerledes. Fremfor å henvise barnet for raskt

til lege, psykolog, BUPA osv., kan vi heller forsøke å komme

i dialog med barnet.


Kan det å mote barn på en annen måte, bidra til at

barnets behov for å opptre annerledes reduseres? Kan

annerledeshet i form av dialog fremfor diagnose bidra til

at fagpersonen far øye på det som bør ses – og som for

ofte oversees, fordi man er for opptatt med a se mangler

fremfor uante muligheter? (Hertz & Glomnes, 2011).


Fremfor å spørre hva som er galt med barnet bør vi heller

spørre hva galt har hendt med barnet. Å stille dette spørsmålet

som en respons pa barnets annerledes framferd, kan

gi meningsfulle svar. En forutsetning er selvsagt at fagpersonen

kommer i god dialog med barnet. Med dette tar jeg

til orde for en større rolle og bruk av førstelinjetjenestene,

som også lettere kan gi bistand til foreldre, barnet,

skole osv., uten at det må settes en diagnose. Dette er i

tillegg kostnadseffektivt, mens psykiatrisk diagnostikk som

regel er kostnadskrevende.


Merkelapp eller unikt individ?

Mange barn har blitt barer av en ADHD-merkelapp –

en merkelapp som barn får gjennom en diagnose, og

som kan vare mer skadelig enn det man kanskje vil innrømme?

Merkelapper er som regel identitetsskapende

(Hertz & Glomnes, 2011). Det som er foruroligende med

merkelappenes makt, er at barn får et budskap om at de

selv er eiere av problemene. En ADHD -diagnose kan lett

bli en merkelapp som formidler tanken om at det er noe

galt med barnet: barnet er årsaken til …? Dette mener jeg

er en absurd problemtilskrivning og uttrykk for omgivelsenes

ansvarsfraskrivning. Omgivelsene lukker oynene for

hvordan de er med på å skape vanskelige livsomstendigheter

for barn som opplever mestringsvansker. Det vil etter

min mening vare mer riktig å snakke om barn som står ≪i

livsutfordringer≫ fremfor å snakke om barn som individer

med problemer. Dette vil vare en mer fruktbar retorikk

enn å snakke om problembarn. Kan en slik betraktning av

barn som strever, bidra til et mer nyansert bilde av barn

som individer i møte med vanskelige livsutfordringer?

Vil en slik tilnærming kunne forebygge en for rask diagnostisering,

sykeliggjøring og medisinering? Svaret på

disse spørsmålene ligger ikke ≪i≫ det enkelte individet,

men heller ≪imellom≫ individene – det dialogiske rommet!


Som fagpersoner bør vi bestrebe oss på å tilrettelegge

for dialoger der barn kan snakke om hva som gjør at de

opptrer annerledes enn forventet, fremfor å holde fast på

myten om at barnet er annerledes. Som fagpersoner bør vi

bidra til at barn ikke trenger å bære korset alene!


Et korrupt belønningssystem?

Den farmasøytiske industrien inntar en meget tvilsom

rolle med tanke pa den eksplosive utviklingen av ADHD diagnosesettingen

(Frances, 2013; Gotzsche, 2015,

Whitaker, 2010a, 2010b, 2015). Den farmasøytiske industrien,

eller som vitenskapsjournalist Robert Whitaker og

psykiater Allen Frances kaller det, ≪Big Pharma≫ (Frances,

2013; Whitaker, 2015) er tjent med at det settes ADHD diagnoser.

Dette stimulerer og fremmer salget av ADHD medisiner

så som Ritalin, Adderal, Concerta, Avance, Equasym og

Medikinet.

Psykiatrien legger etter min oppfatning til rette for

en samfunnsrettet informasjonsstrøm som insinuerer at

ADHD er en nevrobiologisk hjernesykdom. Den farmasøytiske

industrien markedsfører og promoterer ADHD i

stor skala. Etter min mening er industrien sin promotering

av ADHD som nevrobiologisk skavank farlig og uetisk.


… diagnosen kan risikere å bli stilt uten utforskning og

inkludering av barnets livsomstendigheter.


Grunnen til dette er at den fremstiller barnets forsøk på mestring av

livsutfordringer og hvordan dette ytrer seg, som en iboende

nevrologisk lidelse. Den farmasøytiske industri lager websider,

de belønner leger og psykiatere som rekvirerer

ADHD-medisin, og de søker etter å få innpass i ulike formelle

og uformelle sosiale samfunnsarenaer så som foreldreforeninger.


Den farmasøytiske industrien er nær sagt

overalt! Markedsføring fra den farmasøytiske industri påvirker

legers forskrivning av resepter pa medikamenter. En studie

fra 2004 viste at bare rundt halvparten av påstandene i

skriftlig legemiddelreklame var korrekte og klinisk relevante

(Helsemagasinet, 2015). Det som bør vare en stor

tankevekker, er at den farmasøytiske industrien bruker

dobbelt så mye penger pa markedsføring av sine produkter

som det de gjør på utviklingen av dem (Gotzsche, 2015).

Med andre ord, vi trenger en større etisk refleksjon rundt

medisinering i psykiatrien generelt, og medisineringen av

barn spesielt.


Større ærlighet rundt medisinering

Det er for lite bevissthet rundt dagens storstilte medisinering

av barn. I 2013 fikk 16 878 barn og unge under 18

ar i Norge medisinering etter å ha fatt diagnosen ADHD.

72 prosent var gutter (Nordahl, 2015). Det har lenge

vart en økning i medisinering av personer med ADHD.

Med dette bedyrer jeg ikke at medisinering ikke er nyttig,

for det kan det være. Mitt anliggende er derimot at fagpersoner

bør bli mer reflektert og kritisk med tanke på medisinering

av barn. Medisinering bør være den siste utvei og

ikke det første alternativet. Dette betyr at det må foretas en

refleksjon og revurdering om hva en kan oppnå ved bruk

av ADHD-medisiner, og veie dette opp mot ulemper, ikke

minst hva disse medisiner kan gjøre med barn nevrologisk

pa lang sikt.


ADHD-medisiner har den funksjon at det undertrykker

forskjellige former for atferd – de forbedrer ikke

skoleprestasjoner, og de endrer heller ikke sosial atferd.

Og er det noen som virkelig vet eller forstår de langsiktige

effektene av ADHD-medisiner? Det er gjort studier der det

er reist bekymring om langtidseffekter av medikamentene.

Noen mener at bruk av Ritalin kan ha effekter pa utvikling

av hjernen hos barn. Noen frykter også at langvarig bruk

av ADHD-legemidlene kan føre til annet rusmisbruk når

barnet blir eldre. Psykiatriske problemer som depresjon,

angst og aggresjon kan også oppstå. Manglende kunnskap

omkring langtidseffekten bør i seg selv være grunnlag nok

for å redusere ADHD-medisinering til det minimale.


Medisinering har ikke kun fysiske virkninger, den har

også psykologiske implikasjoner – ADHD-medisinering

av barnet kan bidra til at barnet begynner å tro at han er

opphavet til alle problemene. Pa denne måten kan ADHD medisinering

medvirke til en feilslått identitetsdanning

hos barnet (Hertz & Glomnes, 2011). I tillegg har ADHD medisin

kjente bivirkninger så som magesmerter, kvalme,

søvnproblemer og hodepine. Som regel blir disse bivirkninger

bagatellisert – ofte blir det sagt at bivirkninger forsvinner

etter noen uker, noe som ikke er riktig i de fleste

tilfeller.


Respektfull lytting og vennlige stemmer som alternativ

Barn som ytrer seg gjennom ≪annerledeshet≫ er ikke syke.

Fagpersoner bør heller bestrebe seg på å lytte mer respektfullt

til barnet. Respektfull lytting innebærer blant annet at

barnet blir tatt på alvor. Dette kan bidra til barnets opplevelse

av en normalisering og anerkjennelse for dets intersubjektive

opplevelsesverden. Å lytte mer respektfylt

til barnet betyr også at vi leter etter rom for alternative

og mer «vennlige stemmer» (Penn & Frankfurt, 1994).

Hverken familier eller barn er på bestemte mater.

Alle endrer seg kontinuerlig. I noen perioder kan et barn

virke kaotisk, i andre tilfeller frakoblet. I noen kontekster kan

barn oppleve seg isolert, i andre sammenhenger som sosial.


Medisinbruk for å bekjempe ADHD-symptomene har antatt

voldsomme proporsjoner.


Som fagperson bør vi unnlate å sette statiske merkelapper

på barn, og heller tillate samarbeidsformer med barnet og

dets familie, om hvordan de kan betrakte og leve sitt liv på

en annerledes mate. Kan vi gjennom mer vennlige stemmer

og respektfylt lytting i samtale med barn bidra til en større

normalisering av barns bestrebelser på mestring av livet?

Kan mer vennlige stemmer og respektfylt lytting bidra

til en økt opplevelse av anerkjennelse for barnets ærlige

forsøk på å mestre livsutfordringer i hverdagen? Når barn

og foreldrene opplever seg hørt og sett, kan motstand reduseres

og rom for dialog og mer vennlige stemmer fremtre.


REFERANSER

ANDERSEN, T. (2005). Reflekterende processer: samtaler og samtaler

om samtalerne (3. utgave). Virum Køge: Dansk Psykologisk Forlag.


BREGGIN, P.R. (1991). Toxic psychiatry: why therapy, empathy, and love

must replace the drugs, electroshock, and biochemical theories of the

“new psychiatry” (1. utgave). New York: St. Martin’s Press.


BREGGIN, P.R. (2008). Brain-disabling treatments in psychiatry:

drugs, electroshock, and the psychopharmaceutical complex (2. utgave).

New York: Springer Pub.


FRANCES, A. (2013). Saving normal: an insider’s revolt against out of control

psychiatric diagnosis, DSM-5, Big Pharma, and the medicalization

of ordinary life. New York: William Morrow.


FMR (Forbundet mot rusgift)(2006). Hentet fra: http://www.fmr.no/

norge-paa-europatoppen-i-adhd-medisinering.308410-9431.html


GØTZSCHE, P.C. (2015). Dødelig psykiatri og organisert fornektelse.

Oslo: Abstrakt forlag.


HELSEMAGASINET. (2015). Halvsannheter i reklame for farmasøytiske

legemidler. 20 okt. 2015. Hentet fra: http://wpvof.vof.no/

halvsannheter-reklame-farmasoytiske-legemidler/


HERTZ, S. & GLOMNES, J.J. (2011). Barne- og ungdomspsykiatri:

nye perspektiver og uante muligheter. Oslo: Gyldendal akademisk.


PENN, P., & FRANKFURT, M. (1994). Creating a participant text:

writing, multiple voices, narrative multiplicity. Fam Process, 33(3),

s. 217–231.


STEIN, D.B. (1999). Ritalin is not the answer: a drug-free, practical

program for children diagnosed with ADD or ADHD (1. utgave).

San Francisco: Jossey-Bass.


TIMIMI, S. (2005). Naughty boys: anti-social behavior, ADHD and the role

of culture. New York: Palgrave Macmillan.


TIMIMI, S., & LEO, J. (2009). Rethinking ADHD: from brain to culture.

Basingstoke England; New York: Palgrave Macmillan.


WHITAKER, R. (2010a). Anatomy of an epidemic: magic bullets, psychiatric

drugs, and the astonishing rise of mental illness in America

(1.utgave.). New York: Crown Publishers.

WHITAKER, R. (2010b). Mad in America, bad science, bad medicine, and

the enduring mistreatment of the mentally ill. Hentet fra:

http://getitatduke.library.duke.edu/?sid=sersol&SS_

jc=TC0000439214&title=Mad%20in%20Americ%20%3A%20

bad%20science%2C%20bad%20medicine%2C%20and%20the%20

enduring%20mistreatment%20of%20the%20mentally%20ill


WHITAKER, R. (2015). Psychiatry under the influence: institutional

corruption, social injury, and prescriptions for reform. New York: Palgrave

Macmillan.


161 visninger0 kommentarer

Comments


Innlegg: Blog2_Post
bottom of page