
Er ADHD en sykdom, en nevrologisk forstyrrelse en sosial konstruksjon eller... både-og?

AV LUUK L. WESTERHOF, M. Sc
er utdannet sosionom, har master grad
i helsefremmende arbeid og er klinisk spesialist i familieterapi.
Han arbeider som veileder i familieterapi og
psykososialt arbeid og er i tillegg ekstern foreleser ved
Høgskolen i Østfold og foredragsholder.
Publisert i Spesialpedagogikk 0516
Er ADHD en nevrologisk forstyrrelse,
en sosial konstruksjon eller både-og?
I vårt samfunn har ADHD blitt en av de mest utbredte diagnosene hos
barn og ungdom. Forfatteren av denne artikkelen drøfter om det er slik at
for mange barn får denne diagnosen i Norge i dag. Kanskje bør man heller
forsøke å finne alternative forklaringsmodeller på hvorfor noen barn er
spesielt aktive, urolige og har lav impulskontroll og sette inn andre tiltak enn
medisinering.
Medisinbruk for å bekjempe ADHD symptomene
har antatt voldsomme proporsjoner.
Lege Charlotte Lunde skriver i sin artikkel i Samtiden nr. 3/2011, Fra hyperaktiv
til sentralstimulert – Et essay om barnedoping, at omsetningen av ADHD medisinerer
i Norge har steget fra 4 til 184 millioner kroner i løpet av elleve ar. Over 17500 barn og unge star nå pa ADHD medisiner.
Det fagfolk etter min mening
har mistet øye for, er at barn med høy aktivitetsgrad
og manglende impulskontroll
ofte lever under vanskelige livsutfordringer.
Høy grad av aktivitet, oppmerksomhetssvikt,
manglende impulskontroll er ikke
medisinske problemer – de henger mer
sammen med vanlige livsutfordringer!
ADHD som diagnose kan bero på en feil
erkjennelse; ADHD blir betegnet som en
nevrologisk forstyrrelse, men diagnosen
kan risikere å bli stilt uten utforskning og
inkludering av barnets livsomstendigheter.
Da får man en altfor ensidig diagnosesetting!
Gjennom et slikt manglende fokus på helhet
står man i fare for å omdøpe vanlige livsutfordringer
til iboende avvik og sykdom hos barnet.
Misoppfatning
Det er stadig flere fagfolk som mener at det
er en misoppfatning at ADHD (Attention
Deficit/Hyperactivity Disorder) er en mangeltilstand
eller kjemisk ubalanse i hjernen.
Mange barn blir diagnostisert pa grunnlag av
denne misoppfatningen og blir dermed (feil)
medisinert (Frances, 2013). De som profitterer
på dette, er den farmasøytiske industrien.
Denne industrien vil ha oss til å tro at det er en
kjemisk ubalanse i hjernen, og at barna derfor
trenger medisinering.
Pr. i dag finnes det ikke tilstrekkelig forskning
som har kunnet underbygge en slik påstand
(Frances, 2013; Whitaker, 2010a, 2010b, 2015).
Mange innen fagfeltet hevder at det ikke er
noen sammenheng mellom ADHD og kjemisk
avvik i hjernen, og det er ingen hjerneområder
som er mindre enn de bor, eller er underutviklet
(Breggin, 1991, 2008; Stein, 1999; Whitaker,
2010a, 2015).
Fremfor å stemple barnets ulike
fremtredelsesformer som atferds avvik (Hertz & Glomnes,
2011) eller som sykdom, mener jeg at vi heller bør betrakte
ADHD som en sosial konstruksjon. Bokstavene ADHD kan
bedre tolkes som en språklig benevnelse for en annerledes
atferd. Vil en slik tilnærming kunne bidra til at
færre barn sendes til utredning, diagnostisering og (feil-)
medisinering?
Ukritisk henvisningspraksis
Barn som utviser en litt annerledes oppførsel enn det som
er forventet, blir som regel raskt henvist til for eksempel
psykolog og BUP. Utfallet av en slik henvisningspraksis
er gjennomføringen av standardiserte tester og, en etter
min mening, for rask diagnosesetting. Jeg mener at en slik
praksis har bidratt til den eksplosive utviklingen av barn
med ADHD. Psykiater Allen Frances skriver at det gjennomsnittlig
tar 7 minutter i konsultasjon hos psykiater
i USA for å få en diagnose – han kaller dette for en diagnostisk
inflasjon (Frances, 2013). Muligens er det noe bedre
i Norge, men jeg har enda ikke kommet over noe forskning
som påviser dette. Jeg er nysgjerrig på hvordan en diagnose
så lett kan settes, uten at man i tilstrekkelig grad hører på
barna; deres livserfaringer og livshistorie.
Psykiater Sam Timimi, som er tilknyttet det engelske
folkehelseinstituttet, mener at det moderne vestlige samfunnet
skaper en form for stress for dagens barnefamilier,
som igjen kan gi utslag i ADHD-symptomer (Timimi, 2005;
Timimi & Leo, 2009). Kan ADHD være en fiktiv epidemi?
Sir Ken Robinson mener at dette er tilfelle (Lunde, 2011).
Kan det være mer fruktbart å ha et mer sosialpedagogisk
fokus på barnets ytre miljø, enn et nevrobiologisk fokus
på barnets indre? Vi må se barn som individer og som
en del av ulike kontekster: familien, skole, forening og stefamilie
osv. Barn blir altfor ofte betraktet som barere av
en iboende mangeltilstand (deficit) som må behandles
eller medisineres (Frances, 2013; Gotzsche, 2015; Hertz &
Glomnes, 2011; Whitaker, 2015).