Av, Luuk L. Westerhof, M. Sc
Nevrosepsjonen av sikkerhet gjenspeiles både i inhibering av forsvarssystemer og i aktivering av atferds fleksibilitet som muliggjør adaptiv kontakt med andre: strekke ut, gripe, øyekontakt, stå på, gi slipp, trekke mot og skyve unna. Denne tidlige læringen innenfor tilknytnings kontekster fasiliterer ikke bare relasjonelle kapasiteter (Allan N. Schore, 1994; A. N. Schore, 2005), inkludert handlings sekvenser som å strekke ut hånden etter hjelp eller kontakt med andre, men også auto regulerende strategier støttet av kroppen, som jording, full pust (Ogden, Pain, & Fisher, 2006).
Barndomstilknytningsmønstre - trygge, utrygge-unngående, utrygge-ambivalente og uorganiserte-desorienterte - er preget av visse typer vanskeligheter som reflekteres og opprettholdes av bestemte handlings sekvenser (Ainsworth, 1985a, 1985b; Ainsworth & Bell, 1977).
Selv trygge tilknytnings personer kommer til terapi med problemer forankret i mildt utilfredsstillende opplevelser som utilstrekkelig oppmerksomhet fra foreldre som var "for travle", litt harde, noe inkonsekvente, ufølsomme eller feil søkende, eller hvis aksept og godkjenning var basert på ytelse, som å få toppkarakterer på skolen.
Denne dynamikken forårsaker nesten alltid en grad av følelsesmessig nød, men var ikke tilstrekkelig alvorlig for å resultere i en usikker tilknytning. Sikker tilknytning fremmer "affektiv kompetanse", som inkluderer å kunne føle og behandle følelser for optimal funksjon samtidig som man opprettholder integriteten til seg selv og den trygghets givende relasjons forholdet (Fosha, 2000; Fosha, Siegel, & Solomon, 2009).
Alle barn vil instinktivt justere sine indre behov og atferdsreaksjoner til foreldrenes krav og preferanser, og lære tidlig hva som forventes i relasjonsforhold. Foreldres forventninger lar uunngåelig et lite barn med to (ubevisste valg: en, å forbli "trygg" og vinne godkjenning av tilknytningsfigurer ved å møte deres forventninger, eller to, risikerer "fare" i form av utstøting, kritikk, skuffelse eller verre ved ikke å innfri forventningene.
Når det er mulig, vil det å leve opp til forventningene være det beste valget fordi dette vanligvis reduserer tilstedeværelsen og hyppigheten av atferds trekkene i tilknytningsfigurer som får barn til å instinktivt nevroceptere fare. Dermed blir overlevelse, trygghet og sosialt engasjement bevart når det å møte foreldrenes forventninger lar barnet nevroceptere sikkerhet.
Referanser
Ainsworth, M. D. (1985a). Attachments across the life span. Bull N Y Acad Med, 61(9), 792-812. Retrieved from https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/3864511
Ainsworth, M. D. (1985b). Patterns of infant-mother attachments: antecedents and effects on development. Bull N Y Acad Med, 61(9), 771-791. Retrieved from https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/3864510
Ainsworth, M. D., & Bell, S. M. (1977). Infant crying and maternal responsiveness: a rejoinder to Gewirtz and Boyd. Child Dev, 48(4), 1208-1216. Retrieved from https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/608355
Fosha, D. (2000). The transforming power of affect : a model for accelerated change. New York: BasicBooks.
Fosha, D., Siegel, D. J., & Solomon, M. F. (2009). The healing power of emotion : affective neuroscience, development, and clinical practice (1st ed.). New York: W.W. Norton & Co.
Ogden, P., Pain, C., & Fisher, J. (2006). A sensorimotor approach to the treatment of trauma and dissociation. Psychiatr Clin North Am, 29(1), 263-279, xi-xii. doi:10.1016/j.psc.2005.10.012
Schore, A. N. (1994). Affect regulation and the origin of the self : the neurobiology of emotional development. Hillsdale, N.J.: L. Erlbaum Associates.
Schore, A. N. (2005). Back to basics: attachment, affect regulation, and the developing right brain: linking developmental neuroscience to pediatrics. Pediatr Rev, 26(6), 204-217. doi:10.1542/pir.26-6-204