top of page

Er ADHD en sykdom, en nevrologisk forstyrrelse en sosial konstruksjon eller... både-og?


AV LUUK L. WESTERHOF, M. Sc

er utdannet sosionom, har master grad

i helsefremmende arbeid og er klinisk spesialist i familieterapi.

Han arbeider som veileder i familieterapi og

psykososialt arbeid og er i tillegg ekstern foreleser ved

Høgskolen i Østfold og foredragsholder.


Publisert i Spesialpedagogikk 0516



Er ADHD en nevrologisk forstyrrelse,

en sosial konstruksjon eller både-og?

I vårt samfunn har ADHD blitt en av de mest utbredte diagnosene hos

barn og ungdom. Forfatteren av denne artikkelen drøfter om det er slik at

for mange barn får denne diagnosen i Norge i dag. Kanskje bør man heller

forsøke å finne alternative forklaringsmodeller på hvorfor noen barn er

spesielt aktive, urolige og har lav impulskontroll og sette inn andre tiltak enn

medisinering.


Medisinbruk for å bekjempe ADHD symptomene

har antatt voldsomme proporsjoner.

Lege Charlotte Lunde skriver i sin artikkel i Samtiden nr. 3/2011, Fra hyperaktiv

til sentralstimulert – Et essay om barnedoping, at omsetningen av ADHD medisinerer

i Norge har steget fra 4 til 184 millioner kroner i løpet av elleve ar. Over 17500 barn og unge star nå pa ADHD medisiner.


Det fagfolk etter min mening

har mistet øye for, er at barn med høy aktivitetsgrad

og manglende impulskontroll

ofte lever under vanskelige livsutfordringer.

Høy grad av aktivitet, oppmerksomhetssvikt,

manglende impulskontroll er ikke

medisinske problemer – de henger mer

sammen med vanlige livsutfordringer!


ADHD som diagnose kan bero på en feil

erkjennelse; ADHD blir betegnet som en

nevrologisk forstyrrelse, men diagnosen

kan risikere å bli stilt uten utforskning og

inkludering av barnets livsomstendigheter.

Da får man en altfor ensidig diagnosesetting!

Gjennom et slikt manglende fokus på helhet

står man i fare for å omdøpe vanlige livsutfordringer

til iboende avvik og sykdom hos barnet.


Misoppfatning

Det er stadig flere fagfolk som mener at det

er en misoppfatning at ADHD (Attention

Deficit/Hyperactivity Disorder) er en mangeltilstand

eller kjemisk ubalanse i hjernen.

Mange barn blir diagnostisert pa grunnlag av

denne misoppfatningen og blir dermed (feil)

medisinert (Frances, 2013). De som profitterer

på dette, er den farmasøytiske industrien.

Denne industrien vil ha oss til å tro at det er en

kjemisk ubalanse i hjernen, og at barna derfor

trenger medisinering.


Pr. i dag finnes det ikke tilstrekkelig forskning

som har kunnet underbygge en slik påstand

(Frances, 2013; Whitaker, 2010a, 2010b, 2015).

Mange innen fagfeltet hevder at det ikke er

noen sammenheng mellom ADHD og kjemisk

avvik i hjernen, og det er ingen hjerneområder

som er mindre enn de bor, eller er underutviklet

(Breggin, 1991, 2008; Stein, 1999; Whitaker,

2010a, 2015).


Fremfor å stemple barnets ulike

fremtredelsesformer som atferds avvik (Hertz & Glomnes,

2011) eller som sykdom, mener jeg at vi heller bør betrakte

ADHD som en sosial konstruksjon. Bokstavene ADHD kan

bedre tolkes som en språklig benevnelse for en annerledes

atferd. Vil en slik tilnærming kunne bidra til at

færre barn sendes til utredning, diagnostisering og (feil-)

medisinering?


Ukritisk henvisningspraksis

Barn som utviser en litt annerledes oppførsel enn det som

er forventet, blir som regel raskt henvist til for eksempel

psykolog og BUP. Utfallet av en slik henvisningspraksis

er gjennomføringen av standardiserte tester og, en etter

min mening, for rask diagnosesetting. Jeg mener at en slik

praksis har bidratt til den eksplosive utviklingen av barn

med ADHD. Psykiater Allen Frances skriver at det gjennomsnittlig

tar 7 minutter i konsultasjon hos psykiater

i USA for å få en diagnose – han kaller dette for en diagnostisk

inflasjon (Frances, 2013). Muligens er det noe bedre

i Norge, men jeg har enda ikke kommet over noe forskning

som påviser dette. Jeg er nysgjerrig på hvordan en diagnose

så lett kan settes, uten at man i tilstrekkelig grad hører på

barna; deres livserfaringer og livshistorie.


Psykiater Sam Timimi, som er tilknyttet det engelske

folkehelseinstituttet, mener at det moderne vestlige samfunnet

skaper en form for stress for dagens barnefamilier,

som igjen kan gi utslag i ADHD-symptomer (Timimi, 2005;

Timimi & Leo, 2009). Kan ADHD være en fiktiv epidemi?

Sir Ken Robinson mener at dette er tilfelle (Lunde, 2011).


Kan det være mer fruktbart å ha et mer sosialpedagogisk

fokus på barnets ytre miljø, enn et nevrobiologisk fokus

på barnets indre? Vi må se barn som individer og som

en del av ulike kontekster: familien, skole, forening og stefamilie

osv. Barn blir altfor ofte betraktet som barere av

en iboende mangeltilstand (deficit) som må behandles

eller medisineres (Frances, 2013; Gotzsche, 2015; Hertz &

Glomnes, 2011; Whitaker, 2015).