Av, Luuk L. Westerhof, M. Sc
Ansvar i sammenheng med rusavhengighet
Når vi snakker om ansvar i sammenheng med rusavhengige og avhengighet må vi være tydelige på hva det er vi mener med ordet ansvar. Ordet ansvar får en til å tenke på: hvem er skyldig eller hvem som har feil! Så kanskje det ikke er det riktige ordet å bruke i den sammenhengen.
Vi må heller fokusere på ansvarlighet. Ikke alle som er traumatisert blir rusavhengige, men alle rusavhengige har blitt traumatisert på et tidspunkt i livet. Og vi vet at virkningen av traumer på hjernen er at den mister evnen til å reagere, og det er veldig viktig å vite, fordi folk fortsetter å tro at rusavhengige ikke vil ha hjelp, eller at selv når de får hjelp, går de tilbake til deres avhengighet av feil grunner.
Vi må hjelpe dem å realisere og gjenopprette troen på deres evner. Og for å hjelpe dem å forstå roten til traumet og dets manifestasjon i livet deres.
All avhengighet kan betraktes som mestrings mekanismer, så rusmidlet i seg selv er ikke problemet, å ta rusmidlet bort ved å forby osv. eller sende personen i fengsel kommer ikke til å løse noe, det er ikke roten til problemet fordi personen brukte avhengigheten for å takle det faktiske problemet – de smertene som oppstår på grunn av traumatiske hendelser i barndom. Mesteparten av tiden er det fordi de føler at livet deres mangler mening, så spørsmålet er hvorfor det mangler mening og hva slags mening føler de at de oppnår med sin avhengighet.
I en terapi samtale med en kvinne som strev med rusmiddelmisbruk sa følgende; Jeg har lidd av traumer i min barndom og begynte å selvmedisinere meg. Jeg trengte å forstå hvorfor jeg gjorde det, fordi jeg mistrivdes og hatet at jeg til og med lot meg gå den veien.
En annen person som også kommer inn på disse emnene i en veldig interessant sak er den engelske vitenskaps journalist og forfatteren Johann Hari -Hari skrev blant annet boka: Lost Connections - som har brukt mye tid på å besøke forskjellige land og mennesker for å forske på depresjon og avhengighet, og også hvordan noen land har avsluttet krigen mot narkotika og faktisk utviklet seg nye metoder for å løse problemet i stedet for å gjøre det verre.
For å parafrasere Johann Hari her, bør vi ikke kalle det avhengighet, men betrakte rusmiddelmisbruk mer som et tilknyttings- og bindings problem. Vi er sosiale skapninger som er skapt for og trenger å knytte bånd og relasjoner med andre levende skapninger. Når vi er fremmedgjort eller fratatt det, binder vi oss til stoffer eller materiale som et substitutt. For eksempel har WHO erklært spillavhengighet som et reelt problem i nyere tid, ikke som en lidelse. Når vi snakker om lidelse kan dette vitne om noe essensialistisk (iboende), med andre ord, «det er noe galt med individet».
Et problem er derimot noe som ligger utenfor et individ og er sosial konstruert. Dette betyr kort sagt at spørsmålet aldri må være hva er galt med deg, men heller, hva galt har rammet livet ditt? Et traume er et påført sår og spørsmålet er, hva skjer inn i deg på grunn av hva som har hendt med deg?
Johann Hari forteller om land som Nederland og Norge som har tatt i bruk den sveitsiske metoden for å håndtere heroin epidemien. De tilbyr gratis heroin klinikker hvor rusavhengige kan gå og få gratis injeksjoner med heroin under oppsyn, slik at de ikke overdoserer, men også for at de ikke skal selge det til noen andre.
Det eneste kravet som stilles er at personen godtar å bruke tiden sin produktivt, i stedet for å bruke tid på ulovlige ting for å finansiere narkotikabruken, bruker de den til å finne bolig og jobb.
Du kan gå til disse klinikkene for resten av livet hvis du ønsker det, men de fleste slutter å gå når de får orden på livene sine, de ønsker ikke å skyte opp heroin lenger og bedøve seg selv, fordi de har funnet mening i deres liv.