Denne artikkelen er skrevet for å hjelpe deg med å forstå hvordan vagusnerven kan stimuleres – noe som kan redusere stress, angst, sinne og inflammasjon ved å aktivere «avslappings responsens» mekanisme til de parasympatiske nervesystem.
Ansikt-til-ansikt sosial tilknytning styrker den parasympatiske responsen "pleie-og-bli venn" og engasjerer vagusnerven din. Dette forbedrer vagal tonus og motvirker stressresponser knyttet til "fight-or-flight"-mekanismer. Sosial tilknytning er også klinisk bevist for å forbedre hjertefrekvensvariabiliteten (HRV), som er måling av variasjoner innenfor slag-til-slag-intervaller og indikerer et sunt hjerte.
Vagusnerven er den viktigste drivkraften til det parasympatiske nervesystemet som regulerer "hvile-og-fordøyelse"- eller "pleie-og-bli venn"-responsene dine. Disse responser er for å opprettholde homeostase, styrer det sympatiske nervesystemets "fight-og-flight «responser. Ideelt sett, innenfor ditt autonome nervesystem, skaper den pågående dragkampen mellom disse to motsatte mekanismene en "yin-yang" type harmoni preget av homeostatisk balanse.
Fra et evolusjonært perspektiv kan man spekulere i om våre forfedre stolte på det sympatiske nervesystemet for å kickstarte kortisol produksjonen og andre nevrobiologiske reaksjoner som er nødvendige for å jakte, samle og avverge fiender. Motsatt var det parasympatiske nervesystemet sannsynligvis avhengig av oksytocin for å styrke vår medfødte drivkraft for å pleie tette menneskelige bånd, formere seg og bygge overlevelses baserte samarbeids- og støttende fellesskap, så vel som romantiske relasjoner.
Medisinsk korrekt illustrasjon av Vagus nerven
Kilde: Sebastian Kaultzkl/Shutterstock
" Fremtidssjokket " fra det 21. århundres digitale tidsalder (preget av for mye endring på for kort tid) får mange av våre eldgamle evolusjons biologiske systemer til å kortslutte. Altfor ofte reduserer sosiale medier og andre moderne faktorer ansikt til ansikt sosial tilknytning og forverrer følelsen av oppfattet sosial isolasjon eller å være en outsider som er uverdig kjærlighet og tilhørighet.
For eksempel fant en nasjonal analyse utført av forskere ved University of Pittsburgh School of Medicine at unge voksne i USA som bruker sosiale medier oftere enn jevnaldrende rapporterer høyere nivåer av opplevd sosial isolasjon. Rapporten fra mars 2017 ble publisert i American Journal of Preventive Medicine.
Brian Primack, direktør for Pitts senter for forskning på medier, teknologi og helse (CRMTH), og kolleger fant at deltakere som brukte sosiale medier i mer enn to timer om dagen hadde dobbelt så høye odds for å rapportere opplevd sosial isolasjon enn jevnaldrende som brukte sosiale medier. mindre enn 30 minutter på sosiale medier hver dag.
Tre måter sosiale medier kan forverre opplevd sosial isolasjon (Primack et al.)
1. Bruk av sosiale medier fortrenger de mer autentiske sosiale opplevelser fordi jo mer tid en person bruker på nettet, jo mindre tid er det til face-to-face interaksjoner i den virkelige verden.
2. Visse kjennetegn ved sosiale medier legger til rette for følelsen av å bli ekskludert, for eksempel når man ser bilder av venner som har det gøy på et arrangement de ikke var invitert til.
3. Eksponering for svært idealiserte representasjoner av jevnaldrende med et liv på sosiale medier kan fremkalle følelser av misunnelse og den forvrengte troen på at andre lever lykkeligere og mer vellykkede liv.
Primack oppfordrer leger og helsepersonell til å spørre pasienter i alle aldre om deres bruk av sosiale medier og å gi dem råd om fordelene ved å redusere skjermtid hvis det virker knyttet til opplevd sosial isolasjon. Annen forskning har identifisert den forstyrrende rollen sosial isolasjon har og som faktisk oppleves på det parasympatiske nervesystemet når den blir preget av endringer i HRV og vagal tonus.
Som et eksempel, i 2009, rapporterte en studie publisert i Health Psychology at deltakere med symptomer på depresjon som følte seg sosialt isolert viste lavere HRV. Men når disse individene var engasjert i ansikt-til-ansikt sosiale interaksjoner med en partner, familiemedlemmer eller venner, økte deres parasympatiske respons og HRV. Disse funnene tyder på at sosial tilknytning i den virkelige verden kan oppheve stressreaksjonene til kamp-eller-flukt ved å ta del i den parasympatiske responsen til vårt medfødte behov for å pleie-og-bli venn (Care& Befriend).
En annen studie fra 2009 gjennomført av forskere ved University of Illinois i Chicago, "Sosial isolasjon forstyrrer autonom regulering av hjertet og påvirker negativ affektiv atferd," rapporterte at kvinnelige prærie ulver (de binder seg sosialt ved hjelp av oksytocin) viste en reduksjon i HRV når de ble plassert i isolasjon. I tillegg uttalte forskerne, "Disse endringene som respons på sosial isolasjon viste forutsigbare sammenhenger og ble mediert av en forstyrrelse av autonom balanse inkludert både sympatiske og parasympatiske (vagale) mekanismer."
Den parasympatiske trangen til å "pleie-og-bli venn" som er forankret i oksytocin, er som "kosemolekylet" eller "kjærlighetshormonet." Mens adrenalin og kortisol gir næring til vår "fight-or-flight"-respons, er Oksytocin kjernen til vårt medfødte trang til å knytte tette menneskelige bånd og den parasympatiske responsen til å ta vare på hverandre. Interessant nok viser det seg at oksytocinnivået stiger når en romantisk partner føler at forholdet hans eller hennes er i fare.
En potensiell revolusjonerende ny studie, " Oxytocin and Vulnerable Romantic Relationships," av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet fant at oksytocinnivået øker når noen føler at en partner mister interessen eller det er et presserende behov for å fikse forholdet. Disse funnene ble publisert i tidsskriftet Hormones and Behavior.
Hypotetisk, basert på dragkampen i det autonome nervesystemet for å skape en jevn (homeostase) følelse av trygghet og tilhørighet, gir denne studien mening. Hvis en partner er drevet av et sympatisk nervesystems trang til å "fly" og forlate forholdet, virker en bølge av oksytocin i den andre partneren som den logiske evolusjonære parasympatiske responsen for å pleie og opprettholde et intimt bånd.
I en pressemelding sa medforfatter Steven Gangestad: "Det som antydes her er en uttalelse om hva oksytocin gjør: Det fremmer kanskje oppmerksomhet til og motivasjon til å "ta vare på" forholdet."
I det som ser ut til å være en biologisk hard koblet pro-sosial respons for å redde et forhold, fant forskerne at "kjærlighetshormonet" frigjøres i tider med romantiske kriser. Andreas Aarseth Kristoffersen, vitenskapelig assistent ved NTNUs Institutt for psykologi la til: "Når folk merker at partneren deres viser mindre interesse for forholdet deres enn de er, øker nivået av dette relasjonsbyggende hormonet [Oxytocin]."
I 2012 ble det offentliggjort en annen interessant studie om "kjærlighetshormonet" av forskere fra University of Sydney og en av funnene var en sammenheng mellom administrering av nasal oksytocin og økning i både sosial tilknytning og hjertefrekvensvariabilitet (HRV). Disse funnene ble publisert i tidsskriftet PLOS ONE. Forskerne konkluderte med at;
"Sammen med den bredere litteraturen om oksytocin (OT) og HRV, tyder funn på at akutt administrering av OT kan legge til rette for et grunnleggende psykofysiologis trekk ved sosial atferd, og øke kapasiteten for sosialt engasjement. Funn tyder også på at HRV-endringer kan gi en ny biomarkør for respons på OT-nesespray som kan inkorporeres i forskning på respons på behandling."
Til slutt, i 2010, offentliggjorde en landemerke studie av Bethany Kok og Barbara Fredrickson en sammenheng mellom følelser av sosial tilknytning, parasympatisk aktivitet og positive følelser som indeksert av robust vagal tone. Funnene ble publisert i tidsskriftet Biological Psychiatry . Forfatterne skriver;
"Voksne som hadde høyere innledende nivåer av vagal tonus (VT) økte i tilknytning og positive følelser raskere enn andre. Videre spådde økninger i tilknytning og positive følelser økninger i VT, uavhengig av innledende VT-nivå. Dette beviset stemmer overens med et "oppover gående spiral" forhold av gjensidig årsakssammenheng, der VT og psykososialt velvære gjensidig og prospektivt forutsier hverandre."
Forhåpentligvis vil det å identifisere evnen til overdreven bruk av sosiale medier for å forverre følelsen av oppfattet sosial isolasjon (som preget av en reduksjon i HRV og vagal tone) tjene som en påminnelse om at du kan skape en oppadgående spiral av positive følelser ved å "pleie-og- bli venn med andre gjennom sosiale interaksjoner ansikt til ansikt.
Referanser
Nicholas M. Grebe, Andreas Aarseth Kristoffersen, Trond Viggo Grøntvedt, Melissa Emery Thompson, Leif Edward Ottesen Kennair, Steven W. Gangestad. Oxytocin and vulnerable romantic relationships. Hormones and Behavior, 2017; 90: 64 DOI: 10.1016/j.yhbeh.2017.02.009
Brian A. Primack, Ariel Shensa, Jaime E. Sidani, Erin O. Whaite, Liu yi Lin, Daniel Rosen, Jason B. Colditz, Ana Radovic, Elizabeth Miller. Social Media Use and Perceived Social Isolation Among Young Adults in the U.S.. American Journal of Preventive Medicine, 2017; DOI: 10.1016/j.amepre.2017.01.010
Schwerdtfeger A, Friedrich-Mai P. Social Interaction Moderates the Relationship Between Depressive Mood and Heart Rate Variability: Evidence From an Ambulatory Monitoring Study. Health Psychol. 2009 Jul;28(4):501-9. DOI: 10.1037/a0014664
Angela J. Grippo, Damon G. Lamb, C. Sue Carter, Stephen W. Porges. Social Isolation Disrupts Autonomic Regulation of the Heart and Influences Negative Affective Behaviors. Biological Psychiatry, Volume 62, Issue 10, 1162 - 1170 DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.biopsych.2007.04.011
Andrew H. Kemp, Daniel S. Quintana, Rebecca-Lee Kuhnert, Kristi Griffiths, Ian B. Hickie, Adam J. Guastella. Oxytocin Increases Heart Rate Variability in Humans at Rest: Implications for Social Approach-Related Motivation and Capacity for Social Engagement. PLoS One. 2012;7(8):e44014. DOI: 10.1371/journal.pone.0044014
Bethany E. Kok and Barbara L. Fredrickson. Upward spirals of the heart: Autonomic flexibility, as indexed by vagal tone, reciprocally and prospectively predicts positive emotions and social connectedness. Biol Psychol. 2010 Dec; 85(3): 432–436. doi: 10.1016/j.biopsycho.2010.09.005