Tilknytning

Luuk L. Westerhof, M. Sc

Når omsorgspersoner konsekvent mislykkes i å sikre et barns sikkerhet og beskyttelse, svinger opphisselse i ekstremer av hyperarousal til hypoarousal, og det sosiale engasjementsystemet er ikke i stand til å fungere optimalt. Barnets evne til å regulere opphisselse og kommunisere via øyekontakt, ansiktsuttrykk og verbalisering, eller til å reagere kjærlig på henvendelser fra andre, utvikler seg ikke tilstrekkelig. Traumatiserte mennesker har et kompromittert sosialt engasjementsystemet og kan derfor ikke nevroseptisk oppfatte sikkerhet nøyaktig selv i ikke-truende miljøer (Sahar, Shalev, & Porges, 2001).

Mange traumatiserte mennesker har utviklet en "defekt" nevrosepsjon - det vil si "manglende evne til å oppdage nøyaktig om miljøet er trygt eller en annen person er pålitelig" (Porges, 2011). Når den føler seg truet frigjør den menneskelige hjernen, det vil si det sympatiske nervesystemet, adrenalin for å stimulere hjertet til å pumpe hardere, og for å øke respirasjonen og gi musklene oksygen og den energien som trengs for å gi energi til forsvarsmekanismene. Alle sanser blir hypervåken. Et spedbarns første instinkt er å rope ut, "separasjonsskrik" (Nelson & Panksepp, 1998; Van der Kolk, 1987).

“Rop etter Tilknytning” (Steele, van der Hart, & Nijenhuis, 2005; van der Hart, Nijenhuis, & Steele, 2005) eller ganske enkelt "rop om hjelp", designet for å sikre nærhet til tilknytningspersoner for hjelp og beskyttelse. Et fryseforsvar beskrevet som "våken immobilitet" (Clement et al., 2007) er preget av høy opphisselse kombinert med fullstendig opphør av bevegelse bortsett fra pust og bevegelse av øynene.

Et forsvar som mobiliserer kroppen til å flykte eller slåss blir tilgjengelig etter hvert som spedbarnets motoriske kapasiteter modnes, men når ingen andre er tilgjengelige for å hjelpe, når det er umulig å slå tilbake eller løpe vekk eller bare vil gjøre traumet verre, blir kroppen nummen, kollapser, og immobilisert, aktivert av den dorsale vagale grenen av det parasympatiske nervesystemet som støtter forsvaret ved å «spile død» eller avstengning.

Når tilknytningspersonen også er en trussel mot barnet, aktiveres to systemer med motstridende mål samtidig eller sekvensielt: tilknytningssystemet, som har som mål å søke nærhet, og forsvarssystemene, som har som mål å beskytte. I disse sammenhengene er det sosiale engasjementsystemet dypt kompromittert og dets utvikling avbrutt av truende forhold. Denne utålelige konflikten mellom behov for tilknytning og behov for forsvar med samme omsorgsperson resulterer i det uorganiserte-desorienterte tilknytningsmønsteret. Et motstridende sett med atferd følger for å støtte de forskjellige målene til den dyriske forsvarssystemet og tilknytningssystemet (Lyons-Ruth, Bronfman, & Parsons, 1999).

Når tilknytningssystemet stimuleres av sult, ubehag eller trussel, søker barnet instinktivt nærhet til tilknytningspersoner. Men under nærhet til en person som er truende, mobiliseres de defensive undersystemene flukt, kamp, ​​frys eller falsk død.

Ropet om hjelp avkortes fordi personen som barnet ville henvende seg til er trusselen. Barn som lider av tilknytningstraumer faller inn i kategorien desorientert-desorganisert og er generelt ikke i stand til effektivt å automatisk - eller interaktivt regulere, etter å ha opplevd ekstreme lav opphisselse (som ved omsorgssvikt) og høy opphisselse (som ved misbruk) som har en tendens til å vare over tid (Schore, 2009).

Referanser

Clement, Y., Joubert, C., Kopp, C., Lepicard, E. M., Venault, P., Misslin, R., . . . Chapouthier, G. (2007). Anxiety in mice: a principal component analysis study. Neural Plast, 2007, 35457. doi:10.1155/2007/35457

Lyons-Ruth, K., Bronfman, E., & Parsons, E. (1999). Atypical attachment in infancy and early childhood among children at developmental risk. IV. Maternal frightened, frightening, or atypical behavior and disorganized infant attachment patterns. Monogr Soc Res Child Dev, 64(3), 67-96; discussion 213-220. doi:10.1111/1540-5834.00034

Nelson, E. E., & Panksepp, J. (1998). Brain substrates of infant-mother attachment: contributions of opioids, oxytocin, and norepinephrine. Neurosci Biobehav Rev, 22(3), 437-452. doi:10.1016/s0149-7634(97)00052-3

Porges, S. W. (2011). The polyvagal theory : neurophysiological foundations of emotions, attachment, communication, and self-regulation (1st ed.). New York: W.W. Norton.

Sahar, T., Shalev, A. Y., & Porges, S. W. (2001). Vagal modulation of responses to mental challenge in posttraumatic stress disorder. Biol Psychiatry, 49(7), 637-643. doi:10.1016/s0006-3223(00)01045-3

Schore, A. N. (2009). Relational trauma and the developing right brain: an interface of psychoanalytic self psychology and neuroscience. Ann N Y Acad Sci, 1159, 189-203. doi:10.1111/j.1749-6632.2009.04474.x

Steele, K., van der Hart, O., & Nijenhuis, E. R. (2005). Phase-oriented treatment of structural dissociation in complex traumatization: overcoming trauma-related phobias. J Trauma Dissociation, 6(3), 11-53. doi:10.1300/J229v06n03_02

van der Hart, O., Nijenhuis, E. R., & Steele, K. (2005). Dissociation: An insufficiently recognized major feature of complex posttraumatic stress disorder. J Trauma Stress, 18(5), 413-423. doi:10.1002/jts.20049

Van der Kolk, B. A. (1987). Psychological trauma. Washington, DC: American Psychiatric Press.